Fahrenheit 9/11: Filmen som definerte Bush-æraen

Verdens mest sette dokumentarfilm Fahrenheit 9/11 hadde tiårsjubileum denne uken. Samtidig har Irak-krigen blusset opp igjen – og en ny Bush er aktuell som presidentkandidat i 2016.

I disse dager er det ti år siden Michael Moores dokumentarfilm Fahrenheit 9/11 ble lansert. Ironisk (og tragisk) nok sammenfaller tiårsjubileet med at Irak-krigen igjen er høyaktuell, noe som har ført til ny interesse for mange av filmens hovedpersoner.

Fahrenheit 9/11 definerte på mange måter president George W. Bush og Det republikanske partiet i lang tid etter at den ble tatt av plakaten. Plottet er kjent for de fleste USA-interesserte: George W. Bush og hans regjering invaderte Irak på grunn av olje og ikke fordi landet representerte en trussel for Amerika.

Fahrenheit 9/11 er ikke så mye en dokumentarfilm som den er Michael Moores prosa om hva han syntes var galt med Bush sin første presidentperiode. Filmen, som etter alle solemerker var svært suksessfull — både i USA og Europa — kan imidlertid ha kostet mer enn det smakte for Moore. Mange av påstandene ble tilbakevist av kritiske røster og Moores metoder ble eksponert og latterliggjort. Han mistet nesten all troverdighet i tiden som fulgte etter lanseringen, og har ikke klart å gjeninnta sin posisjon som en viktig filmskaper. Siste ukers hendelser kan likevel tyde på at Moore til syvende og sist ler best.

Jeg så selv filmen i en fullsatt sal på Saga kino i 2004, og har nå sett den på nytt for første gang på ti år (den er tilgjengelig på Netflix). Siden den gang har jeg tatt en mastergrad i Nord-Amerikakunnskap og er følgelig mer kritisk til innholdet. Jeg synes likevel filmen var verdt et gjensyn.

Moore er morsom og en god historieforteller. Bush-administrasjonen blir presentert med filmklipp, som ved hjelp av kryssklipping og effekter, får samtlige til å fremstå som uintelligente og grådige krigshissere. Presidenten som øver på ansiktsuttrykk før en tv-sendt tale er kostelig. En annen scene viser viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som i forkant av en pressekonferanse, slikker på kammen før han drar den gjennom håret. Når det ikke er nok, spytter han i hånden for deretter å rette på noen siste gjenstridige hårstrå.

Siden 2000-tallet har Det hvite hus sitt behov for å kontrollere informasjon økt betraktelig. Obama og hans team er i mye større grad herre over eget image enn det Bush og hans menn var.

Moore stiller spørsmål ved det meste Bush foretok etter terrorangrepet 11. september. Mye tid vies til Bush-familiens nære forhold til det Saudiarabiske kongedømmet. Denne tilknytningen har aldri blitt tilbakevist og det er ingen tvil om at flykaprernes forbindelse til Saudi-Arabia var ubeleilig for Bush personlig.

Andre halvdel av filmen dreier seg om konsekvensene Irak-krigen har hatt for vanlige amerikanere. Usensurerte bilder av skadete soldater som skriker av smerte gjør inntrykk. Moore intervjuer en mor fra hans egen hjemby Flint i Michigan, som i løpet av filmen mister sønnen sin i Irak. Sorgprosessen hennes er vond å være vitne til, men dette er også filmen på sitt beste.

Da Fahrenheit 9/11 kom ut kjempet amerikansk høyreside, med Fox News i spissen, med alle midler mot påstandene Moore og andre venstrepolemikere framsatte om Bush og Irak-krigen.

Det var derfor en interessant utvikling da Fox’ kvinnelige stjerne, Megyn Kelly, for noen dager siden regelrett sablet ned tidligere visepresident Dick Cheney i forbindelse med oppblussingen av konflikten i Irak.

«Historien viser at du har tatt feil om Irak gang på gang på gang,» sa Kelly til Cheney som satt der som et spørsmåltegn. Fox News og republikanerne har et gjensidig avhengighetsforhold, og Kelly ville neppe gått så hardt ut dersom hun ikke hadde støtte på nåværende høyreside.

Man kan derfor si, selv om det har vært stille fra den kanten en god stund, at Moore fikk sin revansj til slutt.

Foto: Elijah Nouvelage.