I 1961 stod John F. Kennedy i Kongressen og kunngjorde at USA skulle til månen innen 1970. Vi ser nærmere på det svulstige prosjektet, som ikke hadde noen plan.

Mens president Kennedy stod og preiket foran Kongressen, satt folka i NASA i sitt hovedkvarter og klødde seg i hodet. Utfordringen fra den unge østkystjyplingen gikk til James Webb, som var leder for romfartsorganisasjonen. Webb hadde på den tiden bare en liten kosegruppe, sammenlignet med de 400.000 mennene han skulle ha ansatt i NASAs storhetstid med Apollo-programmet.

Selv om NASA-sjefen hadde nevnt for Kennedy at en månelanding i teorien kunne vært kult å gjøre, hadde han ingen anelse om hvordan han faktisk skulle få satt en mann på denne månen vår. Det første budsjettet ble estimert til syv milliarder dollar, før det raskst fikk en pen økning på 13 milliarder – og endte på 25,4 milliarder i 1973. Artig nok gjaldt denne summen bare for Apollo-programmet.

En science fiction-bok

Men det måtte gjøres. Sovjetunionen hadde kommet foran i romkappløpet, etter å ha sendt det første mennesket. Bare tjue dager før Kennedys tale hadde amerikanerne klart det samme kunststykket, da Alan Shepard ble sendt ut i rommet. Sovjet hadde nå vært først ute i rommet, og Jurij Gagarin klarte attpåtil å gå i bane rundt jorden – mens Shepard bare ble skutt rett opp.

Fiaskoene lå som et teppe over Kennedy-administrasjonen på denne tiden. Ikke bare var de for seint ute i rommet; en måned før hadde Grisebuktinvasjonen allerede gitt presidenten en treig start i Det hvite hus. Nå trengte han noen gode nyheter og en månelanding var genial i så måte.

NASA måtte utvikle alt av utstyr fra bunn av, siden teknologien ikke eksisterte. Ingen av prosedyrene var kjent på denne tiden, selv om de i dag anses som en selvfølge; de tilhørte science fiction-bøker. Et år etter, 12. september 1962, holdt Kennedy en ny tale som viste hvor blodseriøse amerikanerne var:

Kreftforskningen får vike

Selv om vi i dag vet at amerikanerne skulle klare å sette Neil Armstrong, og deretter Buzz Aldrin på månen i 1969, var diskusjonen i Det ovale kontor opphetet i løpet av 1960-tallet. I et lydklipp fra november 1962 er president Kennedy og NASA-leder Webb i tottene på hverandre over realismen i prosjektet.

Kennedy spør Webb om Apollo er hovedprioriteten hans og får til svar at det er det ikke; prosjektet er bare ett av mange. Presidenten ber ham utsette alle andre sysler og gjøremål, for Apollo bør være viktigst av «internasjonale politiske grunner». USA kan ikke bli nummer to, og dersom Webb ikke klarer å vinne «vil det være alvorlig», forteller JFK ham.

Webb mener på sin side det er uvisst om mennesket kan tåle å leve i vektløs tilstand, og presidentrådgiver Jerome Wiesner sier seg enig. Men JFK står på sitt: fordi Sovjet har gjort dette til «en test av systemer», må alt handle om å komme til månen før dem. Selv kreftforskningen må vike for å få dette til.

Et drøyt år etter – bare noen måneder før han ble skutt og drept – talte Kennedy til FNs generalforsamling, hvor han foreslo å samkjøre måneprogrammene til USA og Sovjetunionen. Men selv om amerikanerne lå bak russerne helt til dette punkt, smilte de best og lo høyest til sist.

Eller med Kennedys ord: «By God we passed ‘em».