Denne helgen markerte man i USA at det er 50 år siden ”Bloody Sunday” i Selma, Alabama, en skjellsettende episode i nyere amerikansk historie. Lørdag talte president Obama til 40 000 fremmøtte i Selma, med politikere fra begge partier tilstede – en tale som allerede regnes en av hans aller beste.
Selma, Alabama var for femti år siden en by hvor tiden på mange måter hadde stått stille siden Borgerkrigen. Av byens 29 500 innbyggere – 14 400 hvite og 15 100 svarte – hadde kun 1 prosent av den svarte befolkningen lyktes i å registrere seg for å stemme. En lokal bestemmelse fra 1852 sa at ”enhver ’Negro’ påtruffet på gaten røykende på pipe eller sigar eller med en spaserstokk må straffes med 39 piskeslag”. Lite hadde forandret seg på 113 år. Selma var en by der afroamerikanere var ventet å utvise ydmykhet overfor den hvite befolkningen i det offentlige rom. Byens politistyrke, ledet av segregeringsforkjemperen sheriff James Clark, besto også av en rekke frivillige – mange av dem medlemmer av Ku Klux Klan. Clark mottok ordrer direkte fra Alabamas guvernør, George Wallace (D), som i sin innsettelsestale forsikret at han var for ”Segregation today! Segregation tomorrow! Segregation forever!”
Det var med andre ord ikke tilfeldig at Martin Luther King jr. valgte Selma som slagmark for et siste avgjørende slag for borgerrettighetsbevegelsen. Til Alabamas forsvar kan det likevel nevnes at forholdene ble ansett for å være verre i nabostaten Mississippi. King tok derfor sjansen på at han selv og hans tilhengere ville komme levende fra det i Alabama.
Både Loven om borgerrettigheter av 1957 og Loven om borgerrettigheter av 1964 omhandlet stemmerettigheter, men rundt om i Sørstatene var det likevel særdeles vanskelig for den svarte befolkningen å registrere seg på lik linje med den hvite. Det ble reist en rekke rettssaker, fire av dem rettet mot sheriff Clark personlig, men disse sakene beveget seg langsomt gjennom rettsvesenet, og King og hans tilhengere var utålmodige.
Martin Luther King jr., som var blitt en medieyndling i etterkant av sin ”I have a dream”-tale sommeren 1963, visste at dersom han fikk oppmerksomhet rundt forholdene i Selma, ville det det fremskynde prosessen betraktelig.
I løpet av januar og februar ledet King flere ganger hundrevis av Selmas svarte innbyggere til rettsbygningen hvor de skulle registrere seg for å stemme. Hver gang ble de møtt av Clark og hans menn. I løpet av syv uker ble over 2000 personer arrestert i forbindelse med disse forsøkene. De som klarte å komme seg inn i rettsbygningen, måtte ta en ”lese- og skrivetest” som var utarbeidet slik at svært få, om noen, kunne få alt riktig. Til tross for dette gav ikke folk opp forsøkene og møtte opp syngende på ”We Shall Overcome”. Clark svarte med å feste en nål på jakkekragen med det utvetydige budskapet: ”Never!”
Stemningen i byen begynte imidlertid å tilspisse seg, og en kveld ble 20 år gamle Jimmie Lee Jackson skutt i magen av politiet under en demonstrasjon. Han døde åtte dager senere. King advarte folk om ellers fredelige demonstranter kunne bli møtt med vold, og dro tilbake til Atlanta for sin egen sikkerhets skyld.
7. mars 1965 gikk 650 afroamerikanere fra en av byens svarte kirker mot rettsbygningen. De ignorerte en ordre fra guvernør Wallace som forbød demonstrasjonen. På Edmund Pettus-broen – oppkalt etter en politiker og Ku Klux Klan-medlem – sto Clarks styrker klare til kamp. Konfrontasjonen var varslet, og de tre store tv-nettverkene, ABC, NBC og CBS, var også på plass, i tillegg til noen av byens hvite innbyggere.
Scenene som fulgte har blitt en del av USAs kollektive hukommelse, og blir i dag referert til som ”Bloody Sunday”. Politistyrker til hest sprayet tåregass på demonstrantene og slo løs med batonger. Folk løp for livet, og i etterkant måtte 78 personer behandles på sykehus.
Over 75 millioner amerikanere fikk se voldsutøvelsen på TV samme kveld. ABC avbrøt en film om nazistenes jødeutryddelse for å vise opptaket, og mange seere trodde det var en del av filmen. Sjelden i USAs historie har amerikanerne reagert med slik spontan fordømmelse. I løpet av de neste dagene var det protester over hele landet, og president Lyndon B. Johnson oppfordret begge sider til å roe gemyttene. King svarte med si at dette var et spørsmål om samvittighet som angikk alle amerikanere. Mange, blant annet rundt 400 prester, fulgte oppfordringen og reiste ned til Selma for å vise sin støtte.
Nasjonen holdt pusten, og den 9. mars ledet King et nytt demonstrasjonstog mot Edmund Pettus-broen hvor de ble møtt av politiet. I stedet for en konfrontasjon bøyde King og demonstrantene seg ned for å be, for deretter å snu og gå tilbake i tråd med en avtale gjort i siste liten med president Johnson. Hendelsen er blitt kjent som ”Turnaround Tuesday”, og ble sett på som et nederlag for King. Senere samme dag ble en hvit prest, James Reeb, angrepet av lokale klansmedlemmer. Han døde av skadene to dager senere. Både Johnson og visepresident Humphrey ringte Reebs enke for å kondolere. Mange svarte opplevde det som bittert at drapet på Reeb fikk langt mer oppmerksomhet enn dødsfallet til Jimmie Lee Jackson noen uker tidligere.
Etter dette økte presset mot guvernør George Wallace, samtidig som både politiske prosesser og rettsvesenet signaliserte at borgerrettighetsbevegelsen var i ferd med å vinne slaget. I et siste forsøk på å tale sin sak sendte Wallace et telegram til Johnson hvor han anmodet om et møte. Lørdag 13. mars tok Johnson imot Wallace i Det hvite hus, der Johnson etter sigende la lite imellom i møte med sin partifelle. En sjeldent slukøret Wallace dro hjem igjen til Alabama med uforrettet sak, mens Johnson gikk rett til pressekonferanse der han varslet at han ville be Kongressen vedta et lovforslag som ville forby ethvert forsøk på å hindre amerikanske innbyggere, uansett hudfarge, i å registrere seg for å stemme.
Mens Johnson snakket begynte imidlertid demonstranter å samle seg i Pennsylvania Avenue mens de ropte ”L.B.J., just you wait – see what happens in ’68”. Dette kan ses på som et forvarsel om valgresultatet i 1968, da Nixon ble president med visepresident Spiro Agnew ved sin side – en uttalt motstander av borgerrettighetsbevegelsen. George Wallace stilte som uavhengig kandidat og fikk 13 prosent av stemmene. Stemningen var med andre ord i ferd med å snu.
Under lørdagens markering uttrykte kongressmannen John Lewis (D-Georgia, 5. distrikt), som var en av lederne av marsjen under ”Bloody Sunday”, stolthet over at USA har en svart president. Samtidig kommer markeringen få dager etter at Justisdepartementet har avdekket urovekkende rasistiske tendenser i Fergusons politistyrke, byen som var senter for voldsomme opptøyer sensommeren og høsten 2014. I sin tale Obama oppfordret Kongressen til å gå tilbake på vedtak som mange demokrater mener på nytt vil hindre afroamerikanere i å stemme. Flere har også kritisert republikanerne i Kongressen for ikke i større grad delta på arrangementet. Majoritetsleder i Huset, Kevin McCarthy (R-California, 23. distrikt), snudde riktignok i siste minutt og var tilstede under talen – det samme var tidligere president George W. Bush.
