Etter valgnederlag følger jakten på en syndebukk. Hva med Valerie Jarrett, rådgiveren som har vært ved Obamas side helt siden Chicago-dagene?
Det er tid for ettertanke hos demokratene i kjølvannet av valgnederlaget 4. november. Man skulle tro at majoritetsleder i Senatet Harry Reid (D-Nevada) ville være et naturlig mål, men han har fått fornyet tillitt. Han blir Senatets minoritetsleder i den 114. kongressen fra 2015.
I stedet er det Obamas seniorrådgiver Valerie Jarrett som har blitt symbolet på alt som er galt.
I uken etter valget argumenterte Carol Felsenthal i en lengre artikkel i Politico for at en reell endring i Obama-administrasjonen måtte inkludere at Jarrett fikk sparken. Det samme skrev U.S. News & World Report. Noen dager senere var det New Republics tur. Noam Schreiber beskrev Jarrett som «the Obama whisperer,» og åpnet artikkelen med en anekdote om en venn som hadde sluttet i Det hvite hus, men som fortsatt var redd for å si noe om Jarrett, selv anonymt. James Poulos i Daily Beast tar den helt ut når det gjelder bildebruken: Han beskriver Jarrett som «Obama Consigliere – and Democracy killer … Niccolo Machiavelli meets the modern HR manager.»
Det er færre som har kommet Jarrett i forsvar, men både Jonathan Capehart og Donna Brazile har påpekt at der for eksempel Karl Rove ble møtt med respekt for sine ferdigheter, selv av hans fiender, er kvinner fritt vilt når det gjelder drepende karakteristikker. Både Nancy Reagan, Hilary Clinton, Condoleezza Rice og nå Jarrett, har blitt fremstilt som at de har gjort presidenten psykologisk avhengig av seg ved hjelp av smiger og annen kvinnelist, mener Brazile (som dog er en gammel alliert av Jarrett).
Hvem er egentlig Valerie Jarrett?
Hun traff Michelle og Barack Obama allerede i 1991, da hun jobbet for byens borgermester Richard Daley. I forbindelse med en ansettelse av Michelle ble hun en nær venn av paret, og en som hjalp Barack til å klatre i de politiske gradene i Chicago og Illinois. Hun er dermed en som har vært med Obama bortimot hele hans karriere, med alt det innebærer.
I Obama-administrasjonen fikk hun en stilling som rådgiver med ansvar for å finne og koordinere med sentrale støttespillere utenfor administrasjonen, blant annet. Hun jobber fra Karl Roves gamle kontor, og har en stab på litt over 30 personer.
Det er omtrent her fakta slutter, og historiene og teoriene begynner om hva Jarrett faktisk gjør i Det hvite hus.
«Night Stalker»
Ifølge Felsenthal er Jarretts rolle så vag at hun nærmest blir allestedsnærværende. Jonathan Alter beskriver henne i sin bok som presidentparets beskytter, forsvarer og hevner med kallenavnet «Night Stalker» på grunn av hennes jevnlige visitter sent på kveld. Hun sier lite på møter, men veier opp for det ved å henvende seg direkte til presidenten eller Michelle i etterkant. Alter beskriver et miljø der engstelige arbeidere i administrasjonen nærmest har gjort det til en vitenskap å tolke hennes kremt, sukk, blikk og ekte/falske komplimenter.
Mark Davis beskriver henne som membranen i Obamas boble, der hun fyrer opp under presidentens allerede ganske store selvbilde.
I et intervju i 2010 uttalte hun om Obama at «jeg tror han aldri har blitt utfordret intellektuelt … Han har kjedet seg til døde gjennom hele sitt liv. Han er rett og slett for talentfull til å gjøre det vanlige folk gjør.» Noam Schreiber følger på med en anekdote fra valgkampen i 2012 der Jarrett på vei fra en valgkampevent til en annen sa følgede til Obama: «Mr. President, jeg forstår ikke hvordan det kan ha seg at du ikke får 85 prosent av stemmene,» visstnok helt alvorlig.
I James Poulos knusende artikkel beskrives hun som en oppdatert utgave av Henry Kissinger, i en kombinasjon av rollen som terapeut og personlig assistent i en subtil passiv-aggressiv rolle. Hun fyller rollen som Det hvite husets Human Resources sjef med all den uofisielle makten det gir, argumenterer Poulos (tenk HR sjefen i tegneserien Dilbert), nærmest en konkurrerende stabssjef.
Obamas ryggrad?
På den andre siden finner vi folk som Jo Becker, som i New York Times skrev at hun fyller rollen som motvekt til den pragmatiske Clinton-fløyen som var så nærværende i Obamas første periode. Der Karl Rove var George W. Bush sin politiske hjerne, argumenterer Becker for at Jarrett er Obamas ryggrad. Hun gir ham styrken og roen til å kjøre hardt når det er avgjørelser som er viktige for ham, slik som homofiles rettigheter, immigrasjon og tilgang til subsidiert prevensjon gjennom Obamacare. Ja, hun er upopulær hos mange, fortsetter Becker, men det er fordi hun bevisst fyller rollen som presidentens lynavleder, og den som sender ut anklagende e-poster på Obamas vegne.
Noam Scheiber forsøker i sitt essay å finne en mellomposisjon. Han merker seg at hun spilte en konstruktiv rolle som motvekt i debatten rundt reguleringer av finanssektoren, der Obamas økonomiske team med Larry Summers og Tim Geithner rett fra Wall Street, ønsket å regulere minst mulig. Etterhvert har de sterke personlighetene forsvunnet fra administrasjonen. Rahm Emanuel, Larry Summers, Robert Gibbs, David Axelrod og Tim Geithner hadde alle stor tyngde og innflytelse, men har ifølge Scheiber alle blitt erstattet av mer anonyme og svakere kandidater. Obama har dermed i praksis få utover Jarrett som kan motvirke hans tendens til selvtilfredshet og snakke ham bort fra uoverveide politiske impulser, slik Scheiber beskriver det. Det daglige møtet mellom presidenten og hans topprådgivere har blitt erstattet av mer uformelle møter med færre aktører.
Scheibe konkluderer med at Obama og Jarrett ser verden på samme måte. De er ”styreroms-liberalere,” som foretrekker å forhandle bak lukkede dører. Ideologien er sosialt progressiv, men den har fokus på eliten, og er svært skeptisk til populistiske ideer. Det kan være et ideologisk ståsted som har gjort det vanskelig å finne en solid plattform for å forhandle med Det republikanske partiet.
Dette er kun et lite utvalg av den pågående Jarrett-debatten, og den kommer ikke til å gi seg med det første.
