«A Time For Truth» het boken senator Ted Cruz publiserte i forkant av sin presidentkampanje i 2015. Tittelen har fått en ny mening idet mannen Cruz tapte for åpenlyst benekter og bestrider sannhet, kun dager før han tas i ed som USAs 45. president.


«Esler og elefanter» er en ukentlig spalte om amerikansk politikk. Vårin Alme og Henrik Østensen Heldahl skriver annenhver uke. Denne uken: Alme om sannhet i Trumps tid.

Siden han kunngjorde kandidaturet sitt sommeren 2015 har vi visst at Donald Trump har et mildt sagt avslappet forhold til sannheten. Han har ledet konspirasjonsteorien om at president Obama er født i Kenya, hevdet at tusenvis av amerikanske muslimer feiret etter terrorangrepet 11. september og påstått at faren til nevnte Ted Cruz var medskyldig i drapet på JFK. For å nevne noe. Nylig hevdet han også at amerikansk etterretning hadde konkludert med at den russiske innblandingen i amerikansk innenrikspolitikk i forkant av valget ikke fikk effekt på valgresultatet. Fakta er at amerikansk etterretning ikke har konkludert i spørsmålet om konsekvensene av russisk innblanding.

Vi har også sett at Trump kombinerer denne noncholante holdningen til sannhet med en grunnleggende fiendtlighet mot pressen. Gjennom valgkampen gjorde han sport av å utpeke individer i pressebåsen og rette personlige fornærmelser mot dem – støttet av illsinte tilhørere. Journalister og aviser ble svartelistet, og flere av dem ble angrepsmål for Trumps Twitter-konto.

Kampen vil fortsette

Usannheter, løgner og personangrep på mennesker som har som jobb å holde maktpersoner ansvarlige overfor befolkningen, er alle bekymringsfulle, ikke minst når de kommer fra USAs neste president. Så kan diverse kommentatorer som etterlyser mindre negativitet rundt prospektet av neste president hevde at vi ennå ikke vet hvordan Trump blir som president. Det er riktig. Men forrige ukes pressekonferanse fra Trump Tower er en tydelig indikasjon på at Trumps kamp mot fri presse, uavhengig av fakta, vil fortsette også fra Det ovale kontor.

Dagen før Trumps pressekonferanse adresserte president Obama nettopp viktigheten av en felles virkelighetsforståelse – og ikke minst en felles respekt for denne virkeligheten. I avskjedstalen sin i Chicago sa han at det ville være en trussel mot demokratiet om faktagrunnlaget for den offentlige debatten forsvinner. Om vi ikke anerkjenner at vitenskap og fakta betyr noe, vil vi kun snakke forbi hverandre og gjøre kompromiss og felles forståelse umulig, sa Obama.

Så fikk vi altså et eksempel på nøyaktig hva Obama snakket om påfølgende dag. Etter at CNN rapporterte at både Trump og Obama var blitt briefet om ubekreftede rykter om at Russland satt på informasjon om Trumps oppførsel på forretningsreiser, og BuzzFeed så publiserte den ubekreftede informasjonen, svarte Trump på karakteristisk vis på Twitter. Der kalte han det hele falske nyheter og en politisk heksejakt og sammenlignet lekkasjen med noe en ville opplevd i Nazi-Tyskland.

På pressekonferansen som fulgte, gikk Trump, påtroppende visepresident Mike Pence og pressesekretær Sean Spicer etter mediene som hadde rapportert om saken. Den påtroppende presidenten nektet å la CNNs journalist Jim Acosta få inn et spørsmål, og begrunnet det med: ”Dere er falske nyheter”. Spicer etterlyste senere en unnskyldning fra Acosta for å ha insistert på å få stille et spørsmål.

Deretter stilte tidligere valgkampsjef Kellyanne Conway på CNN, der hun endte i munnhoggeri med Anderson Cooper om CNNs beslutning om å rapportere om saken. Mens Cooper forsøkte å få henne til å svare på hva som hadde vært feilaktig i CNNs rapport, unngikk Conway spørsmålet, sidestilte CNN med BuzzFeed og beskyldte CNN for å publisere falske nyheter. Til slutt hevdet hun at de ansvarlige for de «falske nyhetene» burde sparkes.

Her er det en rekke ting som vekker bekymring, men kanskje særlig tre poenger stikker seg fram. For det første har Trumps stab fremdeles ikke klargjort hva som er feilaktig i CNNs rapportering. For det andre er det ikke riktig at en nyhetssak som senere skulle vise seg å inneholde faktafeil, eller til og med viser seg å være feilaktig, er det samme som falske nyheter. Falske nyheter, eller «fake news», er fabrikerte historier, publisert med formål som å tiltrekke klikk og tjene på reklame eller mislede og spre usikkerhet for politisk vinning. For en påtroppende administrasjon som har gjort god nytte av begrepet, kan det være lurt å lære seg betydningen av det. For det tredje er det bekymringsfullt at Conway tilsynelatende er under den oppfatning at det er passende for USAs utøvende makt å komme med forslag til hvem som skal sparkes eller ansettes i det som skal være landets frie presse.

«En tid for sannhet»

Eksemplet med CNN er trolig bare en forsmak på hva vi har i vente de neste fire årene. Her ser vi ikke den samme, tradisjonelle kritikken politikere gjerne retter mot pressen, men et angrep på skillet mellom hva som er sant og ikke. Hvordan skal journalister håndtere en påtroppende administrasjon som benekter informasjon de ikke liker, bestrider fakta de ikke liker og angriper journalister de ikke liker?

Én måte er å jobbe sammen. Står journalister samlet i innsatsen for å få Trump til å svare på spørsmål uavhengig av om han liker journalisten eller ikke, vil det være vanskeligere for ham å slippe unna – uansett hvor mange seter han reserverer til Breitbart News. Under forrige ukes pressekonferanse var det ikke tegn til journalistisk solidaritet. Og med tanke på hvor lenge det er siden Trump holdt en pressekonferanse sist, er det heller ikke så rart. Men dette er ikke tiden for journalistisk ego. Dette er tiden for samlet innsats for opprettholdelsen av fakta – eller som Ted Cruz sa det, «En tid for sannhet». For det trengs en fri presse mer enn noen gang.

Neste uke i «Esler og elefanter»: Henrik Østensen Heldahl.
Foto: Gage Skidmore.
Statsviter og kommentator på AmerikanskPolitikk.no. En av stemmene i podkasten "Amerikansk politikk".