Året er 1986. Det narkotiske stoffet crack er på alles lepper; for noen, bokstavelig talt.
Den nye formen for kokain, som nå kunne røykes og tas opp i blodet raskere enn før, begynner å dukke opp overalt i urbane strøk. Stoffet er enkelt å fremstille, og selges over en lav sko til langt under prisen av vanlig kokain.
Fattigmanns kokain, klar til å invadere gatene og selges til ungdommen.
15 år etter at svarte politikere hadde hemmelige møter med president Richard Nixon og anmodet ham om å innlede krigen mot narkotika, var president Ronald Reagan i ferd med å tape krigen.
Utbredelsen av crack tok myndighetene på sengen. Kritikken fra svarte borgere økte i takt med kriminaliteten de opplevde i sine nabolag.
En Gallup-måling viste at folk var mest bekymret for kokainprodukter av alle rusmidler. I 1986 økte kokain-relaterte besøk på legevakten med 110 %; antallet kokainbrukere hadde eksplodert.
Demokratene, som den gang kontrollerte Representantenes hus, ante en svakhet i Reagans «tough on crime»-fremtoning. Til høsten skulle det være mellomvalg, med 34 seter i Senatet og kontroll av kammeret på spill. Hva skulle bli det store valgkamptemaet?
Våren 1986 starter mediedekningen av crack for alvor, etter fenomenet hadde spredt seg til storbyer landet rundt året før. Crack florerte spesielt i Los Angeles og New York – rett utenfor de store nyhetskontorene.
Snart ble e-ordet brukt om utviklingen: epidemi.
“The Drug Crisis: Crack and Crime” var hovedoppslaget på forsiden av Newsweek 16. juni 1986, der temaet ble omtalt som den største nyhetssaken siden Vietnam og Watergate. New York Times beskrev 8. juni en “epidemi” av crack blant middelklassen på Long Island.
19. juni døde den unge, populære og lovende basketballstjernen Len Bias av en kokainoverdose. 27. juni døde også Don Rogers, en amerikansk fotball-spiller, av en kokainoverdose. Dødsfallene, spesielt Bias, fikk vegg-til-vegg dekning i mange uker. (Det ble spekulert i at Bias hadde dødd av en crack-overdose, noe som senere viste seg å være feil.)
Tapet av disse idrettsstjernene til kokain slo hardt ned hos politikerne og i tv-stuene. I løpet av juli 1986 var det hele 74 nyhetsinnslag om crack på kveldsnyhetene. Mange av disse henviste til at Bias skulle ha dødd av crack.
I slutten av juli erklærte lederne av 60 svarte kirker i New York at crack og narkotika utgjorde “en ny type folkemord”, og at myndighetene ikke gjorde noe for å hjelpe dem.
Crack ble deretter et av de dominerende valgkamptemaene i mellomvalget i 1986, med Len Bias som crack-epidemiens ansikt.
En moralsk panikk
I juni 1986 foreslo New Yorks borgermester, Ed Koch (D), å innføre dødsstraff for doplangere som ble tatt med mer enn 1 kilo kokain. I august foreslp New York-guvernør Mario Cuomo (D) – far til dagens New York-guvernør Andrew Cuomo (D) – at en burde innføre livstidsstraff for små mengder crack. (Det ble med forslagene; Cuomo gruste sin motstander i gjenvalgskampanjen samme høst.)
15. juli holdt den svarte kongressmannen Charles Rangel (D-New York, 16. distrikt) en høring i Kongressen om «The Crack Cocaine Crisis«. Rangel hadde vært sentral i oppstarten av krigen mot narkotika sammen med Nixon, og satt på denne tiden som formann av Select Committee on Narcotics Abuse and Control.
I løpet av høringen ble Len Bias nevnt 11 ganger. Svarte politikere og ledere stilte opp og vitnet i høringen, der de fortvilte over tilstanden i svarte nabolag landet rundt. De ba om handling fra president Reagan.
2. september sendte CBS en to-timers dokumentar om crack-epidemien, “48 Hours on Crack Street.” Dan Rather, Diane Sawyer og andre kjente journalister viste seerne hvem som brukte crack, hvordan omsetningen foregikk – og hva konsekvensene av det ble for mange.
President Reagan, som hadde gått til valg i 1984 på å føre en sterkere kamp mot narkotika enn motstanderen Walter Mondale, ble nødt til å komme med flere konkrete tiltak og ro i havn et lovforslag.
8. september 1986 ble Anti-Drug Abuse Act of 1986 introdusert i Representantenes hus, blant en rekke lignende forslag. (Reagan introduserte sin egen versjon av forslaget 15. september, men den vant ikke frem.)
17 av de 21 svarte politikerne i Kongressen sponset det opprinnelige lovforslaget, som hadde i alt 301 sponsorer, et uvanlig høyt antall. «Alle» ville være med på å fremme denne loven.
Huset brukte bare tre dager på å diskutere lovforslaget, og stemte det gjennom til Senatets vurdering 11. september. 13 av de 20 svarte representantene stemte for den endelige lovteksten, som ble vedtatt 392-16, inkludert 222 av demokratenes flertall på 251 stemmer. Republikanerne stemte nesten uten unntak for.
Flere representanter bemerket at forhandlingene var preget av hysteri og panikk.
– Man kunne fått gjennom et forslag for å henge, trekke og kvartere doplangere, uttalte Florida-representanten Claude Pepper (D-Florida, 18. distrikt) kynisk.
Senatet gjorde en uvanlig kort prosess de også, og stemte gjennom sin egen versjon 30. september. Loven ble vedtatt 97-2 med kun én stemme imot fra hvert parti.
En av de vesentlige endringene Senatet gjorde i loven var å øke forskjellen på straffen for crack og kokain.
Huset hadde satt et 50:1 forhold mellom de to, som Senatet doblet til 100:1. Det finnes meg bekjent ingen dokumentasjon på hvorfor senatorene gjorde dette, men det spekuleres i at de gjorde det for å være enda tøffere enn sine kolleger i Huset.
Forslagene ble forent og stemt gjennom i hvert kammer uten innvendinger 17. oktober. Kongressen hadde dermed hastet igjennom en omfattende lovendring, rett før valgkampinnspurten.
Reagan signerte loven 27. oktober. Demokratenes Charles Rangel og førstedame Nancy Reagan var der for signeringen.
Ved valget 4. november 1986 tapte republikanerne 8 seter og flertallet i Senatet.
Slaget om crack skulle sette preg på resten av Reagans tid som president. Cracken preget også valgkampen i 1988, da blant annet Jesse Jackson fokuserte på saken i den demokratiske nominasjonskampen.
Kilder:
- Goode, Ben-Yehuda (1994), Moral Panics: The Social Construction of Deviance
- Drug Enforcement Administration, «1985-1990» (PDF)
- Wikipedia, «Crack epidemic«
- United States Sentencing Commission, «Report on Cocaine and Federal Sentencing Policy«
- Jonathan Easley, «The day the drug war really started«, Salon.com