Vi stiller USA-eksperter aktuelle spørsmål, og her får du svarene. Denne gangen: Hillary Clinton stiller som presidentkandidat. Hvordan kommer det til å gå?
Bakgrunn: Tidligere førstedame, senator, tapende presidentkandidat og utenriksminister Hillary Rodham Clinton har omsider tatt bladet fra munnen. Hun stiller som presidentkandidat i 2016 (01:30 inn i videoen nedenfor):
Kunngjøringen kommer 281 dager – 40 uker – før caucusvalget går av stabelen i Iowa den 18. januar 2016.
Spørsmål: Vinner Hillary Clinton den demokratiske presidentnominasjonen, og hvem av republikanerne kan eventuelt slå henne?
Illustrasjon av Renate Tonstad Flaten.
Svein Melby (@svmelb), seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Hillary Clinton blir demokratenes presidentkandidat med mindre helsemessige forhold gjør at hun må trekke seg. Den demografiske utviklingen i USA gir demokratene en fordel ved presidentvalg, men siden det er republikanernes tur etter 8 år med demokratisk president, kan noen av partiets kandidater slå Hillary. Primært gjelder dette Marco Rubio og Jeb Bush, men jeg utelukker heller ikke at en populistkandidat som viser betydelig lederpotensial i valgkampen også kan vinne. Hvem dette måtte være er det for tidlig å si noe sikkert om.»
Jan Arild Snoen (@jasnoen), kommentator for Minerva:
«Det er vanskelig å se hvem som skal slå henne. Entusiasmen rundt Clinton er ikke voldsom, men hun dominerer meningsmålingene på demokratisk side og leder stort sett solid mot republikanerne, riktignok delvis fordi hun er mest kjent. Alle potensielle motkandidater har betydelige drawbacks. Elizabeth Warren ville mobilisere større entusiasme, men ser ikke ut til å ville stille, og ligger uansett for langt til venstre til å kunne gi republikanerne like god kamp.
Clinton leder på målingene, men jeg tror det snart blir jevnere. Det er svært sjelden at et parti vinner tre valg på rad, og unntaket i moderne tid – Reagan/Bush 41 kan forklares med god økonomisk vekst, og en temmelig populær avgående president. Det siste er ikke tilfellet denne gangen, og veksten er så langt ikke eksepsjonell, selv om amerikansk økonomi er over den verste krisa.
Min favoritt til nominasjonem, Marco Rubio kan definitivt slå Clinton, og jeg tror også Walker har en brukbar sjanse. Rand Paul også, siden han har en litt annen velgerappell enn de fleste republikanere. Men det gjør at han høyst sannsynlig ikke vil bli nominert. Tidligere kunne man si det samme om Chris Christie, men han har mistet mesteparten av sin cross-over-appeal, og er nærmest sjanseløs i nominasjonskampen. Jeb Bush – ja, jeg tror også han kan slå Clinton, men han mangler to angrepsvåpen som de andre har – alder og anti-dynasti-stemmene. Cruz er for far out og vil tape mot Clinton, og jeg har trøbbel med å se at andre enn de nevnte skal blande seg inn i nominasjonskampen for alvor, enda mindre vinne presidentvalget.»
Hilde Restad (@HildeRestad), førsteamanuensis ved Bjørknes Høyskole og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Alt ligger til rette for at Hillary Clinton vinner nominasjonen – sa alle i 2006-2007. Og sier alle nå. Det er noe sikkert/usikkert over hele scenarioet som gjør at man gjerne svarer, ‘Ja, hun vinner nominasjonen, men…’ Dette ‘men’ handler vel om at hun ikke var utpreget flink til å drive valgkamp i 2008, og at man derfor igjen ser for seg en situasjon hvor egne feil åpner landskapet for en annen, mer spennende kandidat (derav snakket om Warren). Mye kan skje i løpet av dette året, og det er alltid dristig å spå så tidlig i sesongen. Men ja, det er vanskelig å se for seg noen andre enn Hillary Clinton på seddelen i 2016. Hvem som kan slå henne i 2016 er et vanskeligere spørsmål, fordi mange av disse republikanerne er relativt nye og uerfarne når det kommer til store valgkamper. Det er derfor vanskelig å si hvem som vil gjøre det bra og hvem som plutselig forsvinner ut på siden av scenen på grunn an en eller annen skandale.»
Hallvard Notaker (@hallvardnotaker), Historiker med fagansvar for USAs samtidshistorie på snl.no:
«Hun vinner nominasjonskampen lett om rivalene blir så tamme som det ser ut. Slik mange har påpekt, er det bare hun selv som kan hindre seier, og som enda flere har påpekt, er hun fullt i stand til å stikke kjepper i hjulene for seg selv. Epostskandalen kan få nye runder, for eksempel om det viser seg at hun har forsøkt å skjule belastende informasjon. Men det må bli fryktelig ille for at demokratene i så fall skal tvinge frem en kriseløsning som er valgbar og tung nok til å ta hennes plass — Warren, Biden, Gore (!) har alle åpenbare svakheter. Slik New York Times så nydelig formulerte det: Hillary er ‘too big to fail’. Det finnes ingen bailout-plan om hun snubler.
Hvor vanskelig hun blir å slå, tror jeg avhenger vel så mye av hvilken tilstand hennes omdømme er i om et års tid, som av hvilken kandidat hun møter.»
Anders Romarheim (@andersrom), forsker ved Institutt for forsvarsstudier:
«Det er først i 2016 at kandidatene blir klare, og det er for tidlig å si hvem som vinner. Det som imidlertid er sikkert er at Hillary er ‘the one to beat’. Kun en eksepsjonelt god grasrotkampanje fra Obama var det som nektet henne nominasjonen sist. Hillary er vrien å slå fordi hun er både seig og rutinert. De fleste kampanjer for Det hvite hus ender i en eller annen klønete brøler. Oftest et uoppmerksomt øyeblikk, en uoverveid kommentar, en upassende respons i affekt. Noen eksempler er det merkelige skriket til Howard Dean, og Rick Perry sin glemske debattopptreden. Sarah Palin var også et oppkomme av valgtaktiske krumspring og blundere. En mildere variant er Romneys 47%-kommentar fra forrigge presidentvalg. I ettertid har han tydelig anerkjent at dette skadet ham betydelig.
Men nettopp denne typen brølere har Clinton-maskineriet vært veldig gode til å unngå. Den Clintonske politiske organisme er så immun mot denne typen ødeleggende hendelser som det går an å bli. I dette ligger det også en kritikk av Hillary. Fordi dette gjør at hun fremstår kontrollert og lite autentisk. Tidvis virker hver minste kommentar gjennomtenkt og valgkamptaktisk fundert. Og amerikanerne vil ikke bare ha en eminent politiker. De vil ha et menneske de kan føle et bånd til i Det hvite hus. Jeg tror derfor at Clinton kommer til å være med til siste slutt i demokratenes primærvalg, og hun er pt en klar favoritt. Hun fremstår som så vidt vrien å slå at en del demokrater nok muligens venter til 2020.»
Hilmar L. Mjelde (@HilmarLMjelde), forsker, Uni Rokkansenteret:
«Hun har så langt den største valgkamporganisasjonen, og det tilsier at hun vinner. Men fortrinnsvis regjeringsslitasjen etter åtte år med demokratisk styre tilsier republikansk seier i 2016. Jeg holder en knapp på John Ellis Bush, fordi han synes å være den best organiserte på republikansk side. Les min og Gunnar Grendstads 2016-prediksjon her.»
Helene Megaard (@HeleneMegaard), Nord-Amerikaviter og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«På dette stadiet i valgkampen er det tilsynelatende ingen som kan slå Clinton i den demokratiske nominasjonskampen. I motsetning til i 2008 da sterke krefter i partiets elite, blant annet daværende majoritetsleder i Senatet Harry Reid og senator Ted Kennedy, arbeidet for at Barack Obama skulle stille som presidentkandidat, er det ingen tilsvarende motbevegelse nå. Grasrotkampanjen for et eventuelt Elizabeth Warren-kandidatur har satt partiets progressive fløy på kartet, men har ikke gitt seg utslag i noen bølge av misnøye mot Clinton. Martin O’Malleys kampanje handler om hans egen fremtid, enten med tanke på en posisjon i Clinton-administrasjonen, eller som kommentator i media. Visepresident Biden er for gammel, og en kandidat ingen tar seriøst.
Det kan være ødeleggende for Clinton om demokratene ender opp med å nominere en kandidat uten en reell primærvalgkamp, men ikke nødvendigvis noe mer skadelig enn en lang og utmattende nominasjonsprosess i Det republikanske partiet. Demokratene fremstår fra før av som et mer samlet parti, mens republikanerne strever med interne stridigheter – et inntrykk som antagelig vil forsterkes frem mot 2016.
Det er fortsatt åpent hvem på republikansk side som kan slå Clinton, men at det er mulig å slå henne er det liten tvil om (selv om hun fortsatt leder på meningsmålingene). Mye avhenger av hvordan de neste 1,5 årene utspiller seg for Clinton. Hun har mange fordeler i valgkampen, men vel så mange ulemper. Hennes universelle kjendisstatus nulles ut av at alle amerikanere har en mening om henne på godt og vondt, og hennes lange politiske erfaring veies opp mot en lang politisk historie full av nederlag og oppturer. Til syvende og sist blir hun en presidentkandidat som må bevise at hun kan lede landet på lik linje med republikanske motparter i teten av feltet.
En avgjørende faktor i presidentvalgkampen vil være republikanernes allerede varslede svertekampanje ‘Stop Hillary’, hvor alle virkemidler vil tas i bruk. For republikanerne er det imidlertid en utfordring å begrense seg slik at sympatien blant velgerne ikke ender i Clintons favør. Et annet aspekt er det gjensidige dårlige forholdet til pressen. Clinton bærer med seg en dyp skepsis til amerikansk media, og mange journalister er heller ikke særs begeistret for henne. Pressen rapporterte utvilsomt til Obamas fordel under den bitre striden i 2008. Videre har de mye stoff å boltre seg i, og vi kan nok anta at nye feilskjær og klønete formuleringer vil komme. Clinton har en tendens til å fremstille seg selv som et offer, noe som fremstår som umusikalsk med tanke på hennes levde liv og posisjon, og noe som det er vanskelig for media og ikke gjøre et poeng ut av om og om igjen.
Hun vil måtte manøvrere seg gjennom e-postskandalen, og sin rolle som utenriksminister, men det som man tidligere antok ville bli komplisert – distanseringen fra Obama – er ikke lenger like innviklet. I takt med at økonomien går framover øker også antallet amerikanere som mener Obama gjør en god jobb, noe som er gode nyheter for Clinton. Hun har også mye gående for seg. Valgkampmidler og organisasjon rundt omkring i landet vil mest sannsynlig forløpe smertefritt. Super Pacen Ready for Hillary har gjort en god del av grunnarbeidet, og hun nyter en generell velvilje blant demokratiske velgere. Det er, som mange har påpekt, republikanernes tur denne gangen, men Clinton har en demografisk fordel i kraft av at hun er hvit og middelaldrende, og at mange kvinnelige velgere gjerne vil se en kvinnelig president i Det hvite hus.
Til slutt er det noe erkeamerikansk over Clinton. I motsetning til John Kerry i 2004 og Obama i 2008 ( frem til nå!) som ble beskyldt for å være anti-amerikanske på hver sin måte, står Hillary Clinton med begge bena stødig plantet i amerikansk kultur. Ja, hun opptrer noen ganger som om hun fortjener å bli president, men har også vist en enorm utholdenhet og arbeidsvilje siden Bill Clinton gikk av som president i 2000. Hun er ingen inspirator, men et arbeidsjern – en kontrast til Obama – noe som kanskje holder hele veien til Det hvite hus.»
Mathias Sundin (@MathiasSundin), Riksdagsmedlem (FP) som skriver om amerikansk politikk på amerikanskpolitik.se:
«Ja, så länge som inte Elizabeth Warren ger sig in i kampanjen så ser det väldigt svårt ut för någon annan att slå Hillary Clinton. Mycket kan ändras i omständigheterna fram till valet i november 2016, men just nu torde flera republikaner har chansen. Jeb Bush naturligtvis, men kanske ännu mer kandidater från yngre generationer: Scott Walker, Marco Rubio, Bobby Jindal, till exempel. Att välja Clinton blir en tillbakagång till en äldre generation än Obamas, vilket en yngre kandidat skulle kunna spela på. I val vill väljarna gå framåt mot något nytt, inte bakåt. Clinton blir emellertid en svårslagen kandidat. Hon är erfaren som få och kommer ha en jättelik apparat bakom sig.»
Eirik Løkke (@EirikLokke), rådgiver i Civita:
«Jeg tror Hillary Clinton vinner den demokratiske presidentnominasjonen. De fleste målinger har henne i front med stor margin. Og det er vanskelig for øyeblikket å se hvem andre som skulle slå henne. Riktignok har email-saken gitt henne skraper i lakken, og påvirket negativt på hennes oppslutning. Men likefullt ligger hun langt foran andre potensielle kandidater. Den største utfordreren ville kanskje vært Elizabeth Warren, som gjennom sine angrep på Wall street har høstet en tilhengerskare blant partiet mer progressive, men det er vel tvilsomt om hun vil stille, dersom Hillary stiller. Jeg vil anta at uansett hvem av de republikanske kandidatene som ender opp med nominasjonen, så vil vedkommende ha en god mulighet til å sikre seg presidentembete, gitt at Obama har sittet i 8-år. Særlig tror jeg kandidater som Jeb Bush og Marco Rubio ville ha gode muligheter om de skulle vinne nominasjonen.»
Thor Steinhovden (@AgendaThor), fagrådgiver i Tankesmien Agenda:
«Ja, men… Akkurat som før valget i 2008 er det fristende å ta dette som en selvfølge. Likevel bør man merke seg hva Ron Fournier nylig skrev i National Journal: «They want a contest, not a coronation». Fournier snakker om demokrater i Iowa, hvor Clinton led et sviende og overraskende nederlag i demokratenes nominasjonskamp for åtte år siden. Clinton virker som, og er den opplagte kandidaten for demokratene, men hun har mange svakheter og vil garantert bli utfordret fra venstre. Både Elizabeth Warren og Martin O’Malley kommer trolig til å skape mye støy før en av de eventuelt kjøpes ut av Clinton, i bytte mot visepresidentkandidatur eller en annen sentral stilling i en framtidig Clinton-administrasjon. Med det sagt så tror jeg Clinton denne gangen haler kandidaturet i havn.
Den gode nyheten for Clinton-kampanjen er at republikanerne skal igjennom samme ritual. Ted Cruz og Rand Paul m.fl. vil dra de republikanske debattene ut i ukjent farvann, men som i 2008 må GOP til slutt inn mot midten igjen før høsten 2016. Da kan valget plutselig stå mellom en (Jeb) Bush og en Clinton, som i stor grad vil nulle ut dynasti-problematikken for Hillary. Det er umulig å spå amerikansk politikk, men per dags dato er det vanskelig å peke på en klar GOP-utfordrer som kan slå Clinton. Og forstå meg rett: det er ikke fordi Clinton er en feilfri kandidat.»
Nicolai Buzatu (@NicolaiLB), Washington-basert journalist for AmerikanskPolitikk.no:
«Ja, Clinton vinner den demokratiske nominasjonen. En overlegen seier med liten motstand kan imidlertid oppfattes som ufortjent blant mange velgere. Inntrykket av at det nå er Clinton sin tur til å bli president kan slå tilbake på henne. Den republikanske kampen mot Clinton vil kun intensivere som en angrepskampanje fremover, og hvis de lyktes med dette kan valget bli mer åpent. Uansett, venstresiden, kanskje med unntak av de mest idealistiske, kommer til å støtte Clinton. Som en sentrumsorientert kandidat vil hun også tiltrekke seg moderate, uavhengige velgere – et segmentet republikanerne er nødt til å vinne.
Foreløpig har jeg vanskeligheter for å se at noen potensielle republikanske kandidater klarer å inspirere konservative velgere og samtidig tiltrekke nye velgergrupper i tilstrekkelig grad til å slå Clinton. Rand Paul forsøker denne strategien, og foreløpig meningsmålinger viser at han kommer best ut mot Hillary Clinton i det republikanske feltet. Men Paul kommer sannsynligvis ikke til å vinne den republikanske nominasjonen; han er ikke skarpt nok i debatter og han mangler karisma. Kandidaten jeg tror har størst muligheter til å slå Clinton er Marco Rubio. Han representerer noe originalt og moderne i GOP. Dette avhenger av om Rubio kan fremstå som pragmatisk og lansere nytenkende politiske løsninger, og ikke basere kampanjen sin på rendyrket høyreideologi.»
Francis Rønnestad (@cisRonnestad), Nord-Amerikaviter og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Ja, Hillary Clinton vinner den demokratiske nominasjonen. Jeg ser ingen antydning til at det skulle komme en anti-Hillary. Etter åtte demokratiske år er det ikke så fristende å danke henne ut som det var i 2008, og hun virker også langt bedre forberedt.
Et bedre spørsmål er vel hvem som ikke kan slå Hillary. Eller hva Rand Paul, Ted Cruz, Mike Huckabee, Lindsey Graham, Bobby Jindal, Rick Santorum, pluss et par til? Ok, det er altså en del svake folk i det republikanske feltet, men også flere sterke. Jeb Bush er jo opplagt. Men også Scott Walker og Chris Christie har en styrke som guvernører, selv om Christie sliter veldig med å komme igang. Jeg tror også Marco Rubio og Rick Perry kan bli sterkere enn de ser ut nå. For Hillary er det en kamp i motbakke å vinne etter to perioder med Obama, og de to gangene etter krigen det har skjedd har det skyldtes en nokså populær sittende president kombinert med idéfattigdom hos utfordrerpartiet. Så om ikke det blir bare tullball og krangel i den republikanske Kongressen de neste 18 mnd. tror jeg det kan bli tøft for Hillary Clinton.»
Henrik Heldahl (@henrikheldahl), blogger om 2016-sirkuset på AmerikanskPolitikk.no:
«Hillary vinner utvilsomt den demokratiske nominasjonen. I 2008 lærte hun mange lekser om den moderne valgkamp, så vel som hennes egne svakheter, og nå kommer hun til å stille med en valgkampmaskin vi ikke har sett maken til. De andre potensielle demokratiske kandidatenes motvillighet til å kritisere henne, (selv under e-postskandalen) og Elizabeth Warrens motvillighet til å stille, er sterke indikatorer på ståa i det demokratiske partiet.
Som vanlig kommer nok høyresiden til å enes om en mer moderat, ‘electable,’ kandidat, og når velgerne ser på Hillarys styrker og svakheter kan de fort finne på å velge New Jersey-guvernør Chris Christie. Scott Walker kan bli for konservativ på mange områder, spesielt når man vet hvor moderat Hillary er, mens valgmulighetene på høyresiden kan gi republikanske primærvalgsvelgere luksusen til å stå over Bush-navnet for og kunne bruke Clinton-navnet mot Hillary. Dermed er det – no pun intended – plass til Chris Christie. Christie er i aller høyeste grad en ‘straight talker,’ noe som kan passe godt mot en Hillary Clinton som liker å være mer forsiktig med eget ordvalg. Christie kan posisjonere seg som en ‘Washington outsider,’ og kan kritisere Hillary for å ha stemt for Irak-krigen og for å ha vært for Wall Street-vennlig. Det er ingen tvil om at Christie har egne problemer (George Washington Bride og temperamentet, f.eks.), men Hillarys mangel på karisma kan gjøre fallhøyden til Christies personlighet mye lavere.
Det er også verdt å nevne at Christies energiske karakter kan brukes som en kontrast mot en Hillary Clinton som kan komme i et Ted Kennedy-scenario hvor hun ikke kan svare på det enkle spørsmålet «why do you wanna be President?»
George Gooding (@GeorgeGooding), faktasjekker og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Gitt at Hillary Clinton ikke sjokkerer med en beslutning om å trekke seg fra 2016, og tross hennes mange feilsteg det siste året, ser det ikke ut til noen andre i partiet våger å ta fra henne sjansen denne gang.
Med Clinton som motstander, hennes antagelige ekstra trekk på kvinnelige velgere, og sterke navn, må det nesten bli Bush som tar opp kampen med henne.
Bush viste i 1998 og 2004 da han vant guvernørvalg i Florida at han omfavnes av kvinner i større grad enn andre republikanere. Det samme gjelder latinamerikanske velgere, selv om effekten her er overdrevet i Bushs favør i Florida grunnet lokale omstendigheter.
Til tross for hans kjente etternavn, har ikke den jevne amerikanske velger blitt kjent med den yngre Bush ennå.
Når latinamerikanske velgere blir kjent med hans latinamerikanske familie, at han snakker flytende spansk, og ikke minst hans moderate holdning til innvandring, er det all grunn til å tro de vil varme opp til ham.
Bushs storebror George kan faktisk ende opp som et pluss for Jeb: den yngre Bush har alltid vært ansett mer intelligent og dyktigere enn sin bror. Velgere som nå gruer seg for enda en Bush kan bli positivt overrasket over Jeb.
Det finnes også en del konservative demokrater som ønsker seg tilbake til den forrige, eldre president Bush sin måte å håndtere utenrikspolitikk og som ikke stoler på Demokratene i slike spørsmål, noe Jeb kan dyrke etter Obamas mange feiltrinn – med Clinton ved sin side.
Clinton har i grunn bare en vei å gå i møte med en velformulert og seriøs utfordrer – ned. Velgerne kjenner henne (kanskje altfor) godt, de har allerede begynt å surne på henne, og hennes eget parti ønsker seg egentlig en mer progressiv kandidat. Det kommer stadig frem nye skandaler og tvilsomme opplysinger om hennes fortid som utenriksminister og sammenblanding med Clinton Foundation.
Historisk sett skal det egentlig en del til for at Clinton kan bli Obamas svar på Reagans arvtaker: Bush I. Bush III kan gi henne litt av en kamp i et mulig oppgjør mellom USAs gjenværende politiske dynastier.
Men vil amerikanerne finne seg i et slikt valg? Bush har en hard kamp foran seg for å få lov til å møte Clinton.»
Morten Bertelsen (@mrt1b), Dagens Næringslivs USA-korrespondent:
«Hillary R. Clinton vinner nominasjonen, men taper valget. Hun er en fenomenal kandidat, men tynges av historien, dynastiet og sitt eget ettermæle. Jeg tror velgerne vil foretrekke en yngre kandidat som kan representere noe nytt. Målinger i vippestatene tyder på at de står i kø. Om vedkommende til slutt heter Scott Walker, Marco Rubio eller Jeb Bush er for tidlig å si. En uke som kjent lang tid i politikken; lørdag var det over 82 uker til valget.»
Marianne Vikåas (@mariannevikaas), VGs USA-korrespondent:
«Det er langt frem dit, men jeg tror at Hillary Clinton absolutt er i stand til å vinne den demokratiske presidentnominasjonen. Etter min mening er det ingen andre i deres leir som er i nærheten av posisjonen Clinton har. Det republikanske feltet er langt mer åpent, men skulle jeg tippe så tror jeg at Jeb Bush trekker det lengste strået.»
Vegard Kristiansen Kvaale (@vegardkvaale), Dagbladets USA-korrespondent:
«For øyeblikket er det ingen av de andre potensielle demokratiske presidentkandidatene som ser ut til å kunne utfordre Hillary Clinton. Mange vil også kvie seg for å stille mot henne. Dermed ligger alt til rette for at hun skal vinne nominasjonen overlegent. Samtidig betyr det at hun er så dominerende også at hun vil bli utsatt for et voldsomt søkelys. Med sin lange og omfattende historie i amerikansk offentlighet er det trolig hennes egne handlinger og bakgrunn som kan skape mest trøbbel for henne. Et eksempel er avsløringen av hennes bruk av privat epost i tida som utenriksminister. Det tegner et bilde av en elitist som krever særbehandling og hemmelighold.
Fortsatt er det langt fram til valget og mye uforutsett kan skje. På republikansk side er det foreløpig de mer moderate kandidatene, som Jeb Bush, som har best sjanser til å vinne mot Hillary. De vil kjempe om mange av de samme sentrumsorienterte velgerne. Bush kan dessuten være i bedre stand enn de fleste andre potensielle republikanske kandidatene til å appellere til viktige latinamerikanske velgere. I tillegg har han mektige støttespillere og pengegivere med tykke lommebøker, noe som er avgjørende for å kunne vinne.»
Og hva med meg?
Are Tågvold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no:
«Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Hillary Clinton vinner den demokratiske presidentnominasjonen. Hun troner alene på topp på meningsmålingene og har utkonkurrert samtlige av sine potensielle utfordrere i «det usynlige primærvalget«. Clinton har solid støtte innad i Det demokratiske partiet. Det er bare å ta en titt på de som allerede har kunngjort sin støtte til Clintons kandidatur. Clintons styrke er kort sagt unik i nyere tid. Det eneste som kan stoppe henne er sykdom eller en skandale som får Mitt Romneys 47-prosentkommentar til å framstå som en liten parantes i valgkamphistorien. Martin O’Malley venter enn så lenge med gitaren i hånd.
Med det sagt, så er 2016 på mange måter republikanernes valg å tape. Obama og demokratene har hatt Det hvite hus i åtte år, og det er mye som dermed taler til republikanernes fordel. De kan imidlertid ikke nominere hvem som helst. Vinneren må kunne appellere til et bredt spekter av velgerne også utenfor Det republikanske partiet, han – for jeg anser ikke Carly Fiorina som en sannsynlig vinner – må samle inn vanvittig mye penger, og han må snakke på en overbevisende og engasjerende måte om Amerika etter Obama og Clinton.
Republikanernes foreløpige vinner av det usynlige primærvalget heter Jeb Bush, og jeg anser også den tidligere Florida-guvernøren som en av Clintons sterkeste utfordrere. Jeg anser også Florida-senator Marco Rubio — som kunngjør sitt kandidatur i Miami på mandag — og Wisconsin-guvernør Scott Walker som to kandidater som kan slå Hillary dersom de spiller kortene sine riktig. Med det sagt, så skal det renne mye vann under broene i Iowa og New Hampshire før de første nominasjonsvalgene. Slik John McCain demonstrerte i 2008 er det ikke umulig å komme tilbake fra de døde etter å ha blitt avskrevet tidlig i nominasjonssirkuset. Det fester New Jersey-guvernør Chris Christie sin lit til.
Selve presidentvalget i 2016 blir uansett jevnt. Eller som Nate Silver sier det: «roughly a 50/50 proposition … Get ready for an extremely competitive election.»
Rart at ingen av «ekspertene» kommenterer hvordan det kan ha seg at HC er den eneste seriøse demokratiske kandidaten. Noe lignende kan jeg ikke huske på de fjorten presidentvalgene jeg har vært med på her i USA. Det nærmeste må være senatvalget i NY i 2000, da hele kongress-delegasjonen fra NY (som alle hadde ambisjoner om å bli senator) trakk seg øyeblikkelig da Bill Clinton kunngjorde at han ønsket sin uerfarne kone fra Arkansas å bli senator fra en betydelig stat som NY. Hva var det Bill Clinton truet med eller lovet?
Ingen kommenterer heller dybden av avsky for fru Clinton i USA. Folk her husker hennes løgner rundt Bills oppførsel i det hvite hus, og forbinder hende også med Bills ufattelige frekke benådninger på sin siste dag som president, f.eks. av Marc Rich, finansmannen på rømmen i Europa, etter at Hillary fikk $100,000 for sin senatkampanje av Rich sin hustru. Det er mye stygt, uæerlig, og kynisk som kommer til å bli trukket fram fra Hillarys fortid. Mrs. Clinton var også en av senatorene som stemte for å gi G.W.Bush lov til å innvadere Iraq. Når det amerikanske folket blir minnet nok ganger om det, tror jeg de velger å finne en leder som ikke startet den krigen , m.a.o. som ikke var ansvarlig for den dummeste utenriksavgjørelsen i manns minne.
Selv håper jeg at Jim Webb får en sjanse til å vise hvem han er og hva han vil. Det er lite snakk om ham enda – i øyeblikket er han i Iowa, men han har i hvert fall ideer, noe som alltid har vært mangelvare hos Hillary. Hos republikanerne står jo Bush frem som favoritt, og han er sikkert den mest kompetente i gruppen, selv om svært få her er begeistret over et nytt Clinton-Bush valg. Rubio har tråkket i salaten ved å opponere mot Obamas detente med Cuba, noe som lenge har vært ønsket av de fleste amerikanere.
Det blir kanskje et interessant valgår – om HC får den motstand hun fortjener.
Håkon Paul Lillebø
Asheville, North Carolina
Hei Håkon Paul. Jeg refererer her til «det usynlige primærvalget» (sjekk lenkene), som iallefall gir en pekepinn på hvordan hun har utkonkurrert potensielle demokratiske utfordrere. Jeg har lest den nyeste boka til Webb, og han blir en interessant mann å følge. Samme med Martin O’Malley, som også tilbringer mye tid i Iowa om dagen.
[…] Panelet: Hillary Clinton vinner nominasjonen, men så blir det jevnt […]
[…] 12. april: Hillary Clinton […]
[…] at Clinton kunngjorde sitt presidentkandidatur den 13. april i år, med et videofrieri til demokratiske velgere, gikk den tidligere senatoren og utenriksministerens […]