Til tross for Kongressens rekordlave popularitet, vil de aller fleste kandidatene bli gjenvalgt i høst. Hvorfor?
Tirsdag 4. november skal amerikanske velgere stemme på en drøy tredjedel av Senatet og alle de 435 medlemmene av Representantenes hus. Meningsmålingene er klare. Den sittende utgaven av USAs nasjonalforsamling er meget upopulær.
Ifølge RealClearPolitics, en nettside som blant annet utarbeider gjennomsnitt av meningsmålinger, ligger tallet nå på 13,1 %. 80,6 % vender tommelen ned. Public Policy Polling hadde en måling i fjor som festlig nok viste at Kongressen var mindre populær enn hodelus og kakerlakker (men mer populær enn Lindsay Lohan og ebola-viruset, så det kunne vært verre).
Alt tyder imidlertid på at de fleste folkevalgte på føderalt nivå kommer til å bli gjenvalgt i november.
Det er nemlig en kjensgjerning i amerikansk politikk at sittende politikere – såkalte ”incumbents” – har en høy gjenvalgsprosent.
I Representantenes hus, heretter kalt Huset, har gjenvalgsprosenten i snitt ligget på 93 % siden 1964, mens den i Senatet har ligget på 81,9 % i samme periode. Gjenvalgsprosenten for Kongressen sett under ett i perioden 1964-2010 er 87,6 %. Gjennomsnittet for perioden mellom 1980 og 2010 er 89,5 %: 94% i Huset, og 85 % i Senatet.
Nominasjonsvalgene er nå stort sett over, og vi kan allerede slå fast at alle sittende senatorer som søker gjenvalg, og 383 av de 387 representantene som stilte til gjenvalg i Huset, ble renominert av sitt parti.
52 representanter søker ikke gjenvalg i Huset, mens det kjempes om åtte åpne seter i Senatet. Dette er omtrent på linje med tidligere mellomvalg.
Velgerne kommer ikke til å gjøre store forandringer i sammensetningen av Huset. De fleste profesjonelle «spåmennene» tipper en håndfull seter til det ene eller andre partiet, og republikanerne beholder uansett flertallet.
I Senatet er det duket for litt større endringer. Senatsvalgene følger nemlig de generelle politiske trendene i mellomvalg oftere enn valgene til Huset. I år er republikanerne favoritter til å vinne tilbake flertallet de tapte i 2006.
Hva er så årsakene til at velgerne fortsetter å sende de samme menneskene tilbake til Washington, år etter år?
For det første er det en stor forskjell i måten amerikanerne vurderer Kongressen som helhet, og de enkelte medlemmene hver for seg. Selv om Kongressen anses som kollektivt inkompetente, kranglevorne og urimelige, har man gjerne en mer nyansert oppfatning av ens egen representant.
En Gallup-måling fra august viste at selv om kun 19 % mente at de fleste kongressmedlemmene fortjente gjenvalg, mente hele 50 % at deres egne representanter gjorde det. 50 % er lavt historisk sett, men det er tross alt mye bedre enn 19 %.
Hvorfor mente velgerne at akkurat deres utsendinger burde gjenvelges?
De to desidert viktigste grunnene var at velgerne mente de gjorde en god jobb, og at de gjorde en innsats for distriktet sitt. De fire grunnene som var viktigst for de som stilte seg negative til gjenvalg, var at representanten gjorde en dårlig jobb, hadde vært i Kongressen for lenge, ikke sto på for distriktet sitt, og ikke fulgte opp valgløftene sine.
Personlige trekk som en kandidats familie og bakgrunn er også mer kjent for velgerne enn den grå, ansiktsløse massen i Washington. De folkevalgte setter i tillegg inn betydelige ressurser på å fortelle velgerne at akkurat de er samarbeidsorienterte og rimelige mennesker, mens resten av landets politikere er håpløse. Det fungerer overraskende ofte.
De fleste sittende politikere opparbeider seg dessuten hurtig et lokalt nettverk av lojale støttespillere som skylder dem tjenester. De er også flinke til å få presse, ære og heder hver gang noe positivt skjer i valgdistriktet – uansett om de hadde ansvaret eller ei. Velgerne får høre det, enten det er en veistump som utbedres, en fabrikk som åpnes, eller en forsvarskontrakt som går til et lokalt firma.
Alt dette gjør at sittende folkevalgte som regel er mer populære enn den institusjonen de er en del av. Det gir dem en fordel overfor motstanderen, som gjerne har mindre penger til å kjøpe seg reklame og et mindre kjent politisk navn, enten det er snakk om en intern utfordrer eller en kandidat fra det andre partiet.
Det finnes selvsagt tilfeller hvor det at en senator eller representant har sittet lenge, blir brukt mot dem.
I mellomvalget i 2010 var det mange i begge partier som fikk høre at de hadde sittet for lenge, og at de var for lite lydhøre overfor sine egne. Årets eneste sensasjon i primærvalgene kom da republikanernes majoritetsleder i Huset, Eric Cantor, ble kastet i sitt distrikt i Virginia. Manglende kontakt med velgerne er i ettertid blitt trukket frem som en av de viktigste årsakene til tapet.
I noen stater har de folkevalgtes manglende fysiske tilknytning til sine delstater også vært viktig.
Senator Richard Lugar (R) ble kastet av egne velgere i nominasjonsvalget i Indiana i 2012, til tross for at han hadde representert dem siden 1977, fordi han ikke eide et hus i staten. Samme saksforhold var nær ved å knekke senator Pat Roberts (R) fra Kansas i år da det ble kjent at han leide rom hos en støttespiller, mens han egentlig bodde i Virginia.
Eksemplene er imidlertid unntakene.
Fordelen ved å være den sittende folkevalgte – såkalt incumbency – er for lengst etablert som sannhet av statsvitere.
Til tross for at velgerne er gruelig misfornøyde med Kongressen i sin helhet, er de altså sånn passe fornøyde med egne folkevalgte.
Det er nok til at de aller fleste av dem blir gjenvalgt, også i år.
Med Are Tågvold Flaten.
