Mens Bernie Sanders kritiseres for det som tilsynelatende er et manglende fokus på utenrikspolitikk, tynges tidligere utenriksminister Hillary Clinton av utenrikspolitisk bagasje. Hva har dette å si for den demokratiske nominasjonsprosessen?

Utenrikspolitisk erfaring var ventet å bli en avgjørende styrke for Hillary Clinton (D) i 2016. Med erfaring som førstedame og som utenriksminister og i et år der utenrikspolitikk har kommet høyt opp på velgeres agenda, ble det forventet at Clinton ville gjøre kort prosess ved å vise seg overlegen rivalene. De første tegnene på at dette ikke ville gå etter planen kom med den såkalte ”email gate”, som ga motstandere mulighet til å sette spørsmålstegn ved Clintons profesjonalitet som utenriksminister, hvorvidt hun forsto omfanget av sikkerhetsansvaret hun hadde, og ikke minst om det nå ville være mulig å avdekke ny informasjon om håndteringen av Benghazi-angrepene i 2012.

Kritikken på disse punktene har imidlertid ikke fått vesentlig fokus i nominasjonsvalget, da Bernie Sanders (I-Vermont) raskt avfeide e-postsaken som noe velgere ikke brydde seg om (enda han i ettertid modifiserte denne uttalelsen), og da Benghazi-høringen viste seg å være fruktløs og i stor grad et partipolitisk forsøk på å felle Clinton.

Snarere enn å kritisere arbeidet hun gjorde som utenriksminister, har Sanders’ hovedangrep mot Clinton på utenrikspolitikk vært hennes stemmegivning for autoriseringen av militær maktbruk i Irak, som Sanders stemte imot. Sanders har til stadighet gjentatt at ikke kun utenrikspolitisk erfaring, men også utenrikspolitisk dømmekraft, har betydning, og at Irak-stemmegivningen viser at han har den beste dømmekraften. Clinton har siden valgkampen i 2008 erkjent at hun skulle ha stemt annerledes, og at hun i dag ikke ville stemt for Irak-krigen.

Ukvalifisert utenrikspolitisk?

Sanders’ kampanje har så langt vunnet stort på et sterkt fokus på økonomi. Samtidig måtte han allerede tidlig i valgkampen svare for et tilsynelatende manglende fokus på utenrikspolitikk. Blant annet beklaget han at hans egen hjemmeside manglet informasjon om en utenrikspolitisk plattform, og lovet å rette opp i dette (Boston Globe).

Sanders’ manglende utenrikspolitiske fokus ble også et poeng i debatten i New Hampshire i begynnelsen av mars, da programleder Chuck Todd poengterte at Sanders verken har lagt frem en utenrikspolitisk doktrine eller holdt en utenrikspolitisk tale. Her korrigerte Sanders ham ved å hevde at han snakket om utenrikspolitikk i talen sin på Georgetown University. Dette var imidlertid talen som ble promotert som en tale om sosialisme. Til slutt har Sanders gjentatte ganger fått spørsmål om hvem han vil bruke som utenrikspolitiske rådgivere dersom han skulle vinne nominasjonen og valget, og i stor grad unnlatt å svare på spørsmålet.

I debatten i New Hampshire fikk Clinton og Sanders spørsmål om hvordan de stiller seg til president Obamas tilnærming i kampen mot ISIL. Her valgte Sanders å gjenta Irak-argumentet, men ble avfeid av Clinton med at ”A vote in 2002 is not a plan to defeat ISIS”. Hun turet så videre med strategien hun foreslår for USA i kampen mot ISIL, og viste kunnskapen og kontrollen hun har på utenrikspolitiske spørsmål. Sanders, som hadde kontroll på spørsmål som ISIL, viste seg på sin side vaklende på spesifikke spørsmål blant annet om Nord-Korea og andelen amerikanske tropper i Afghanistan.

Her brukte Clinton anledningen til å minne om at en stemme for den neste presidenten også er en stemme for den neste øverstkommanderende. Etter debatten fikk Sanders kritikk, også fra demokratisk hold, blant annet i en artikkel skrevet Joan Walsh i The Nation. Walsh hevdet at Sanders’ opptreden i debatten avslørte en manglende interesse og forståelse for utenrikspolitikk som er på grensen til diskvalifiserende: ”Sanders’s apparent lack of deep interest, along with deep knowledge, on issues of foreign policy is borderline disqualifying in a person running for president”.

Sanders øker fokuset på utenrikspolitikk

I løpet av de siste ukene har Sanders merkbart økt fokuset på utenrikspolitikk. 20. januar publiserte han en TV-reklame i Iowa og New Hampshire kalt ”Defend this Nation”, der han, uten å referere direkte til Clinton, hevder at han ikke kun vil forsvare USA, men gjøre det på en ansvarlig måte. Han gjentar at han stemte imot krigen i Irak, og at det var den riktige måten å stemme på. I den tretti sekunder lange videoen presiserer han viktigheten av å slå ISIL, noe han mener må gjøres med regionale styrker. Han avslutter med å love at han, som president, vil sette punktum for evigvarende hengemyrskriger i Midtøsten. Under kan du se videoen.

I den siste demokratiske debatten i Milwaukee ga Sanders også mer utdypende svar på utenrikspolitiske spørsmål, samtidig som han nå kom med ny utenrikspolitisk kritikk mot Clinton. I tillegg til å gjenta Irak-argumentet, utvidet han nå kritikken til Clintons arbeid som utenriksminister. Han presiserte at han skiller seg fra Clinton på spørsmålet om regimeendring, som i Libya har vist seg å gi utilsiktede konsekvenser.

Videre presiserte han at han, i motsetning til Clinton, ikke er venn av, eller vil ta råd fra, tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Oppsummert forsøker han å fremstille Clinton som en utenrikspolitisk hauk som posisjonerer seg til høyre for kjernen i det demokratiske partiet. Clinton svarte her med å bruke Sanders unnvikende svar på hvem hans rådgivere faktisk vil være, imot ham.

Hva betyr utenrikspolitikk for nominasjonsprosessen?

Hvor mye betyr dette så for demokratiske velgere? Årelang forskning viser at utenrikspolitikk, utenom tilfeller der amerikanske borgere føler at egen sikkerhet er truet som en konsekvens av nasjonale sikkerhetstrusler, ikke har stor betydning for hvem de stemmer på i et presidentvalg. Etter Paris-angrepene, filmene publisert av ISIL og angrepene i San Bernadino har utenrikspolitikk imidlertid kommet høyt opp på dagsorden i presidentvalgkampen. En Gallup-måling fra 18. januar viser også at et flertall av amerikanske borgere nå er misfornøyde med nasjonens trygghet fra terrorisme.

Det har imidlertid i hovedsak vært i den republikanske valgkampen at utenrikspolitikk har fått fokus. Særlig i de republikanske debattene har nasjonal sikkerhet, terrorisme og utenrikspolitikk blitt vektlagt. I de demokratiske debattene har de store temaene på sin side vært økonomisk ulikhet, helseforsikring, rasisme og utdanning. Kandidatene har stort sett uttalt seg på utenrikspolitikk når de får direkte spørsmål om dette. Denne skjevheten i fokuset på utenrikspolitikk mellom den demokratiske og republikanske nominasjonskampen kan tilsi at utenrikspolitikk betyr mer for republikanske primærvelgere enn det gjør for demokratiske primærvelgere. Dette kan understøttes av at både Scott Walker og Ben Carson tok skade av manglende kunnskap om utenrikspolitikk i sine kampanjer, mens Sanders så langt ikke synes å ha tatt skade av sine utenrikspolitiske svakheter.

Dersom demokratiske primærvelgere ikke bryr seg nevneverdig om utenrikspolitikk, kan Sanders’ manglende fokus på utenrikspolitisk være en taktisk beslutning. Max Fisher argumenterer for dette, og skriver at grunnen til at Sanders har ”ducked and avoided what are conventionally considered even the bare minimum requirements for proving competence on foreign policy” ikke er at han er inkompetent eller uegnet på utenrikspolitikk, men at dette er et felt som ikke har stor betydning for demokratiske velgere.

Uavhengig av om utenrikspolitikk har betydning for demokratiske primærvelgere eller ikke, er det liten tvil om at feltet vil få økt fokus i hovedvalget, da de to kandidatene trolig vil representere hver sin pol i den sikkerhetspolitiske tilnærmingen til ISIL, Syria, Iran, Russland og Nord-Korea, samt på andre utenrikspolitiske felt som handel og klimapolitikk. Demokratiske eksperter har derfor oppfordret til økt fokus på utenrikspolitikk i den demokratiske valgkampen, da den demokratiske kandidaten ikke vil kunne slippe unna dette feltet senere.