President Obamas West Point-tale har blitt hypet av Det hvite hus den siste uken. Det var imidlertid lite i denne talen som vil gjøre noe spesielt inntrykk på verken makthaverne i Kina eller Russland, ei heller hos USAs allierte i Asia, eller i Europa for den saks skyld.
Etter andre verdenskrig skapte USA den liberale institusjonsbaserte orden som siden har vært et kjennetegn ved verdenspolitikken, og de gjorde det nesten på egenhånd. Dette systemet har utgjort et viktig styringsinstrument i amerikansk utenrikspolitikk. Samtidig var stabiliteten som dette systemet tilførte internasjonal politikk helt avhengig av USAs vilje og evne til å bekle den dominerende lederrollen.
Mye kan tyde på at vi nå befinner oss i en kritisk fase når det gjelder dette systemets fortsatte eksistens. Flere trekk ved utviklingen kan samlet sett føre til at denne verdensorden bryter sammen, og blir erstattet av en langt mer ustabil og konfliktpreget internasjonal situasjon.
Putins Ukraina-politikk og gassavtalen mellom Kina og Russland er kun de seneste bevisene for at autokratiene nå øker sine anstrengelser for å utfordre den relative internasjonale maktfordelingen. I Asia øker stormaktsrivalisering og presset mot USAs alliansesystem. I mange regioner, ikke minst i Europa, har man å gjøre med en voksende nasjonalisme som retter sitt skyts mot de kollektive institusjonene. Samtidig sliter USA med store innenrikspolitiske problemer som fører til nedsatt politisk beslutningsevne og svekkede muligheter til å opptre samlet utad. Når USAs president samtidig utviser tvil og ubesluttsomhet fører dette til en utbredt internasjonal oppfatning av at USA heller ikke har den nødvendige viljen til å lede lenge.
Når president Obama onsdag 28. mai entret talerstolen ved militærakademiet på West Point for å snakke om sin utenrikspolitiske storstrategi, var oppgaven ikke noe mindre enn å vise evne og vilje til å møte disse utfordringene på en kraftfull måte. Dette har blitt avgjørende både for USAs internasjonale lederposisjon, og for videreføringen av den etablerte verdensorden.
Mye taler for at presidenten mislyktes med dette.
Til det var talen trolig for defensiv og lite konkret. Bare i sitt sterke forsvar for de kollektive internasjonale institusjonene viste Obama også noe som minnet om det engasjement en amerikansk president må vise for å inngi tillit internasjonalt. Selv om Obama innledningsvis avfeiet alle påstander om at USA er på vei nedover maktpolitisk, styrket han ikke inntrykket av at USA fortsatt besitter den avgjørende viljen til å lede.
Talen manglet således en positiv visjon for et aktivt amerikansk internasjonalt lederskap. Det hele endte opp i de sedvanlige fraser om USA som staten det internasjonale systemet ikke kan unnvære. Men USA må stå for noe mer enn kun å være en blant flere likevektige stater.
Problemene knyttet til USAs lederrolle kom spesielt frem i spørsmålet om bruken av amerikansk militærmakt.
Obama har helt rett i at militærmakt er et virkemiddel som skal brukes med omhu og varsomhet, noe mange av hans konservative kritikere ikke synes helt å ha forstått. Men samtidig må en amerikansk president alltid være forsiktig med å formulere seg på en slik måte at omverdenen begynner å miste tilliten til de sikkerhetsgarantier som nettopp hviler på fortsatt amerikansk vilje til fysisk maktbruk. En svekkelse av tilliten til USAs militærmakt vil også ha direkte konsekvenser for de kollektive institusjonenes rolle i verdenspolitikken. De myke maktinstrumentene som Obama la slik vekt på er nemlig helt avhengig av et hardmaktsfundament for å kunne anvendes effektivt.
Det er høyst forståelig at Obama, overfor en krigstrøtt hjemmeopinion, ønsker å vektlegge avviklingen av de militære engasjementene i Irak og Afghanistan.
Når dette deretter koples sammen med prinsipielle begrensinger i bruken av militærmakt, og Obamas tvilrådige trusselanvendelse overfor Syrias Assad, er presidenten i sin tale snublende nær ved på nytt å underbygge det internasjonale inntrykk av et USA som nå generelt vegrer seg mot nye militære operasjoner. Det var nettopp dette inntrykket det var viktig for Obama å fjerne gjennom denne talen.
Det var trolig lite i denne talen som vil gjøre noe spesielt inntrykk på verken makthaverne i Kina eller Russland, ei heller hos USAs allierte i Asia.
Selv i Europa, som Obama skal besøke de nærmeste dagene, fjernet ikke denne talen den nagende usikkerhet som gjør seg gjeldende om Obamas egentlige interesse for regionen og ikke minst om hvorvidt USA fortsatt er villig til å bære byrdene i forbindelse med nødvendige tunge sikkerhetspolitiske beslutninger i tiden fremover.
Det er dermed vanskelig å se at Obama gjennom denne talen har maktet å snu inntrykket av at hans utenrikspolitikk fremstår som en administrering av en strukturelt betinget retrett fra den dominerende lederrolle USA har hatt de siste 70 årene, og den usikkerhet dette skaper for fremtiden i internasjonal politikk.
