Rand Paul har for lengst siktet seg inn mot Det hvite hus i 2016. Han posisjonerer seg fortsatt utenrikspolitisk, men én ting er iallefall sikkert: Han er ingen isolasjonist.

Begrepet isolasjonisme er primært et instrument som brukes for å sette et negativt stempel på politiske motstandere. I en faglig vurdering av amerikansk debatt om utenrikspolitikk har begrepet verken særlig mening eller relevans.

Isolasjonisme i betydningen av generell motvilje mot internasjonalt engasjement har aldri vært bestemmende for USAs utenrikspolitikk. Selv i tiden mellom de to verdenskrigene (1918-39), som ofte omtales som den isolasjonistiske perioden, hadde USA omfattende samhandling med omverdenen, og blant annet et betydelig internasjonalt sjømilitært nærvær. Det man var skeptisk til, var deltakelse i forpliktende militære allianser. Under siste halvdel av 1940-tallet ble også disse reservasjonene forlatt, og institusjons- og alliansebygging ble et særtrekk ved amerikansk utenrikspolitikk. Både maktpolitiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske forhold har siden skapt et solid strukturelt grunnlag for en aktiv internasjonalistkurs. Ut fra dette faktum er det heller ingen ledende politikere eller eksperter som tar til orde for at USA skal «vende ryggen» til verden. En slik linje er rett og slett ikke mulig.

Derfor blir også enhver diskusjon om at Rand Paul er isolasjonist allerede i utgangspunktet irrelevant.

Som alle andre sentrale amerikanske politikere representerer han i stedet en variant av en internasjonalistorientering.

Innenfor denne finnes det ulike hovedtilnærminger og ulike alternative valg av storstrategi som i sum kan gi opphav til ganske forskjellig utenrikspolitisk ambisjonsnivå og hovedkurs. Innenfor faglitteraturen sonderer man ofte mellom realisme og liberal institusjonalisme når det gjelder utenrikspolitiske hovedtilnærminger. Det er ingen tvil om at Rand Paul med sin vekt på nasjonale amerikanske interesser hører hjemme innen den første av disse. Av institusjoner er det slående nok også den amerikanske Kongressen, og ikke kollektive internasjonale ordninger, som Paul tillegger vekt, ikke minst i spørsmålet om bruk av amerikansk militærmakt.

Realist og internasjonalist

Rand Paul kan altså grovsorteres som realist og internasjonalist. Men hvilken utgave av dette er det vi så snakker om? Her skal det først understrekes at Pauls utenrikspolitiske tilnærming synes å være «a work in progress,» og at han som eventuell president kan anlegge en kurs som avviker en hel del fra de standpunkter han nå forfekter. Det skjer jo som kjent med alle presidenter.

Når man skal foreta en mer presis plassering, kan det være nyttig å benytte Barry Posens kategorisering av amerikanske storstrategier som analyseverktøy. Den engelske utgaven av disse er (det er vanskelig med en presis norsk oversettelse): primacy, selective engagements, offshore balancing og co-optive policy. Den siste av disse er nærmest ensbetydende med liberal institusjonalisme, og er derfor en kategori som passer dårlig når det gjelder Rand Paul.

Offshore balancing er en storstrategi der essensen ligger i en generell nedbygging av USAs omfattende internasjonale landmilitære basenettverk og allianser. Man vil stedet basere seg på evne til å påvirke gjennom nasjonalt plasserte militære styrker og et visst internasjonalt sjømilitært nærvær. Ambisjonsnivået begrenser seg til å sikre vitale amerikanske interesser, og konsentrasjon om håndteringen av de store geopolitiske utfordringene. Det ambisjonsnivå som Rand Paul har anlagt i sine taler om utenrikspolitikk tenderer litt i retning denne strategien, men Paul tar likevel ikke til orde for noen fundamental endring av verken basenettverk eller de sentrale allianseforpliktelsene. Derfor er det feil å plassere han under denne etiketten.

Helt siden slutten av 1940-årene har nyanser av primacy vært USAs storstrategi. Det vil si at så vel demokratiske som republikanske administrasjoner har anlagt en utenrikspolitikk som sikter mot internasjonal dominans, bygd på omfattende internasjonalt engasjement og betydelige vilje til forpliktende bruk av militærmakt. Siden 2009 har vi dog sett tegn på at Obama har senket ambisjonsnivået, og vist mindre vilje til militære engasjement. På flere vis er det nettopp videreføring og videreutvikling av en slik kurs som Rand Paul også argumenterer for.

Med hensvisning til George Kennans forsiktige realisttilnærming (som dannet grunnlaget for oppdemningspolitikken under den kalde krigen), gjøres klare geopolitiske prioriteringer og en kritisk holdning til anvendelsen av militærmakt til hovedpoenger av Paul. Som han selv sier, så må USA vokte seg mot militær involvering i interessemessig perifere konflikter, og aldri anlegge en utenrikspolitikk hvor man sikter på møte de internasjonale utfordringene gjennom å forsøke og gjøre andre samfunn lik det amerikanske.

Ut fra dette argumenterer Rand Paul for en forsiktig og pragmatisk politikk som på viktige punkter bryter med hva som har vært en hovedlinje i amerikansk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Skulle han bli president vil USA således ikke lenger sikte mot en primacy-type storstrategi.

Rand «selective engagement» Paul

Vi kan dermed konstatere at den politikken som Paul argumenterer for best kan beskrives som en konservativt begrunnet «selective egagement»-type storstrategi.

USA vil rette fokus mot å nå sitt hovedmål om å hindre oppkomsten av en geopolitisk konkurrent på det eurasiske kontinent, og landet vil opprettholde sitt alliansesystem og det meste av sitt globale basenett. Tradisjonell militær maktprojisering, spesielt gjennom omfattende sjømilitær nærvær i Stillehavet/Indiske hav, vil være en viktig del av en slik strategi.

Det er heller ingen tvil om at Rand Paul vil utvise enda mindre vilje enn Obama til å bli involvert i mindre viktige regionale og lokale konflikter. Det betyr at de spørsmålstegn som er blitt stilt ved Obamas vilje til å fronte kollektive anstrengelser for å løse konflikter som den i Syria, vil bli enda større hvis Rand Paul blir president.

Rand Paul står dermed for en utenrikspolitikk som helt klart bryter med den linje som har preget Det republikanske partiet i mange tiår.

Med presidentvalget i 2016 i tankene er det nå duket for et konservativt alternativ med betydelig skepsis til bruk av militærmakt. Pauls presidentkandidatur vil således medføre at vi for første gang siden oppgjøret mellom Eisenhower og Taft på begynnelsen av 1950-tallet vil få et generaloppgjør om utenrikspolitikken i en republikansk nominasjonsprosess.

Vi får en forsmak på denne debatten når den republikansk-styrte Kongressen over nyttår vil måtte diskutere president Obamas ønske om en ny autorisasjon av bruken av militærmakt i forbindelse med kampen mot ISIS.

Det går definitivt mot meget interessante tider for alle som er opptatt av utviklingen i amerikansk utenrikspolitikk.

Foto: Gage Skidmore. Rand Paul i Hiawatha, Iowa, 22. oktober 2014.

3 Kommentarer