Tidligere senator Jim Webb (D-Virginia) stiller ikke lenger som demokratisk presidentkandidat. Han sier han vil vurdere mulighetene for et uavhengig kandidatur.
«Det er flere som ser seg selv som politisk uavhengige enn som republikanere eller demokrater i dette landet,» sa Jim Webb i en pressekonferanse i Washington, D.C. torsdag ettermiddag. «Jeg er enige med dem.»
Han kunngjorde deretter at han trekker sitt kandidatur for den demokratiske presidentnominasjonen.
Webb er den første demokraten som kaster inn håndkleet. Han slo aldri an på meningsmålingene, og har ofret minimalt med tid i forsøket på å få oppmerksomhet i den demokratiske nominasjonskampen.
Fire demokrater kjemper videre (fem om man inkluderer Larry Lessig), mens alle nå går og venter på at visepresident Joe Biden skal bestemme seg for om han vil stille eller ikke.
Webb virket for sin del litt brydd over all oppmerksomheten da jeg møtte ham i Iowa i august.
Han hadde tatt turen til Iowa State Fair, en tradisjon som på mange måter ble startet av Jimmy Carter sommeren 1975.
Artikkelen fortsetter under bildeserien.
Det var tydelig at han helst ikke vil snakke med hverken velgere eller pressen da jeg og noen andre journalister fulgte ham gjennom festivalområdet etter en 20-minutter lang tale. Han hadde kun med seg én rådgiver, som gikk og bar på en porsjon med pulled pork til Webb. De la kursen rett mot den hvite pickupen etter at Webb forlot podiet.
Jeg gikk ved siden av Webb, og tenkte på selvbiografien hans, som jeg leste før sommerferien.
En av tingene jeg satt igjen med etter å ha lest den var paradokset med at en mann som ikke stilte til gjenvalg i Senatet på grunn av misnøyen med Washington, nå brukte tid og ressurser på å vende tilbake. Ikke at det er noe nytt med at presidentkandidater uttrykker misnøye med tingenes tilstand i Washington, D.C. Det er strengt tatt et krav. Webb hoppet derimot helt av karusellen for å skrive i ro og mak hjemme i Virginia. Han følte seg ikke helt hjemme i Det demokratiske partiet, men ville plutselig drive valgkamp for å bli partiets nye fanebærer.
I perioden fra han kunngjorde sitt kandidatur til jeg møtte ham i august hadde han i tillegg brukt minimalt med tid på presidentkampanjen. Han befant seg nå i Iowa, som et obligatorisk steg i en marsj han hadde lite til overs for.
Jeg spurte Webb om årsakene til at han trakk seg tilbake, og motivasjonen for å vende tilbake, med utgangspunkt i den nevnte selvbiografien.
”Hvilken bok?” svarte han, tilsynelatende brydd over at han måtte forholde seg til spørsmål mens vi passerer folk som ikke har peiling på hvem han er.
”Den siste”, svarer jeg.
”Nei, hør her,” sier Webb.
”Jeg tror at hvis du tar en titt på min karriere…” begynner han, litt irritert, av en eller annen grunn.
Han stopper. «Hvem skriver du for forresten?”
Han har ikke hørt om AmerikanskPolitikk.no.
”… Min karriere har vært jevnt fordelt mellom offentlig tjeneste og tid i privat næringsliv. Og jeg bestemte meg for at seks år var tilstrekkelig i Senatet. Ok?”
Han svarer ikke på spørsmålet, og går videre. Han gidder ikke å introdusere seg for de potensielle velgerne han passerer.
Han avfeier Washington Posts reporter på samme måte.
Tirsdag i forrige uke stod han på debattscenen i Las Vegas sammen med de andre presidentkandidatene. Han stiller ikke i den neste debatten, og vi går dermed glipp av flere Alec Baldwin-opptredener som Jim Webb i kommende utgaver av Saturday Night Live. Det er et tap.
Det er nå opp til den tidligere Virginia-senatoren om han skal prøve seg på et uavhengig kandidatur, noe som – om ikke annet – vil komplisere demokratenes forsøk på å vinne i vippestaten Virginia i november 2016. Det vil koste både tid og penger. Webb har foreløpig vist en manglende vilje til å investere førstnevnte, og en manglende evne til å samle inn sistnevnte.