Mottoet i amerikanske valgkamper har handlet om alt fra motkandidatens utroskap, til lovnad om kylling og bil til folket, og ikke minst: rim på navn. Vi ser på de mest legendariske slagordene.

Da Ronald Reagan vant valget i 1984, hadde slagordet som forkynte at «It’s morning in America» gått som en farsott på landets TV-kanaler (se video nederst). Den fanget essensen i hva folk likte med ham, nemlig at han hadde fornyet troen på nasjonen. Der Carter hadde hintet om at USAs konsumkultur kanskje var et feilspor, legitimerte Reagan istedenfor denne kulturen og fokuserte på familieverdier – selv om han først og fremst var næringslivets mann.

På 1990-tallet sang Bill Clintons tilhengere med på Fleetwood Macs «Don’t stop thinking about tomorrow», mens én av hans motkandidater, Ross Perot, ønsket «Ross for Boss». Bob Dole sa i 1996 at han var «The Better man for a Better America», mens George W. Bush fire år senere erklærte en «Compassionate Conservatism».

Med Obama-alderen har slagordene blitt så korte som «Hope», «Change» og «Forward».

Før i tiden var slike slogans mye morsommere, mer catchy og langt styggere.

Mamma, mamma, hvor er pappa?

William Henry Harrison ledet sine soldater i slaget ved Tippecanoe i 1811, som var en liten og ubetydelig feide med shawneeindianerne. Harrisons supportere i 1840-valgkampen snudde den likevel om til en heltefortelling. Sammen med sin running mate, John Tyler, var de «Tippecanoe and Tyler too». Demokratene lo godt av 67-åringen, som de mente var for gammel til å bli president; de kalte ham «granny» og spredde rykter om hans senilitet.

For Grover Cleveland var hovedproblemet i valgkampen at det verserte hissige rykter om at han hadde barn utenfor ekteskap. Året var 1884, og tilhengerne til den republikanske motstanderen James G. Blaine ropte «Ma, ma, where’s mye pa?» etter Cleveland. Sistnevnte skulle likevel vinne valget og innta Det hvite hus, hvorpå hans supportere slo tilbake med å proklamere at Cleveland hadde «Gone to the White House, ha ha ha».

I 1916 var Woodrow Wilson-leirens stødige slagord at «He Kept us Out of War». Dette var for så vidt sant, siden første verdenskrig herjet på andre siden av Atlanterhavet, og Wilson hadde opprettholdt USAs nøytrale posisjon. Isolasjonspolitikk var også hva folket ønsket, siden de gjenvalgte ham. Påfølgende år dro Wilson landet rett inn i krigen likevel.

Etter krigen falt økonomien inn i en resesjon, den «røde fare» lurte på hvert gatehjørne og arbeidsuroen var stor. I 1920-valget lovte Warren Harding derfor en «Return to Normalcy» – et av de mest blodkonservative og gørrkjedelige slagordene gjennom tidene.

Kylling i ovnen og bil i garasjen

Herbert Hoover var mer spenstig i sin lovnad om «a chicken in every pot and a car in every garage» i 1928. Folket falt pladask for valgflesket og stemte frem Hoover, men lite visste de om hva som lurte bak neste gatehjørne. Den store depresjonen skulle gjøre skam på det friske slagordet, og få demokratene – med Franklin D. Roosevelt i spissen – til å spørre hvor all kyllingen og alle bilene var blitt av.

FDR var ikke snauere enn at han vant fire valg, først mot Hoover i ’32, så Alf Landon i ’36. Så kom jyplingen Wendell Wilkie i ’40, med det sure slagordet «No Third Term». Wilkie var så sugen på å ødelegge festen, at han kjørte på med «We Don’t Want Eleanor either» også. Det enkle er ofte det beste, men her kom hans valgkampstrateger til kort. Wilkie tapte og det samme gjorde Thomas E. Dewey i ’44.

I 1952 hadde Dwight Eisenhower et av tidenes mest fengende slagord, med «I Like Ike». Så godt var det han reproduserte det i 1956, og begge gangene var det demokraten Adlai Stevenson som fikk kjørt seg – han som sa «Vote Democrat, the Party for You, Not Just the Few». Men det var Eisenhowers fokus på seg selv funket, og ser man på bilder av «Ike» er det ikke rart at folk likte fyren.

Klikk med Dick

På 1960-tallet ble kampanjene styggere og de gikk mer ut på å svekke motkandidaten. «In Your Heart, You Know He’s Right» sa Barry Goldwater & Co. i 1964. Sittende president Lyndon B. Johnsons tilhengere kontret ganske greit med «In Your Guts, You Know He’s Nuts», for å stemple Goldwater som en skruppelløs ekstremist – en som var altfor uvøren til å kunne kontrollere USAs atomvåpen. Reklamefilmen «Daisy» viste hva som ville skje under Goldwaters kontroll (se video nederst).

Med et ønske om å gjeninnføre rasesegregering og heftigere tiltak mot kriminelle, sa den uavhengige George Wallace «Stand Up for America» i 1968. På demokratisk side samme år var det Eugene McCarthy som startet best ut i primærvalgene, som skremte sittende LBJ ut av valgkampen. (Joda, Vietnam hadde også noe med saken å gjøre…). «Clean for Gene» var slagordet til studentene som støttet McCarthy, siden han ønsket USA ut av Vietnam, noe som betød at de barberte skjegget, klipte håret og kledde seg anstendig – for å tekke vanlige amerikanere med budskapet sitt.

Men i ’68 var det «Tricky Dick» som stakk av med seieren, med hans solide budskap om at «Nixon’s the One». Da Nixon tapte for Kennedy i 1960, var det «I’m for Nixon», «Win with Nixon» og deilige «Click with Dick» – hvordan kunne han tape? Til gjenvalget i 1972 var det trygghet som gjaldt, med «Now More Than Ever» som slagord. Motkandidaten til Nixon, George McGovern, sa «Come Home America» og vant imponerende to av 49 stater i valget.

Hvor er biffen?

Jimmy Carter og Walter Mondale opererte i tospann i 1976 og ’80, da de var kjent som «Grits and Fritz». Mondales kallenavn var nemlig Fritz, og siden president Carter kom fra Georgia prøvde deres valgkampmaskin å få slagordet til å rime. I 1980 gikk det galt for duoen mot Reagan og Bush, men Mondale skulle komme tilbake i 1984 på egenhånd.

Det gikk likevel trått i primærvalgene for Mondale, hvor en dark horse ved navn Gary Hart hadde seilet opp som favoritt – med sine mystiske likheter med selveste JFK, samt lovnader om «New Ideas». Mondale var lite imponert, og under en debatt spurte han Hart om «Where’s the Beef?» Slagordet var tatt fra burkjerkjeden Wendy’s reklamer, og gjorde ham umåtelig populær. Han vant nominasjonen og fikk møte den aldrende Reagan i hovedvalget. Der tapte «Fritz» med den største marginen i et presidentvalg gjennom tidene..

I 1988 var det Reagans visepresident, George H. W. Bush, som skulle til pers for republikanerne. Bush spilte på at sin forgjengers innenrikspolitiske tiltak ofte ble ansett som kaldhjertet, og lovet derfor en «Kinder, Gentler Nation». Hans motstander var Michael Dukakis, som bestemte seg for å parafrasere godeste «Ike». «I like Mike» var imidlertid ikke like kult, og Bush vant komfortabelt.

Hvem liker vel ei hermegås?