Påmeldingsfristen gikk ut i New Hampshire i går. Den lille delstaten har full pakke, med en senator, begge representanter og guvernøren på valg, sammen med hele den absurd store delstatsforsamlingen. New Hampshire er den mest konservative av delstatene i New England, men også den eneste i hele USA der alle valgte verv besittes av kvinner.

Senator og tidligere guvernør Jeanne Shaheen (D) virket ganske trygg på gjenvalg lenge, men så bestemte tidligere Massachusettssenator Scott Brown (R) seg for å stille i den mer konservative nabostaten. Brown er moderat og har et stort nettverk av pengedonorer, men har gjort en del tabber som han bare må håpe velgerne ikke bryr seg så mye om såpass tidlig i valgkampen. Jeg har dette valget som svakt demokratisk.

Ikke mindre enn ni andre republikanere stiller til nominasjonen. De største farene for Brown utgjøres av tidligere senator Bob Smith, som meldte seg ut av partiet og stilte som uavhengig presidentkandidat i noen måneder i den ene senatsperioden han fikk, og tidligere delstatssenator Jim Rubens; disse to vil nok splitte en del av de mest konservative stemmene.

Begge New Hampshires kongressdistrikt kan svinge kraftig fra valg til valg, og de sittende representantene er sjelden trygge. I NH-1 sitter demokraten Carol Shea-Porter, som ble valgt første gang i 2008, tapte i 2010 og så kom tilbake i 2012, men med under 50%. Hun er altså ytterst sårbar mot en kompetent republikaner.

På republikansk side stiller universitetsansatte Dan Innis, tidligere kongressmann Frank Guinta, som tapte setet for Shea-Porter i 2012, bystyremedlem Brendan Kelly og forretningsmann Everett Jabour. De to førstnevnte er favorittene til å ta nominasjonen og begge kan være konkurransedyktige i et republikansk år. Svakt demokratisk.

I NH-2 sitter demokraten Ann Kuster, som tok setet i 2012, på andre forsøk og med like over 50%. På republikansk hold stiller tidligere delstatsrepresentant Jim Lawrence, som er den første svarte kongresskandidat i delstaten, delstatssenator Gary Lambert, Mike Little og delstatsrepresentant Marilinda Garcia. Også dette valget er svakt demokratisk.

Guvernør er det eneste delstatsvervet som velges i New Hampshire, og kun for to år av gangen. Sittende guvernør Maggie Hassan (D) synes, i motsetning til sine kolleger i Washington, svært trygg på gjenvalg. Hun har to interne motstandere; libertarianer Ian Freeman og Cleci Terro.

På republikansk side stiller forretningsmann Walt HavensteinDaniel Greene, legeassistent Jonathan Smolin og aktivist Andrew Hemingway. I skarp motsetning til de andre vervene har jeg dette som trygt demokratisk.

Endelig har vi delstatsforsamlingen, som i likhet med guvernøren velges for to år av gangen. Først det lille delstatssenatet, der republikanerne leder 13-11, og som derfor meget vel kan vippe (eller republikanerne styrker stillingen). Dernest det vanvittig store Huset, med sine 400 medlemmer. Huset, med sine mange knøttsmå valgkretser, kan se absurd store svingninger fra valg til valg, så selv om republikanerne har et moderat flertall nå, kan det meget vel ryke i år.