Mer

    – Nei, amerikansk politikk er ikke polarisert

    Foto: Det hvite hus
    Foto: Det hvite hus

    Joda, det er mellomvalg i høst, men amerikansk politikk er ikke polarisert. For @#$%^&.

    For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt «mellomvalg» til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

    For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi gå tilbake og se på amerikansk politisk historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

    Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager sent på 1700-tallet.

    Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var «free labor, free land, free men.» Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: «The war of northern aggression.») For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

    Endringer i «The solid Democratic South»

    I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble «okkupert» av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 — den såkalte «Reconstruction» perioden — satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Lincoln erklærte slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske «krigen.» Denne bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var «solid» for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen «the solid Democratic South» som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

    Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet.

    Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

    Nixons «Southern Strategy»

    Det er gjerne Richard Nixons «southern strategy» i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 startet utviklingen). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrat, senere uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

    Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent «segregationist» (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter — «states’ rights» — på denne tiden et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

    Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå.

    Ikke før mellomvalget i 1994 så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

    Omsorteringstesen

    Dette kalles gjerne for den store «sorteringen.» Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

    Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid «across the aisle [of Congress]» nå enn før.

    Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, «bipartisanship» etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes hus.

    Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså ikke kjennetegnes av polarisering.

    For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen «The Monkey Cage» som nå publiseres på nett hos Washington Post.

    Innlegget er også publisert på Dagens DC og Fred- og konfliktstudiers (ved Bjørknes høyskole) nye blogg.

    Hilde Restad
    Hilde Restad
    Førsteamanuensis i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes høyskole. Restad skriver også bloggen Dagens DC.

    Les også