Mer

    Obamas Irak-krig: Ikke rom for mer «Leading from Behind»

    President Barack Obama og visepresident Joe Biden i møte med National Security Council, før gårsdagens ISIL-tale. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.
    President Barack Obama og visepresident Joe Biden i møte med National Security Council, før gårsdagens ISIS-tale. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

    KOMMENTAR: Når Barack Obama overtok som president, var ett av hans viktigste mål å avslutte de krigene som hans forgjenger hadde startet. Lenge så det ut til at han ville nå dette målet. Men i går kveld fortalte presidenten det amerikanske folk at han ser seg nødt til å starte en ny krig.

    Denne gangen skal det kriges mot terroristorganisasjonen Den islamsk staten i Irak og Syria (ISIS, også omtalt som ISIL og IS). Krigen vil med stor sannsynlighet vil vare ut Obamas presidenttid. Mye tyder således på at Obama i likhet med George W. Bush må overlate enda en uavsluttet krig til sin etterfølger. Det er et betydelig politisk tilbakeslag for Obama, men samtidig en påminnelse om hvor lite herredømme selv en amerikansk president har over forekomsten av konflikter i internasjonal politikk.

    Ut fra den trussel som ISIS nå utgjør både regionalt og globalt, og med den grusomhet som organisasjonen opererer, hadde Obama ikke noe annet valg enn å organisere en bred regional og internasjonal koalisjon for å bekjempe denne terrororganisasjonen.

    Politisk koalisjonsbygging dannet også ett av de fire hovedpunktene i strategien som Obama lanserte i sin tale. Det andre hovedpunktet er bruk av USAs luftmilitære styrker, både for å ta ut konkrete ISIS-mål, og for å støtte de bakkemilitære operasjoner som skal gjennomføres.

    Under dette punktet presiserte igjen Obama at den landmilitære kampanjen mot ISIS vil måtte gjennomføres av lokale styrker. USA skal ikke bli dratt inn i en ny bakkekrig i Irak. Likevel vil USA nå sende et økende antall militære rådgivere til Irak for å bidra til etterretning, og til gjennomføringen av operasjonene på bakken. I tillegg til disse to hovedpunktene vektla presidenten behovet for å øke de globale anti-terror tiltakene, og yte humanitær hjelp til de sivile som rammes av ISIS.

    I talen brukte Obama avslutningsvis en del tid på å anslå en optimistisk tone når det gjaldt USAs maktposisjon og behovet for at USA fortsetter å fylle den lederrolle som han mener det internasjonale systemet er avhengig av. For en president som ofte har snakket om USAs begrensinger og behovet for å rette fokus mot USAs nasjonale problemer, var dette nye toner.

    Gjennom dette forsøkte han åpenbart å samle nasjonen bak sin politikk. Således inviterte han Kongressen til å gi ham støtte til gjennomføringen av denne nye krigsoperasjonen. Obama minnet samtidig om at han formelt ikke trenger noen fullmakt fra Kongressen for å gjennomføre den skisserte planen.

    Selv om Obamas strategi virker både fornuftig og gjennomtenkt, har man å gjøre med flere usikkerhetsfaktorer, men også betydelige strategiske muligheter.

    For det første bygger strategiens gjennomførbarhet i betydelig grad på Obamas evne til å tømre sammen den politiske og ikke minst militære koalisjon det her er behov for.

    I utgangspunktet skulle det være en overkommelig jobb å vinne bred støtte til kampen mot ISIS. Men når det gjelder de ulike aktørenes konkrete bidrag vil dette likevel i stor grad være avhengig av den tillit man har til Obamas lederevner, og ikke minst hans taktisk-politiske kompetanse i håndteringen av en ganske uensartet samling stater med ganske sterke interne motsetninger. Mye tyder på at presidenten her må demonstrere egenskaper som mange tviler på at han besitter, ut fra de erfaringer man har hatt med ham.

    Skal Obama lykkes i sin krig mot ISIS, må han vise en helt annen besluttsomhet enn den vi har sett i forbindelse med håndteringen av Syria. Det er rett og slett ikke rom for mer «leading from behind».

    Kampen mot ISIS representerer samtidig en gylden mulighet for Obama til å endre både det innenrikspolitiske og det internasjonale inntrykket som har festet seg vedrørende både hans lederskap og USAs vilje til å beholde sin internasjonale posisjon.

    I koalisjonsbyggingen som nå vil måtte finne sted, ligger det faktisk også et visst potensial for at Obama med en subtil politikk kan bidra til et paradigmeskifte når det gjelder de politiske konstellasjonene i Midtøsten og Gulf-regionen. Således skal man ikke se bort fra at kampen mot ISIS kan bidra til et gjennombrudd i forholdet mellom USA og Iran.

    Enhver krigsoperasjon skaper ofte sin egen dynamikk, og kan utvikle seg i en retning man ikke har forutsatt. Obama vil ikke bruke amerikanske kampstyrker på bakken i Irak. Men skal ISIS bekjempes effektivt kommer man nok neppe unna å sette inn et visst antall amerikanske spesialstyrker. Behovet for slike styrker kan faktisk vise seg å bli langt større enn antatt.

    Sammen med det forhold at luftoperasjonen nå skal utvides til også å omfatte Syria, ligger det her et betydelig opptrappingspotensial. Skal Obama opptre med troverdighet i sin politiske koalisjonsbygging, er det også grenser for hvor kategorisk han kan være med hensyn til den videre amerikanske militære innsatsen. Her kan det fort oppstå et dilemma mellom å ta hensyn til en krigstrøtt opinion og å opptre med tyngde internasjonalt.

    Obama har startet en krig som de fleste oppfatter som nødvendig. En krig hvis utvikling vil være helt avgjørende for presidentens ettermæle. Den innebærer betydelig risiko, men kan også være et vendepunkt for en president som svært mange nå oppfatter som mislykket.

    Svein Melby
    Svein Melby
    Seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier og skribent på AmerikanskPolitikk.no.

    Les også