Hvem er disse superdelegatene, og hvor kommer de fra?
I forkant av 1972-valgkampen endret demokratene nominasjonsprosessen. Det kom som en reaksjon på kaoset i 1968, da visepresident Hubert Humphrey ble nominert uten å ha deltatt i et eneste primærvalg.
Det var McGovern-Fraser kommisjonen som hadde lansert tiltakene som skulle gjøre prosessen mer åpen og inkluderende. Nå var det velgerne, og ikke partieliten, som skulle velge delegater til landsmøtet.
Konsekvensen var at den meget liberale (slik amerikanerne bruker begrepet) South Dakota-senatoren George McGovern, som hadde vært med på å utforme de nye reglene, vant nominasjonen. Han tapte deretter så det sang mot president Richard Nixon. I 1976 ble en ny outsider, Georgia-guvernør Jimmy Carter, nominert. Han tok turen til Iowa før noen andre, og vant deretter presidentvalget. Ronald Reagan sørget for at det ikke ble gjenvalg.
De store tapsmarginene i to av de siste tre presidentvalgene gjorde partieliten urolig. I 1982 innførte partiet derfor de såkalte «superdelegatene».
Det ble presentert flere argumenter for hvorfor dette var nødvendig, men det viktigste var at man i kommende valg kunne unngå kandidater som ikke var valgbare. (Det knusende nederlaget i 1984 presset senere fram introduksjonen av den såkalte «supertirsdagen», for å la mer konservative sørstatsdemokrater spille en viktigere rolle i nominasjonskampen).
Superdelegatene velges ikke av velgerne, men blir isteden oppnevnt av partiet på bakgrunn av deres posisjon eller historie i partiet. Blant superdelegatene finnes dermed guvernører, senatorer, representanter, tidligere presidenter og medlemmer av partiorganisasjonen.
I 2016 hadde demokratene 712 superdelegater. De utgjorde omtrent 15 prosent av de totalt 4763 delegatene som stemte på landsmøtet der Hillary Clinton sikret seg nominasjonen.
I motsetning til delegatene som velges gjennom demokratenes primær- og nominasjonsvalg, er ikke superdelegatene bundet til noen kandidat. De kan fritt støtte kandidaten de selv foretrekker, og endre mening når det måtte passe seg.
Kritikken mot ordningen går på at at den mangler demokratisk legitimitet, og at den demokratiske partieliten har uforholdsmessig mye makt over valgutfallet. Det favoriserer innsidere, slik som Hillary Clinton i 2016.
