Vi stiller norske USA-kjennere aktuelle spørsmål, og her får du svarene. Denne gangen: Hva står på spill i høst?
Bakgrunn: Den 4. november er det mellomvalg i USA. 36 seter i Senatet og alle de 435 setene i Representantenes hus står på valgsedlene. Det er i tillegg guvernørvalg i 36 delstater.
Spørsmål: Hva står på spill i høstens mellomvalg?
Illustrasjon: Renate Tonstad Flaten.
Jon Henrik Gilhuus (@USAvalg / @ghostgoldwater), valganalytiker for AmerikanskPolitikk.no:
«Den desidert viktigste kampen står om senatsflertallet. Får republikanerne kontroll her kan de stoppe Obamas utnevnelser til tusenvis av embeter, bla. regjeringsmedlemmer og føderale dommere. Dertil blir politikken ytterligere polarisert, da det ikke lenger bare er presidenten mot republikanerne i Huset, men presidenten mot selve Kongressen. Obama må da ta et strategisk valg mellom å samarbeide med republikanerne, eller å styre videre ved dekreter.
Førstnevnte valg har den risikoen at han gjør motparten mer politisk spiselig foran presidentvalget i 2016, men også den fordelen at hans eventuelle upopularitet knyttes nærmere opp til republikanerne og at Tea Party-fløyen blir enda mer i harnisk fremover. Ansvarliggjøring av motparten slår alltid to veier.
Styring ved dekret er prinsipielt meget farlig med tanke på USAs politiske tradisjon, og han risikerer å få opptil flere dask på lanken av Høyesterett. Dersom dette gjøres nennsomt kan han kanskje score på det, men går han for langt og opinionen vender seg ytterligere mot ham, kan vi få en konstitusjonell krise.»
Carl Straumsheim (@carlfss), journalist og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Høstens valg kommer til å føre til et av to scenarier: Enten beholder demokratene flertallet i Senatet, og ingenting forandrer seg, eller så vinner republikanerne, og ingenting forandrer seg.
Så lenge det sitter en demokrat i Det hvite hus, er det ingen grunn til å forvente at Kongressens produktivitet kommer til å rikke seg.
Kongressen, og da spesielt Senatet, er organisert slik at et delt kammer må tvinges til å samarbeide. I mindretall kommer demokratene til å gjøre akkurat det republikanerne har gjort siden 2009, altså å sørge for at samarbeid ikke finner sted. Hvis den nylig kronede majoritetsleder Mitch McConnell (R-Kentucky) velger å fortsette det Harry Reid startet — det vil si å fjerne filibusteren for alle avsteminger — da er det mer som står på spill.»
Helene Megaard (@HeleneMegaard), Nord-Amerikaviter og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Det viktige slaget denne gangen vil stå om Senatet som regnes som det gjeveste kammeret i Kongressen. Det kan se ut til at demokratene kommer til å tape det magre flertallet sitt til republikanerne – som heller ikke kommer til å få et stort overtak. Representantenes hus vil forbli republikansk, og Det republikanske partiet vil dermed kontrollere hele Kongressen, USAs lovgivende nasjonalforsamling.
Det er liten tvil om at Obamas dårlige meningsmålinger drar med seg demokratiske politikere over hele landet. Republikanerne har den fordelen at de kan drive valgkamp mot politiske saker som forbindes med en allerede upopulær president, mens demokratene strever med å engasjere sine velgere etter seks års demokratisk styre i Det hvite hus. En typisk republikaner er langt mer politisk engasjert på lokalnivå, mens demokratiske velgere gjerne har lavere valgdeltakelse. Dette mellomvalget er imidlertid ikke et valg hvor Tea Party-bevegelsen kommer å vinne nye seter, men derimot et valg hvor den etablerte eliten i Det republikanske partiet vil styrke sin stilling. Valget kan gi en pekepinn på hvor republikanerne kommer til å hente sin presidentkandidat i 2016.
En republikansk Kongress blir nødvendigvis ikke bare fryd og gammen for Det republikanske partiet. Mens man tidligere har delt ansvaret for en dysfunksjonell nasjonalforsamling med demokratene, vil ansvaret i langt større grad falle på republikanerne selv. For at en lov skal nå presidentens bord, må både Huset og Senatet godkjenne den. Det demokratiske Senatet har inntil nå blokkert republikanske lovforslag de har vært uenige i, og dermed skånet Obama for en rekke avgjørelser i det opphetete politiske klimaet. Nå vil langt flere republikanske lovforslag kunne havne hos Obama – som må ta stilling til om han vil benytte seg av sin vetorett. Tradisjonelt er presidentens vetorett ikke så mye brukt i praksis. Hvis presidenten truer med veto, vil Kongressen vanligvis moderere forslaget slik at det kan godkjennes. Men det spørs hva som kommer til å skje med en republikansk leder i Representantenes hus som i sommer fikk flertall for trekke den sittende presidenten for retten.»
Jan Arild Snoen (@jasnoen), kommentator for Minerva:
«Et republikansk flertall i Senatet, noe som i dag fremstår som sannsynlig, vil gjøre det enda vanskeligere for Obama å få utrettet noe vesentlig i resten av hans periode. Han vil i enda større grad bli henvist til forsøk på å gå utenom Kongressen, som i klimaspørsmål, med medfølgende lurveleven som resultat. Republikanerne sperres på sin side av mulig filibuster og presidentens veto. Dermed får vi enda mer gridlock, men med de kompromissene som er nødvendig for å ikke skade økonomien.
En republikanske seier kan slå begge veier i 2016 – de får enda mer ansvar for gridlock i en upopulært Washington. På den annen side virker seire mobiliserende i egne rekker, og de har muligheten til å synliggjøre alternativ politikk bedre. Republikanerne venter på full kontroll etter 2016, men det er langt fra sikkert at de får det selv om de vinner presidentembetet. I 2016 må de forsvare sitt gode senatsvalg fra 2010, og er derfor avhengig av en presidentkandidat med coat tails.»
Hilmar L. Mjelde (@HilmarLMjelde), universitetslektor, Institutt for samanliknande politikk, Universitetet i Bergen:
«Et mellomvalg i en presidents andre periode betyr normalt tilbakegang for presidentens parti. Får republikanerne flertall også i Senatet etter valget, vil det ikke utgjøre noen stor praktisk forskjell for Obama hva gjelder å få lovforslag vedtatt. Obama har allerede gitt opp å få republikanerne til å stemme for hans politikk i Kongressen, og fokuserer i stedet for på å utstede dekreter med lovs makt. Men et republikansk flertall kan umuliggjøre utnevning av topp-embetsmenn som trenger senatets godkjenning.
Men ser vi enda lengre frem, til det som kan bli både republikansk-dominert kongress og president etter 2016 (85,3% sjanse for republikansk seier i presidentvalget i 2016), kan republikanerne gjøre mer for å reversere Obamas politikk. I politisk tid er vi fortsatt inne i Reagans regime.»
Alf Tomas Tønnessen (@toenness), førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Mye oppmerksomhet rettes mot valgene til Senatet fordi det er spennende hvorvidt republikanerne klarer å kapre de nødvendige seks setene for å sikre seg flertall eller ikke. Hvis republikanerne lykkes, blir det trolig minst like vanskelig å få vedtatt store reformer på områder som innvandring, energiforsyning og skattesystem. President Obama vil trolig legge ned veto mot lovforslag han anser som for konservative. Det er lite sannsynlig at han vil gjøre som Bill Clinton gjorde ved å bevege seg mot sentrum og signere relativt konservative lovforslag som velferdsreformen i 1996 og bankloven i 1999, som opphevet Glass-Steagall-loven av 1933.
Minst like spennende som senatsvalgene blir en rekke guvernørvalg der konservative vinnere fra 2010 nå søker gjenvalg. Én av disse er republikaneren Sam Brownback i Kansas, som i løpet av sine snart fire år i sjefsstolen har ført delstaten svært langt mot høyre. Denne nær sagt sosialdarwinistiske politikken har nærmere analysert av John Judis i The New Republic. Brownback møter sterk motstand fra demokratene i guvernørvalget.
Valgdeltakelsen blir også interessant å studere. Det demokratiske partiet har brukt mye penger for å forsvare sitt flertall i Senatet, men misnøye med Obama-administrasjonen kan bidra til at mange holder seg hjemme. Demokratene har ofte slitt med skuffende valgdeltakelse i mellomvalg, og etter seks år med samme administrasjon kan dette fort bli situasjonen igjen.»
Morten Bertelsen (@mortenbertelsen), Dagens Næringslivs USA-korrespondent:
«Demokratenes flertall i Senatet står åpenbart på spill. Republikanerne trenger som kjent seks seter for å ta kontroll, og observatører her – fra Nate Silver til Washington Post – anslår sannsynligheten for seier til godt over 60 prosent. Stu Rothenberg mener det kan stå om fem stater, fire av dem er i dag i demokratiske hender. North Carolina, Alaska, Colorado, Iowa og Kansas blir spennende.
Med flertall i begge kamre vil republikanerne kunne gjøre den politiske situasjonen enda mer fastlåst. Partiet vil kunne bremse nominasjoner, blokkere utnevnelse av nye høyesterettsdommere, innkalle til høringer, tvinge Obama til å bruke vetoretten, og så videre.
Mellomvalg er tradisjonelt en meningsmåling på den sittende presidenten og hans parti. Kun tre ganger siden borgerkrigen har presidentens parti vunnet seter i Huset i slike valg (sist i 2002). Jeg har sett nærmere på nettotapene i mellomvalgene etter 1910, og funnet at presidentens parti har tapt i snitt 32 seter i Huset og fire i Senatet. På mediannivå er tilbakegangen omtrent jevnstor mellom partiene. Obamas lave oppslutning gjør neppe ting bedre i 2014.
Årets mellomvalg er blitt kalt Seinfeld-valget: Det handler ikke om noe spesielt, akkurat som tv-serien fra 90-tallet. En Gallup-undersøkelse fra august viste at velgerne var opptatt av en rekke saker, uten at noen blinket seg ut. Det samme viste en undersøkelse for CNN i sommer: Ingen svarte ‘svært viktig’ da de ble bedt om å rangere ulike saker foran valget. Likeledes har temaer man tidligere i år trodde ville dominere ordskiftet – helsereformen, innvandring, offentlige finanser – ikke fått så stor oppmerksomhet som ventet. Men en uke er som kjent lang tid i politikken, og det er fortsatt en måned igjen til årets mellomvalg.»
Eirik Løkke (@EirikLokke), rådgiver i Civita:
«Som alltid blir mellomvalgene en indikasjon på hva velgerne mener om presidenten. Det blir spennende å se hvordan de mer positive økonomiske utsiktene i USA vil påvirke stemmegivningen.
Det som står på spill er naturligvis hvilket parti som får flertallet i Kongressen, og således kan sette den politiske agendaen. Resultatet vil antageligvis fortelle mindre om presidenrkampen 2016, som fremdeles er åpen.»
Thor Steinhovden (@AgendaThor), fagrådgiver i Tankesmien Agenda:
«Som AmerikanskPolitikk.no nylig har påpekt ser det ut som republikanerne får flertall i Senatet etter valget 4. november, og dermed flertallet i begge kamrene av Kongressen. Dette kan i verste fall true hele Obamas ettermæle, og vil helt sikkert resultere i to svært lange år for presidenten. Uten Harry Reid som buffer mot republikanerne i Senatet må Obama trolig opp med veto-kortet mye oftere, samtidig som en hærskare av republikanske (og kanskje et par demokratiske) presidentkandidater nå gjør seg klare til en maratonvalgkamp som vil fokusere på én ting: Å kritisere Obamas rulleblad. Legger man til litt uflaks i utenrikspolitikken de neste årene (f.eks. skal det et mirakel til at noe ikke går fryktelig galt i kampen mot IS), så kan plutselig en 54 prosent «disapproval rating» virke som en gylden fortid for Obama innen 2017.
Samtidig kan man argumentere for at republikanernes håp om å vinne tilbake Det hvite hus i 2017 paradoksalt nok står i fare dersom de vinner flertall i Senatet i november. Kun 16 prosent av velgerne har et positivt syn på Kongressen som helhet (‘approval rating’), og hele 74 prosent har en negativ oppfattelse av republikanerne (‘disapproval rating’). Tallet er kun 61 prosent for demokratene. Mens velgerne kastet demokrater i hopetall etter Obamas upopulære helsereform i 2010, handler republikanernes fremgang i år enkelt og greit om at demokratene står i fare for å miste senator-stillinger i delstater som tradisjonelt sett har stemt på GOP. Argumentasjonen er derfor enkel: Inntil nå har republikanerne hatt muligheten til å skylde på Harry Reid, men heretter vil de ‘eie’ hele skylden selv. Legg til et par eksentriske ‘Tea Party’-utspill og gjerne en ekstrem, ny versjon av Rick Santorum eller Rick Perry i valgkampen, så kan republikanerne fort bli enda mer upopulære etter to år med flertall i begge kamrene av Kongressen.
Mellomvalgene får ofte mindre oppmerksomhet i Norge enn presidentvalget, men i år vil utfallet trolig få store konsekvenser langt utover 2014.»
Lisa Cooper (@LisaCooper2014), president av Democrats Abroad Norway:
«Jeg er redd for at republikanere vil trekke den konklusjon at obstruksjon fungerer, og ellers ha få insentiver til å gi økonomien en løft, med tanke på 2016. Utover dette vil vi se lovforslag som vil krenke kvinners rettigheter med tanke på abort og prevensjon på føderalt nivå, og ‘The Affordable Health Care Act’ vil bli angrepet kraftig. Kvinner og de 30 millioner amerikanerne som tidligere var uten helsedekning vil lide under GOPs dominans.»
[red.anm. Republicans Abroad Norway hadde ikke mulighet til å delta i denne utgaven av Panelet.]
Og hva med meg?
«Senatskullet fra 2008 står på valgsedlene, og 2008 var et godt år for demokratene. Seks år senere er senatskartet langt mer fordelaktig for republikanerne. Demokratene må blant annet forsvare 7 senatsseter i delstater som ble vunnet av Mitt Romney i 2012. En gjennomgang av mellomvalgene tilbake til 1938 viser at presidentens parti har gått på nederlag i begge kamrene av Kongressen i 14 av 19 tilfeller. Det samme har skjedd i 6 av 7 tilfeller for presidenter i sin andre presidentperiode, slik Obama nå er. Det skjer også i år. Fenomenet omtales som seksårskløa — ‘the six year itch’. Det skyldes regjeringsslittasje etter at et parti har styrt store deler av showet i seks år, og ikke nødvendigvis at opposisjonen tilbyr bedre løsninger.
2014 blir dermed et godt år for republikanerne, og det ser ut som de vinner tilbake flertallet i Senatet som de tapte i 2006. Det betyr nye republikanske komitéledere, men det byr også republikanerne på noen strategiske utfordringer med tanke på veien fram til senatsvalgene og presidentvalget i 2016.
Republikanerne i Huset har lenge klaget over at lovforslagene deres har strandet i Senatet, der majoritetsleder Harry Reid (D-Nevada) har sittet med kontrollen. Lovnaden om å fjerne Reid fra lederskapet er derfor en av de mest populære applauslinjene i republikanske stump-speeches om dagen. Valgkampen drives av motstanden mot Obama, men også av motstanden mot Reid. Den røde tråden som binder det hele sammen er lovnaden om at republikanernes agenda omsider skal nå presidentens bord, dersom de vinner flertallet også i Senatet. Dagens minoritetsleder Mitch McConnell (R-Kentucky) liker å se seg selv som en mann for de store anledninger som kan få en avtale i havn. Det vil samtidig være sterke krefter i partiet som mener folket har gitt dem en agenda til å satse fullt og helt på sin politikk, uavhengig av Obama og demokratene. Sistnevnte spiller inn i Obamas hånd, som allerede har lagt en plan for å styre via dekreter, eller såkalte presidentordrer, uavhengig av republikanerne i Kongressen.
Overspiller republikanerne sin hånd, gjør de det vanskeligere for seg selv i 2016. Det at flere av de største navnene i partiet er senatorer som vurderer et presidentkandidatur — Rand Paul, Ted Cruz, Marco Rubio og så videre — taler samtidig i retning av at de ikke vil ta i mange konkrete lovendringer de neste årene. De vil snakke høyt og luftig, noe som kan gi den nye majoritetslederen manuvreringsrom. Spørsmålet er om demokratene ser seg tjent med samarbeid i et knippe saker eller ikke. De har tross alt et mer fordelaktig senatskart i 2016, dersom de skulle tape flertallet i høst.»
