Første halvdel av 2014 har vært tøff for Hillary Clinton. Meldinger om sviktende boksalg slutter seg til en rekke nyhetssaker med negativ vinkling. Er Clinton en perfekt presidentkandidat på papiret, men ikke i praksis?
Hillary Clinton er fortsatt soleklar favoritt i det amerikanske presidentracet, men det er fortsatt lenge igjen til 2016. Hun har ligget på topp siden de første målingene ble publisert, selv om de siste målingene fra New Hampshire viser at Clintons ledelse minker. Det får kritikerne til å snakke om det Clinton-leiren jobber hardt for å unngå: Potensialet for backlash og Clinton-fatigue for USAs mest populære politiker for tiden.
La oss spole tilbake til januar.
Clinton startet året på best tenkelige vis: Time Magazine erklærte på forsiden at hun var ustoppelig som kandidat i 2016 og New York Times Magazine fulgte opp i samme ånd en uke senere. To positive, lange feature-artikler i anerkjente publikasjoner er en drøm for enhver politiker, så ja, hva kunne stoppe Hillary på hennes vei til Det hvite hus?
Mens Hillary har møtt lite motstand fra eget parti, er det tydelig at høyresiden posisjonerer seg.
I februar sa den høyreorienterte radiopersonligheten Rush Limbaugh at han hadde hørt rykter om at Hillarys helse var sviktende. Konservative nettsider som The Daily Caller og The Drudge Report tok opp tråden og i mai tok Karl Rove steget fullt ut og uttalte at Clinton trolig hadde fått en hjerneskade etter blodproppen i 2012.
Rove argumenterte med at hun var på sykehus i tretti dager (det var i virkeligheten bare tre) og gikk med briller forbeholdt personer med hjerneskade. (De var tjukkere enn vanlig og anbefalt av legen, men Hillary har brukt briller siden ungdomstiden.) Det er verdt å notere seg at flere republikanske politikere, deriblant tidligere speaker i Representantenes hus Newt Gingrich og senator Lindsay Graham (R-South Carolina), kom Clinton i forsvar og sa at det ikke var noen grunn til å tro at hun led av en hjerneskade.
En annen mye omtalt sak er en rettsak fra 1975 hvor Hillary forsvarte en mann tiltalt for å ha voldtatt en 12 år gammel jente. Dette beviser at hun er kald og kalkulerende, sier kritikerne – et ekko av angrepene på Clinton som førstedame på 90-tallet.
For ikke å snakke om Monica Lewinsky, som trådte fram fra skyggene igjen denne våren.
I januar sa senator Rand Paul (R-Kentucky) på NBCs «Meet the Press» at Bill Clintons seksuelle utnyttelse av unge jenter burde tas i betrakting, dersom Hillary ble presidentkandidat. «Jeg klandrer ikke Hillary for dette,» sa Paul, «men…». Kort fortalt: Paul angrep Bill for å terge Hillary og for å markere sin egen 2016-relevans. Uansett: Omtrent samtidig offentliggjorde den konservative avisen Washington Free Beacon dagboknotatene til Hillarys tidligere venninne Diane Blair, som døde i 2000. De refererer blant annet til hvordan Clinton diskuterer oppstyret rundt mannens affære. Lewinsky takket høflig ja til mer oppmerksomhet og skrev et innlegg i maiutgaven av Vanity Fair der hun utdyper sin opplevelse av skandalen.
«Hard Choices» og «dead broke»
Clinton fikk 14 millioner dollar i forskudd for boken om sin tid som USAs utenriksminister. Forventningene var høye, men det ble raskt klart at Hard Choices var en kjedelig og lite spennende bok, mye fordi Hillary byr lite på seg selv i løpet av de 656 sidene. Riktignok har det utkommet nesten sytti bøker om henne og ektemannen Bill. Av betydning kan nevnes Carl Bernsteins A Woman in Charge, Peggy Noonans The Case Against Hillary Clinton og den relativt nye biografien HRC av Amie Parnes og Jonathan Allen. Det kan altså være forståelig at Hillary ikke ønsker å utlevere mer av seg selv. Samtidig er det påtagelig at Hard Choices er nummer 100 på Amazons liste over sine mest solgte bøker, mens skandaleboken Blood Feud: The Clinton vs the Obamas av Ed Klein – en forfatter som blir omtalt som en løgner av verste sort av Clinton-familiens fiender – ligger som nummer tre.
Erfaringene fra bokturneen tilsier imidlertid at Clinton lever i en boble.
Problemet med å skulle selge en bok der innholdet gir lite å snakke om, er at folk heller vil høre om fortiden. Hillary tråkket i baret under et av de første intervjuene på bokturneen ved å hevde at skyhøye talehonorarer rettferdiggjøres av at familien var «helt blakk» etter at Bill Clinton avtrådte som president. «Vi var ikke bare helt blakke, men vi sto også i gjeld,» fortalte hun ABCs Diane Sawyer. «Vi måtte skrape sammen penger for å betale ned på husene våre.»
Det er fascinerende at en så erfaren politiker ikke vet bedre og uttaler seg såpass virkelighetsfjernt, med tanke på at den amerikanske middelklassen – Clintons velgergruppe – fortsatt strever etter finanskrisen.
Problemene fra 2008 vender tilbake
Først halvdel av 2014 har vist at problemstillingene fra 2008 fortsatt er gjeldende.
Få politikere kan skilte med en like imponerende CV. På papiret er hun perfekt. Ideen om Hillary som den første kvinnelige presidenten er også god, men i møte med velgerne kommer hun ofte til kort. Ute på veien mangler Clinton publikumstekke.
Hillary har et lite og tett team rundt seg bestående av ja-folk og såkalte Clinton-lojalister. Konfrontert med kritiske spørsmål fra journalister blir Clinton defensiv og har en tendens til å virke anstrengt. Hun bærer fra før med seg en dyp mistro til media og klarer sjelden, i motsetning til Barack Obama, å fremstå som avslappet og morsom i intervjuer.
Hun har en imponerende mental styrke, er hardtarbeidende og fokusert, men er også alarmerende lite fleksibel. Det kan virke som om Clinton går ufortrødent videre og har vanskeligheter med å snu i tide når plan A styrer i gal retning.
Alt i alt har likevel promoteringen av Hard Choices gått bra. Hun har bevist at hun har utholdenhet og er ved god helse, og hun har unngått de store skandalene. «Helt blakk»-kommentaren kommer imidlertid til å forfølge henne hele veien til Det hvite hus – dersom hun er så heldig.
De siste måneders hendelser har åpnet døren på gløtt for venstrepopulister som senator Elizabeth Warren (D-Massachusetts) og Maryland-guvernør Martin O’ Malley (D), men erfaringene med Obamas brutte løfter kan gjøre det vanskelig for kandidater til venstre for Clinton i et presidentvalg. Det ser likevel ut som den demokratiske primærvalgkampen kan bli mer spennende enn det man trodde på begynnelsen av året.
