Presidentvalget i 2016 rykker stadig nærmere og den amerikanske høyresiden leter etter en kandidat som kan gjenopprette partiets ære etter nederlagene i 2008 og 2012. Stadig flere republikanere tror nå at Jeb Bush, lillebroren til George W. Bush, er den som er best egnet til jobben.
Jeb Bush (61) er Det republikanske partiets beste politiker – akkurat nå – heter det ofte når det argumenteres for at enda en Bush skal innta Det hvite hus og bli USAs øverste leder. Etter at New Jersey-guvernør Chris Christie (R) til slutt ble innhentet av fortiden i «Bridgegate,» vender mange republikanerne seg mot den tidligere guvernøren i Florida (1999-2007), med et håp om at han kan få partiet i riktig gjenge igjen.
Sterke krefter i partiet jobber nå for at Bush skal stille i 2016.
Spørsmålet er om lillebror Bush har det som skal til for å vinne nominasjonskampen og deretter berge The Grand Old Party fra nok en ydmykelse.
Er amerikanerne klare for en tredje predident Bush?
Dynastiene – en fare for demokratiet?
Den mest brukte begrunnelsen for at et presidentvalg mellom Bush og Clinton ikke burde finne sted i 2016, er at amerikansk politikk vil samles i familiedynastier hvor presidentembetet nærmest går i arv mellom nære slektninger. Et slikt scenario betyr begynnelsen på slutten for demokratiet, hevder kritikerne.
To brødre har riktignok aldri blitt valgt til presidenter i USA før, men mektige politiske familier er ikke uvanlig i amerikansk sammenheng.
Adams, Roosevelt og Kennedy er velkjente navn, men også tidligere visepresident og presidentkandidat Al Gore, og tidligere guvernør og presidentkandidat Mitt Romney, er sønner av to, i sin tid, kjente politikere.
Både navnegjenkjennelse og et etablert nettverk kommer godt med når kampanjemidler skal samles inn. Samtidig viser Barack Obamas historie at en ukjent og utenforstående person også kan bli president. Det beviste også peanøttbonden fra Georgia, Jimmy Carter, da han vant i 1976.
For Clinton og Bush kan imidlertid familiehistorien vise seg å bli en klamp rundt foten, snarere enn en fordel, i 2016.
John Ellis
Jeb er en forkortelse for John Ellis Bush, et navn med en umiskjennelig WASP-klang (White Anglo-Saxon Protestant), og ikke det bibelske Jebediah som mange tror.
I likhet med sin far er Jeb noe stivere i fremtoningen enn storebroren George Walker, som lyktes i å fremstå som en vanlig amerikaner til tross for sin privilegerte bakgrunn. Jeb kan dermed virke snobbete og distansert på amerikanske arbeiderklassevelgere.
Under oppveksten var det Jeb som hadde de største politiske aspirasjonene av Bush-barna. George W. var sportsinteressert, skolelei og strevde etter hvert med alkoholproblemer, mens Jeb var familiens lesehest med et eneste fokus; å bli folkevalgt.
Overraskelsen var derfor stor i 1994 da Jeb tapte guvernørvalget i Florida, samme kveld som broren vant i Texas. Konkurranse-mentaliteten mellom de to har alltid vært sterk og brorens innsettelse som guvernør i USAs nest største stat sies å ha vært en tung stund for Jeb.
Svaret på hvorfor det ble slik kan ligge i de to brødrenes personlighet.
Mens broren George er i besittelse av en avvæpnende sjarm – en mann amerikanerne kunne tenke seg å ta en øl med – er Jeb mer introvert. Til støttespillernes store bekymring er han ofte utålmodig i møte med velgere, og utholdenhet er helt avgjørende i en langvarig presidentvalgkamp. Det må håndhilses og corn dogs må prøvesmakes. Jeb er rusten og har ikke vært yrkespolitiker siden 2006 – det vil si før Obamas valgkampmaskineri forandret amerikansk politikk for alltid.
Jeb, en selverklært nerd, er en metodisk planlegger og strateg, med en dyptliggende interesse for ideologi. Han er tro mot sine prinsipper og har ingen interesse for å konstruere et politisk korrekt svar for å vinne flere velgere.
Det sendte nylig bølger gjennom Det republikanske partiet da Bush uttalte at ulovlig innvandring ikke er en forbrytelse, men en handling utført av kjærlighet til sine nærmeste. Såkalte ulovlige innvandrere er et stort problem i USA, både samfunnsmessig og politisk, og spørsmålet om hvilke tiltak som bør iverksettes for å takle utfordringene på en best mulig måte splitter den amerikanske høyresiden. Bare spør Eric Cantor (R-Virginia, 7. distrikt), Husets avtroppende majoritetsleder. Cantors støtte til innvandringsreform er en av hovedgrunnene til at han tapte valget.
Latinamerikanske velgere
Med det som bakteppe, så er det ingen tvil om at innvandringssaken blir et tveegget sverd dersom Bush stiller i presidentvalget om drøye to år.
Støtten blant latinamerikanske velgere anses som Bush sitt sterkeste kort i 2016.
Jeb snakker flytende spansk og er gift med en meksikansk kvinne han traff da han underviste engelsk i Mexico på begynnelsen av 1970-tallet. Bush er en varm tilhenger av den omstridte DREAM ACT, og vil trolig jobbe for å gjennomføre denne — i tillegg til reformen som har strandet i Senatet — om han vinner valget. Mange republikanere er imidlertid meget skeptiske til de skisserte reformforslagene, og høyresidens nominasjonskamp kan fort ende opp med å bli en kamp for eller i mot innvandringsreform.
Som følge av USAs endrede demografi er latinamerikanske velgere en stadig mer ettertraktet velgergruppe i presidentvalg. Den spansktalende befolkningen stemte overveldende demokratisk i de to siste valgene, men kan under visse forutsetninger tenkes å stemme republikansk neste gang. Man antar at et Bush-kandidatur i 2016 vil høste en langt større andel latinamerikanske stemmer enn det John McCain klarte i 2008 og det Mitt Romney gjorde i 2012.
Problemet med denne planen er den mest sannsynlige motkandidaten: Hillary.
Hillary Clinton er også populær blant spansktalende velgere, og tatt i betraktning at over 70 prosent av denne velgergruppen stemte på Obama i siste valg, er det sannsynlig at Clinton vil ta brorparten av stemmene i striden om latinamerikanske velgere.
Tea Party
Det største hinderet i veien for presidentdrømmen er den såkalte Tea Party-fraksjonen av Det republikanske partiet. Bush er en moderat republikaner — en reformist — og et medlem av partiets elite, også kjent som etablissementet.
Tea Party-bevegelsen oppsto i kjølvannet av finanskrisen og Obamas venstreorienterte politiske plattform, men er også en protest mot den Wall Street-vennlige kjernen i partiet. Tea Party-delen av GOP ønsker ikke flere reformer av noe slag, og spesielt ikke en innvandringsreform.
Slik det ser ut i dag vil nok begge de to Tea Party-kandidatene (i ulik grad og fremtoning) Ted Cruz og Rand Paul stille i nominasjonskampen. Det er, til tross for at han har sterke støttespillere i partiet, dårlig nytt for Bush. Det republikanske partiet beveger seg stadig mot høyre og det kan godt være velgerne foretrekker en høyreorientert, konservativ kandidat framfor en fra sentrum.
Ferske tall fra Iowa gir likevel et lite lyspunkt for Bush-klanen. Bush er på den ene siden blant de mest upopulære kandidatene blant de potensielle republikanske velgerne i Iowa, men de samme velgerne oppgir at han er en av dem som har best sjanse til å slå Hillary Clinton.
Han er kanskje ikke drømmekandidaten, men han kan vise seg å være den beste de kan sende hele veien til Det hvite hus.
George W.
Mange stiller også spørsmål ved Bush-navnet.
Hvor lang skygge kaster storebrorens to kontroversielle presidentperioder? Riktignok kan man tidvis spore en svak Bush-nostalgi i amerikansk presse, men det vil fort bli glemt når negative politiske reklamer med fokus på hva som gikk galt under Bush-æraen begynner å rulle over amerikanske tv-skjermer.
Mens Bill Clinton utvilsomt vil bli benyttet som stemmesanker dersom Hillary stiller, virker det risikabelt å gi George W. Bush en fremtredende rolle under en eventuell valgkamp.
Det spørs også om Jeb er villig til utsette familien for den store påkjenningen en lang valgkamp innebærer.
Pressen kommer til å saumfare faren og brorens presidentperioder – i tillegg til Jebs tid som guvernør i Florida. Bush var en godt likt leder i Florida, men en motstanders valgkampapparat vil selvsagt finne noe å bruke mot ham. For eksempel var det Jeb Bush som undertegnet den kontroversielle «Stand Your Ground-loven,» som har vært gjenstand for mye medieoppmerksomhet.
Skal, skal ikke
I Bush-leieren veies det nå for og i mot et presidentkandidatur.
Det vakte oppsikt da moren Barbara Bush uttalte at det har vært nok familiemedlemmer i Det hvite hus. Hun har senere snudd, men uttrykte det mange føler: Det må da finnes gode kandidatemner utenfor de kjente familiedynastiene?
Problemet er, på samme måte som hos demokratene; hvem?
Slik det ser ut i dag anses Bush som Det republikanske partiets sterkeste kort. Amerikanske presidentvalg er jevne og partiene ser etter en kandidat som klarer å vippe de nødvendige stemmene over på riktig side.
Kanskje Jeb, i likhet med sin far og storebror, er rett person til rett tid for republikanerne?
