I 1974 startet Representantenes hus riksrettshøringene mot president Richard Nixon. Vi setter tidenes medieskup i fokus, hvor myter og fakta har florert om hverandre.

I dag kjenner vi den som «alle skandalers mor», saken som ble rullet opp etter innbruddet i demokratenes valgkamphovedkvarter i 1972. De fem tyvene ble tatt på fersk gjerning mens de tok ned avlyttingsutstyr som tidligere var installert.

Det var valgår i USA dette året og president Richard Nixon bedyret sin uskyld – han stilte seg uforstående til innbruddet. Washington Post-gutta Bob Woodward og Carl Bernstein var tospannet som rullet opp skandalen, som til sist skulle nå helt til topps.

Gjennom deres hovedkilde — den såkalte «Deep Throat», som ikke kunne siteres anonymt engang — fulgte journalistene pengene fra presidentens gjenvalgskomité (med det smått ironiske akronymet CREEP) og gjorde slik tidenes største skup.

Mestermanipulatoren Dean

«I can say categorically that… no one in the White House staff, no one in this Administration, presently employed, was involved in this very bizarre incident», sa godeste «Dick» om seg og sitt entourage etter innbruddet. Dette var beviselig mente han, siden husadvokaten i Det hvite hus, John Dean, var satt på saken. Og Dean hadde fortalt ham at absolutt ingen derifra var involvert.

Nå hadde Nixon & Co. et valg å tenke på, men ville «Watergate» påvirke valgkampen? Åpenbart ikke, for presidenten klinket til og vant med en av de største marginene i historien – mot demokraten George McGovern.

Presidentadvokat Dean skulle senere bli omtalt som «the master manipulator of the cover-up». Men det var nettopp han som skulle ende opp som aktoratets nøkkelvitne og den som til slutt felte Nixon, i bytte mot lavere straff.

John Dean sa senere om opptakene mellom ham og presidenten, hvor sistnevnte prøver å skjule sine spor, at skandalen ble som «cancer on his presidency».

Lørdagskveldmassakren

Men saksballen ville ikke slutte å rulle. Archibald Cox var den utpekte aktoren, som nå hadde fått nyss i at Nixon drev med båndopptak i Det hvite hus. Men presidenten nektet å gi dem fra seg. Nå var neste punkt på hans agenda å få sparket Cox, noe som bare justisminister Elliot Richardson kunne gjøre. Når verken han eller visejustisminister Ruckelshaus ville gjøre som Nixon sa, ble han eitrende forbannet.

Løsningen til «Tricky Dick» var å sparke Richardson og Ruckelshaus (som ville blitt et pent navn på et advokatfirma) på dagen, den 20. oktober 1973 – «The Saturday Night Massacre» som politiske kommentatorer døpte den.

USAs statsadvokat Robert Bork fikk jobben som fungerende justisminister, slik at han kunne fjerne Cox for Nixon – noe som naturligvis skapte ramaskrik. Nixon sjøl sa til folket at «I’m not a crook», passende nok plassert på en talerstol i Disneyland.

Presidenten preiket om «executive privilege» som grunn til at han ikke gadd å gi fra seg opptakene sine, men i juli året etter ble han tvunget til å gi dem fra seg. Nå var det bare å gyve løs på ham.

Rykende pistol og v-tegn

Av opptakene var det særlig ett som stakk seg ut, nemlig det som skulle bli somtalt som «the Smoking Gun». Det stammet fra en av dagene rett etter innbruddet på Watergate, hvor vi hører Nixon snakke med stabsjef Bob Haldeman. Vi hører at presidenten vil be CIA-direktør Richard Helms og underdirektør Gray om å kontakte FBI sporenstreks, for å si at innbruddet hadde noe med «national security» å gjøre. Ikke etterforsk mer!

To år senere gjorde dette opptaket det klart for aktoratet at Nixon hadde konspirert for å skjule sannheten og løyet til befolkningen. Han var nå for alvor blitt en «crook». Den lille støtten han hadde hatt var nå utradert, ikke minst blant hans egne: De ti topprepublikanerne i Huset, som hadde gått mot riksrett i utgangspunktet, var nå for å reise tiltale. I Senatet var det kun 15 senatorer som vurderte å støtte Nixon.

8. august 1974 gikk Nixon like så greit av som president, selv om han foraktet sin beslutning: «To leave office before my term is completed is abhorrent to every instinct in my body».

Å få slenge v-tegnet på vei inn i presidenthelikoptret, på sin ferd ut av amerikansk politikk, var bedre enn å risikere riksrettsruinering.

Skurken skal tilgis

Selv om Nixon ikke var en «quitter», var han den første til å gå av midt i en periode. Situasjonen som nå oppstod hadde heller aldri skjedd før.

Visepresident Spiro Agnew hadde nemlig gått av året før, som følge av avsløringer om bestikkelser og skatteunnlatelse. Erstatteren het Gerald Ford, en mann som ikke var valgt av folket og som nå gikk fra å være «veep» til POTUS på under ett år. Hans nummer to het Nelson Rockefeller.

Siden Ford hadde valgt Rockefeller, var altså ingen i den dynamiske doen folkevalgt. Slik var de både den første og andre personen i amerikansk historie som ble ansatt under det 25. grunnlovstillegget. President Ford ga en pardon til Nixon etter å ha tatt over, noe han senere omtalte som en vanskelig men riktig beslutning. Hva var Fords grunn? Jo, saken var for Nixon-familien «an American tragedy in which we all have played a part».

Gåter i lange baner

Mysteriene rundt Watergate-skandalen har vært mange, og noen av dem står fortsatt uløst. Skikkelsen bak «Deep Throat» ble offentliggjort først i 2005, da tidligere FBI-agent Mark Felt stod frem. Han satt i toppledelsen i etterretningsbyrået på 1970-tallet og ledet altså Woodward og Bernstein inn på rett sti. Nixon og hans stabsjef Haldeman diskuterer Felt – FBIs nummer to – i opptakene sine, uten å vite om hans angiveri.

Det er ikke klart om Nixon sjøl autoriserte Watergate-innbruddet, selv om teoriene har vekslet mellom å frikjenne presidenten helt, til at det var han som autoriserte operasjonen. I opptakene nekter Nixon for dette, og han ble fremfor alt tatt for å dekke over sin innblanding.

Andre, mer usikre teorier går ut på at tyvene lette etter informasjon om Fidel Castro. Mange av dem var nemlig kubanske emigranter, og GOP hadde fortalt dem at Castro støttet demokratene; innbruddet ble gjort å finne ut om dette stemte.

Freidig flypionér

Teorien som kanskje er mest interessant, er koblingen mellom Nixon og Howard Hughes – han som Leonardo DiCaprio portretterer i filmen «Aviator». Hughes hadde gitt et kontroversielt lån til Nixons bror i 1956, noe som dukket opp under 1960-valgkampen. Mange mente sittende visepresident «Dick» taklet saken dårlig, og sjøl mente han at den var avgjørende for det knepne tapet mot JFK.

Da Nixon ble president i 1968, ønsket den nå steingale Hughes å styre ham gjennom deres felles venn, Bebe Rebozo («det finnes ingen som ikke kan kjøpes – eller knuses av mine penger», som Hughes pleide å si). Nixon ble smurt med 100.000 Hughes-dollar gjennom Rebozo, mot at han lot flypionéren styre fritt med sine casinoer og flyselskap. At Nixon godtok summen – på tross av 1960-valgkampen – viser hvor grådig han var.

Men nå var også frøet for hans undergang sådd. I 1972 ble nemlig Larry O’Brien ny partileder i DNC – Howard Hughes’ egen lobbyist i D.C. – og et hatobjekt for Nixon fra Kennedy-tida. Presidenten la sammen to og to, siden de begge var på «lønningslista» til Hughes. Han måtte finne ut om O’Brien visste om at han var bestukket. Og hvor var hans kontor? Jo, nettopp i Watergate-komplekset.

Om Nixon stod bak Watergate for å finne dritt på O’Brien, vet vi ikke i dag. Men «60 Minutes» har i alle fall vært på saken.

Under intervjuet med den britiske journalisten David Frost i 1977, sa han om lovligheten rundt sine handlinger at «when then president does it, that means it is not illegal».