Republikanerne øyner Det hvite hus i 2016, men de står overfor et viktig veivalg. De må lære av tidligere nederlag.
Ved presidentvalget i 2012 fikk Mitt Romney støtte fra 59 % av de hvite velgerne, den høyeste andelen en republikansk utfordrer til en sittende president noen gang har oppnådd. Hadde velgerkorpset hatt samme sammensetning som i 2004 ville Romney også vunnet valget. Men slik gikk det som kjent ikke.
Uheldigvis for Romney og republikanerne hadde den demografiske utviklingen i USA gjort at den hvite andelen av velgerne i denne perioden hadde sunket fra 75,5 % til 71,1 %, mens andelen minoriteter hadde steget tilsvarende. Dette hadde skjedd parallelt med at USA ble stadig mer sekularisert og at familiemønsteret gikk i retning flere og flere aleneforsørgere. I sum snakker vi her om forhold som har ført USA i liberal retning så vel i verdispørsmål som i synet på statens rolle i den økonomiske politikken. Med andre ord en utvikling som har gitt demokratene et økende velgerpotensial ved presidentvalg. Obama vant valgene i 2008 og i 2012 ved å fange opp og utnytte denne utviklingen. Når også fremmøteprosenten i 2012 var høyere hos den svarte befolkningen enn den hvite, hadde i virkeligheten ikke Romney noen mulighet når han kun fikk 17 % av minoritetsgruppenes stemmer.
Den skisserte demografiske og sosiale utviklingen fortsetter med økende styrke. Ved valget i 2016 vil den hvite andelen av velgerne ha sunket til ca 69 %. Alt dette illustrerer både hvordan forutsetningene i amerikansk politikk nå gjennomgår en fundamental endring og den hovedutfordring som Det republikanske partiet står overfor i det kommende presidentvalget. Skal republikanerne unngå å bli et permanent mindretallsparti har det på sikt neppe noe annet valg enn å tilpasse seg den demografiske og sosiale utviklingen, noe som betyr at partiet må innta en mer inkluderende holdning i verdispørsmål, og opptre mindre dogmatisk når det gjelder statens rolle i sentrale politiske spørsmål.
Republikanske valganalytikere som Whit Ayres – som jobber for presidentkandidaten Marco Rubio – hevder til og med at en slik endring er nødvendig også for å vinne i 2016. Andre som Sean Trende i Real Clear Politics er imidlertid av den oppfatning at republikanerne fortsatt kan vinne valg gjennom økt mobilisering blant sine tradisjonelle, og i hovedsak hvite velgere. Han mener for øvrig at det primært var den lave valgdeltakelsen hos den hvite middelklassen som felte Romney. Det ideelle for partiet hadde selvsagt vært å finne frem til en presidentkandidat som både kunne mobilisere den konservative basen i partiet og som samtidig opptrådte på en inkluderende måte slik at man økte oppslutningen hos de nye voksende velgergruppene. I sannhet ingen enkel oppgave, og bare valgkampen kan vise om en slik kandidat faktisk finnes.
Selv om den kommende nominasjonsprosessen utad i første rekke vil bli preget av kandidatenes innbyrdes kamp, vil sluttresultatet også si mye om hvilken av de nevnte alternativer som partiet vil benytte ved 2016-valget.
Utfallet vil ha stor betydning både for partiets politiske posisjonering i årene som kommer, og for den rolle partiet kan forventes å spille på lengre sikt. Nominasjonsprosessen kan forventes å bli et spennende hesterace mellom uvanlig mange og sterke kandidater, men den rommer således også enda en dimensjon som på sikt kan vise seg å være av større betydning enn selve personvalget.
Ser man på de erklærte og sannsynlige republikanske presidentkandidatene er begge de to skisserte hovedalternativene godt representert.
Marco Rubio, Jeb Bush og Chris Christie er alle politikere som ut fra et konservativt grunnsyn og en aktivistisk utenrikspolitikk vil søke å vinne presidentvalget gjennom å trekke til seg nye velgergrupper. Dette mens Rand Paul vil forsøke det samme gjennom liberalisme og en mindre engasjementsvillig internasjonal opptreden. Samtidig er det klart at eksempelvis Ted Cruz, Mike Huckabee, Bobby Jindal og Rick Santorum legger opp til å vinne gjennom en kraftig mobilisering av den konservative grasrota, ikke minst den kristne høyresiden. Scott Walker og Rick Perry er litt vanskelig å plassere, men ligger nærmere den sistnevnte gruppen enn den første.
Ut fra de strukturelle utviklingstrekkene i det amerikanske samfunnet stiller demokratene med en betydelig fordel i presidentvalg.
Klarer Hillary Clinton i hovedsak å holde på Obamas velgerkoalisjon og samtidig vinne tilbake en del av den hvite middelklassen som demokratene har tapt i løpet av de siste par tiårene, sitter hun åpenbart med de beste vinnerkortene ved dette valget.
Men Hillary sliter med mye negativt, og er neppe en kandidat som klarer å skape noen stor entusiasme hos de demokratiske velgerne, med mindre republikanerne nominerer en motkandidat som hjelper henne med dette. Her ligger republikanernes mulighet til å vinne valget til tross for den motvind samfunnsutviklingen for tiden skaper for partiet.
Svært mye tilsier imidlertid at dette bare er mulig dersom man ender opp med en kandidat som har en viss appell hos de nye voksende velgergruppene. Valgkampen kan gi oss en overraskelse om hvem dette til syvende og sist vil vise seg å være, og man skal ikke utelukke at den konservative grasrota i USA er større enn de aller fleste valgekspertene mener at den er.
Med det sagt, på papiret er det neppe tvil om at senator Marco Rubio er den som passer best for å fylle de krav og forutsetninger som jeg her beskriver. Så får vi se om han i praksis lever opp til alt dette, eller om valgkampmaskinen til Bush utgjør en for formidabel bøyg å passere.
