Vi stiller USA-kjennere aktuelle spørsmål, og her får du svarene. Denne gangen: Hva kommer du til å huske best fra president Barack Obamas åtte år i Det hvite hus?
Jan Arild Snoen (@jasnoen), kommentator for Minerva:
«Begeistringen under hans seierstale i 2008 var stor, og det at en svart mann kunne bli president i USA står igjen som et viktig gjennombrudd.
Jeg regner Obama som en middels god president, men hans ettermæle vil nok også bli påvirket av hvordan hans etterfølger gjør det. Her ligger hans største nederlag – at han ikke kunne hindre valget av en mann som Trump, som vil gjøre sitt beste for å reversere svært mye av det Obama har oppnådd. Og det er egentlig ikke all verden, med unntak av helsereformen. Jeg tror at store deler av den blir stående i en eller annen form, rett og slett fordi det er veldig vanskelig å ta fra store grupper en sosial rettighet når de først har fått den.
I utenrikspolitikken har Obama vært en svak president. Uviljen til å satse militært i Midtøsten har ikke gitt noen større suksess enn George W. Bushs vilje til det motsatte. En mykere linje overfor Russland ble besvart med russisk aggresjon, og endte som et dårligere forhold mellom de to landene enn vi har sett siden Sovjetunionens fall. USA er kanskje bedre likt i verden enn under Bush, men mindre respektert.»
Alf Tomas Tønnessen (@toenness), president i American Studies Association of Norway og førsteamanuensis i språk og litteratur ved Høgskulen i Volda:
«Barack Obama var en ambisiøs politiker som håpte å bli en transformativ president slik Franklin D. Roosevelt og Ronald Reagan hadde vært. Obama vil bli husket som en president som i motsetning til Bill Clinton lyktes med å videreføre reformpolitikken til Roosevelt og Lyndon B. Johnson. Mens FDR fikk gjennom den store trygdereformen i 1935 og Johnson kunne signere Medicare og Medicaid i 1965 i tillegg til Borgerrettslovene, klarte Obama å få vedtatt en helsereform der 20 millioner nye amerikanere har forsikring. Samtidig manglet Obama Johnsons evner til å overvinne motstandere i Kongressen. Dette var tydelig i kampen for å regulere våpen. Jeg vil spesielt huske Obamas intense ønske om å stramme inn tilgang til farlige skytevåpen etter skolemassakren i Newtown i 2012 og hans enorme frustrasjon over at det ikke lot seg gjøre å vedta en lov i Kongressen som strammet inn kontrollen med våpensalg.»
Anders Giæver, kommentator og tidligere USA-korrespondent for VG:
«Jeg kommer nok til å huske den intense valgkampen fra Obama aksepterte demokratenes nominasjon i Denver og frem til han gikk på scenen i Grant Park valgnatten og ropte «Good evening Chicago» da seieren var et faktum. Men det er jo strengt tatt før han inntok Det hvite hus.
Etterpå husker jeg innsettelsen den kalde januardagen i DC i 2009. Jeg husker de voldsomme og fargerike demonstrasjonene utenfor Capitol da helsereformen ble vedtatt. Og det kanskje mest minneverdige: Da han, etter å ha gitt ordren som førte til henrettelsen av bin-Laden i 2011, tok på seg smoking og stilte på korrespondentmiddagen hvor han holdt en stand up-monolog som langt på vei dreide seg om å klå Donald Trump – som selv var tilstede i salen.»
Anders Tvegård, reporter og tidligere USA-korrespondent for NRK:
«Jeg kommer til å huske best hans pågangsmot og taleevner, men manglende gjennomføringskraft. Både hjemme og ute.
Til tross motstand i Kongressen forsøkte han å selge inn delseire, og presidentdirektiver, med store ord.
Håpet og endringene på bakken uteble i stor grad for miljøene som hadde store forventinger, enten det var demokratiaktivister i Midtøsten, våpenmotstandere på hjemmebane eller papirløse. USA står igjen som enda mer splittet og verden virker ikke tryggere og mer samlet åtte år etter.»
Heidi Taksdal Skjeseth (@heidits), Dagsavisens tidligere USA-korrespondent som nå studerer mediedekningen av Trump på Oxford:
«Det er trist å si det, men det jeg husker aller best, er sjokket over at Barack Obama vant fredsprisen høsten 2009. Som norsk fikk jeg bebreidende blikk og spørsmål av alle jeg møtte, også demokrater, som syntes dette var en ordentlig dårlig idé.
Eirik Løkke (@EirikLokke), rådgiver i Civita:
«Det er veldig vanskelig å plukke ut kun en hendelse. For meg er det helheten i Obamas presidentskap. Den verdigheten den 44.presidenten har vist i utførselen av sitt embete er intet mindre enn beundringsverdig. Men hvis jeg skal plukke ut kun en begivenhet, så er det uten tvil innsettelsen den 20.januar 2009, da jeg selv var tilstede foran Capitol Hill for å overvære den historiske innsettelsen. Det føles lenge siden nå…»
Thor Steinhovden (@TenkeThor), rådgiver i Tankesmien Agenda:
«På det personlige: Hans evne til å mobilisere folk, og opptre som en person med integritet, refleksjon og humor. Med andre ord, som et forbilde for mange.
Politikk han mer eller mindre fikk til: Helsereform, redningen av bilindustrien og arbeidsledigheten, klimareguleringer. Osama bin Laden, krigene i Irak og Afghanistan, pluss Cuba og Iran.
Politikk han ikke fikk til: Syria-krisen, Libya, vakuumet i Irak som tillot IS å vokse, samt å gjøre noe med langsiktige trender i økonomisk ulikhet.»
Henrik Østensen Heldahl, programleder av AMPOLCAST og kommentator på AmerikanskPolitikk.no:
«Med en skummel idéløshet stirret jeg på dette spørsmålet i 40 minutter uten å få fram en eneste klar tanke. Hva skal man si når en mann som Obama forlater Det hvite hus? Det kan ikke beskrives i et par korte avsnitt, men det jeg kommer til å huske best med Barack Hussein Obama er hvordan har appellerte til det beste i oss. Han fikk oss til virkelig å tro at hvis vilje til endring var til stede, kunne hvilket som helst problem løses. Guantanamo, våpenlovgivning, klima, Irak- og Afghanistankrigen, er alle eksempler på at ting var mer kompliserte enn som så. Og selv om han skuffet oss med droneangrep, varslere og Libya kan man umulig si han ikke forsøkte sitt beste eller at han ikke brydde seg. Han var en god president som aldri levde opp til folks urealistiske forventninger. Han fikk fram det beste i oss, men i motsetning til Disney-filmer kan vi ikke alltid leve lykkelig i alle våre dager.
George Gooding (@GeorgeGooding), USA-kommentator, gooding.no:
«Obamas tid som president preges av at han har styrt landet som en senator, ikke som en samlende, handlekraftig leder – som var det USA trengte etter Bush.
Ådne Hindenes (@odnehind), statsviter og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
Og jeg?
Are Tågvold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no og forfatter av «Sirkuset: Clinton, Trump og tidenes valgkamp«:
«Jeg fulgte Obama på avstand fram til jeg så ham for første gang i gjenvalgkampanjens første valgkamparrangement i Columbus, Ohio i mai 2012. For meg er det inntrykkene fra den andre Obama-kampanjen som har brent seg fast. Bussturene gjennom Iowa, Ohio og resten av vippestatene – på en gård midt i en maisåker og foran jublende studenter i utallige gymsaler. Selvsikker, ‘on message’ og til en hver tid omgitt av Secret Service-agenter. Entusiasmen fra 2008-valgkampen var erstattet av det effektive «Forward»-maskineriet. Bruce Springtseens «We Take Care of Our Own» gikk på repeat og Mitt Romney maktet ikke å overkomme karikaturen Obama-kampanjen hadde tegnet av ham. Den 6. november fylte Obama Chicagos McCormick Place. «I believe we can seize this future together because we are not as divided as our politics suggests,» sa han. «We’re not as cynical as the pundits believe. We are greater than the sum of our individual ambitions and we remain more than a collection of red states and blue states. We are, and forever will be, the United States of America.» Åtte år senere ble Donald Trump valgt som USAs nye president og Obama tok turen tilbake til samme arena i anledning farvel-talen i forrige uke: «Yes, we can,» sa han til applaus. «Yes, we did. Yes, we can.»
