New York er fortsatt en av gigantene i amerikansk politikk, men innflytelsen har sunket i takt med antall kongressmedlemmer de siste årene. Korrupsjon og merkelige innfall fra diverse folkevalgte har samtidig tatt sin toll på lokalpolitikken. De fleste husker vel tidligere kongressmann Anthony Weiners krumspring på twitter, eller tidligere guvernør Eliot Spitzer, som ble avslørt som horekunde.

Delstaten har ingen senatsvalg i år, og derfor kan vi konsentrere oss om de 27 kongressdistriktene, fire delstatsvervene og delstatsforsamlingen, som alle er på valg i 2014.

New York har sett en stadig nedgang i folketall i forhold til resten av landet. Delstaten har gått fra 45 representanter i perioden 1942-1950, til 27 for perioden 2012-2020, og det ser ut til at nok et sete kan gå tapt etter neste folketelling i 2020. I løpet av året (det har kanskje allerede skjedd), vil staten se seg forbigått av Florida i folketall.

Det 1. distriktet er svært jevnt politisk, og bør under normale forhold kunne plukkes opp av en republikaner. Tim Bishop (D) har imidlertid holdt det siden 2002, selv om han bare tok 52% i 2012. Han så mer usikker ut for en stund siden, da det var mye skriverier omkring tjenester han skal ha gjort for en velstående pengedonor, men stormen har stilnet og ingen har funnet noe ulovlig.

To republikanere kjemper om å få utfordre ham; tapende kandidat fra to tidligere nominasjoner, advokat George Demos mot kandidaten fra det dårlige valget i 2008, delstatssenator Lee Zeldin. De har kranglet mer enn godt er, og kan skade partiets sjanser til å slå Bishop. Jeg vurderer derfor dette valget til svakt demokratisk.

Distrikt 2 er også meget jevnt på papiret, men republikaneren Peter King blir gjenvalgt med god margin gang på gang; han har sittet i denne typen distrikt siden 1993. Den demokratiske kandidaten i år er Patricia Maher, direktør for en non-profitgruppe. Trygt republikansk.

Distrikt 3 er også jevnt, men jeg holder Steve Israel (D) som trygg på gjenvalg. Han vant greit i 2012 mot finansrådgiver Steven Labate, som prøver seg på ny. Også advokat Grant Lally stiller for republikanerne.

Distrikt 4 heller demokratisk, men kunne vært konkurransedyktig med den rette kandidaten, særlig når setet nå blir åpent. Kongresskvinne Carolyn McCarthy tar ikke gjenvalg og det demokratiske partiet nominerer sin sterkeste kandidat, distriktsanklager i Nassau fylke, Kathleen Rice. Hun har intern motstand fra fylkesråd Kevan Abrahams.

Og så kommer vi til en av flere kjernepunkter som gjør New York-politikken til en gjørme av korrupsjon og kameraderi: Det republikanske partiapparatet i Nassau er egentlig ikke særlig interessert i å slå Rice. De vil heller at hun vinner, slik at de ta tilbake anklagerembetet, som de holdt i over 30 år før Rice, med de mange, mange muligheter som åpner seg for å gi venner, familie og allierte fete jobber ved kontoret. Derfor vil de nominere en velstående tidligere fylkesråd, Bruce Blakeman, som tidligere har stilt til en drøss verv, men alltid tapt. Han utfordres internt av de to advokatene Frank Scaturro og Mike Vista. Rice er en meget sterk kandidat, og har samlet inn mye penger alt, så jeg har dette som trygt demokratisk.

Distrikt 5 er trygt for demokraten Gregory Meeks. Han utfordres internt av regnskapsfører Joe Marthone, men ingen republikaner stiller.

I distrikt 6 kan vi gratulere kongresskvinne Grace Meng, som vant et meget jevnt primærvalg i 2012, men som ikke har noen motstandere i 2014.

Distrikt 7 er også solid demokratisk, men her får i det minste kongresskvinne Nydia Velazquez symbolsk motstand fra den republikanske forretningsmannen Jose Fernandez.

I distrikt 8, 9 og 10 stiller ingen republikanere, og vi kan gratulere Hakeem Jeffries, Yvette Clarke og Jerrold Nadler med gjenvalg.

Distrikt 11 dekker hele Staten Island og litt av Brooklyn. Staten Island er den mest republikanske av byen New Yorks områder, og dette kongressetet har også vært republikansk i alle år, med unntak av 2009-11. Sittende kongressmann Mike Grimm har vært utsatt for mange rykter om ulovlige transaksjoner rundt valgkampfinansiering, men ingen har så langt klart å knytte ham opp til noen ulovligheter. Demokratene nominerer bystyremedlem i Brooklyn, Domenic Recchia, men også presten Erick Salgado stiller. Folk fra Brooklyn gjør det tradisjonelt dårlig på Staten Island, så jeg har dette som trolig republikansk.

Distrikt 12 holdes av demokraten Carolyn Maloney, som kommer til å mose republikaneren Nick De Iori.

Distrikt 13 er ett av de mest demokratiske i hele USA, men Charles Rangel er, som flere ganger før, utrygg for interne utfordrere. Han beseiret såvidt delstatssenator Adriano Espaillat i 2012, og Espaillat går for omkamp. I tillegg stiller den ganske ukjente aktivisten Yolanda Garcia og den populære pastoren Michael Walrond, som leder en stor kirke i Harlem. Ingen republikanere stiller i dette distriktet, som har over 1/4 svarte og ca halvparten latinamerikanske velgere.

Etnisk tilhørighet kan bli avgjørende her; Dersom den halv svarte og halvt hispaniske Rangel taper for mye av de svarte stemmene til Walrond, er han trolig ferdig. På den annen side er det de som mener Rangel står bak Garcias kandidatur for å trekke flere latinostemmer bort fra Espaillat (så dirty er lokalpolitikken i New York).

Distrikt 14, 15 og 16 er også bunnsolid demokratiske, og vi gratulerer Joe Crowley, Jose Serrano og Eliot Engel med gjenvalg – ingen republikanere prøver seg her. Det skal for skams skyld nevnes at Serrano får en intern utfordring fra sjakkjournalist Sam Sloan.

Distrikt 17 er mer jevnt, og kan i et godt år og med et åpent sete være tagbart for republikanerne. Enn så lenge er imidlertid kongresskvinne Nita Lowey trygg. For republikanerne stiller investor Chris Day og privatdetektiv Frank Morganthaler.

Distrikt 18 er politisk jevnt, og demokraten Sean Maloney erobret det i 2012, med nesten 52% mot republikaneren Nan Hayworth. Hun går for omkamp i år, men får intern motstand av forretningsmann Andre Barnett. Jeg har dette valget som svakt demokratisk.

Distrikt 19 er også jevnt, men kongressmann Chris Gibson (R) har klart å klore seg fast og fremstå som noenlunde moderat. Han utfordres av investoren Sean Eldridge, hvis største fordel er at han er gift med en av grunnleggerne av Facebook, mangemillionæren Chris Murphy. Eldridge er blitt beskyldt for å prøve å kjøpe seg et sete, og det har vært stor motvilje blant en del lokale demokrater; dog får han ingen konkurranse om nominasjonen. Jeg vurderer dette valget til trolig republikansk.

Distrikt 20 er trygt demokratisk for kongressmann Paul Tonko. For republikanerne stiller forretningsmann Jim Fischer.

I distrikt 21 er det duket for nominasjonkamp og muligens et bytte av partitilhørighet. Distriktet er svært jevnt, og det blir åpent når kongressmann Bill Owens (D) går av. Demokratene stiller med filmmaker Aaron Wolf, som inntil nylig bodde i New York – en by som ikke er veldig populær i øvre deler av delstaten. Han får motstand av tidligere fylkespartileder Stephen Burke.

Republikanerne kommer til å ha et nominasjonsvalg med to sterke kandidater; tidligere Bush-rådgiver Elise Stefanik og tidligere to ganger tapende kandidat for Owen, advokat Matt Doheny. Partiapparatet har samlet seg rundt Stefanik, men Doherty har vist seg som en bedre pengeinnsamler; dessuten står han allerede på stemmeseddelen for uavhengighetspartiet (et utslag av den ekstremt sære lokalpolitikken er at delstaten praktiserer Fusion Ballots, dvs. at en kandidat kan nomineres for flere partier, og stemmene legges sammen til slutt). Dette er et demokratisk sete som jeg tror vipper, og jeg vurderer det til svakt republikansk.

Distrikt 22 er det eneste i New York der det ikke stiller noen demokrater. Den moderate kongressmannen Richard Hanna kan dog ikke føle seg trygg, siden en lokal delstatsrepresentant stiller mot ham, Claudia Tenney. Også ingeniør Mike Kicinski stiller. Selv om Tenney skulle beseire Hanna i primærvalget står han alt på stemmeseddelen for uavhengighetspartiet (se over), og med stemmestøtte fra demokrater i distriktet kan han derfor vinne i november allikevel.

Distrikt 23 holdt på å glippe for republikanerne i 2012, da en forholdsvis anonym demokrat kom nær ved å slå ut kongressmann Tom Reed. Den kandidaten stiller ikke igjen, men fylkesråd Martha Robertson er på papiret en enda tøffere kandidat, som kan vise seg vanskelig nok å overvinne. Svakt republikansk.

Distrikt 24 holdes av Dan Maffei, som tapte for en republikaner i 2010. Setet ble imidlertid tegnet noe mer demokratisk før 2012, da han tok det tilbake, og han er favoritt mot advokat John Katko i år. Trolig demokratisk.

Distrikt 25 holdes av Louise Slaughter (D). Hun kommer til feie gulvet med republikanernes kandidat, bystyremedlem Mark Assini.

Distrikt 26 er trygt for demokraten Brian Higgins, som får intern motstand fra forretningsmann Eddie Egriu. For republikanerne stiller radiovert Kathy Weppner.

Endelig har vi distrikt 27, som kongressmann Chris Collins såvidt erobret fra en demokrat i 2012. Distriktet skal imidlertid være mer republikansk enn som så, og jeg tror han slår advokat Jim O’Donnell, som stiller for demokratene i år. Trolig republikansk.

Guvernør Andrew Cuomo (D) er så trygg som han kan få blitt, og kommer til å vinne med et tosifret antall prosent, sammen med sin viseguvernør, Bob Duffy. Republikanerne kommer til å stille med fylkesråd Rob Astorino, som er en kompetent kandidat, men helt sjanseløs. Den republikanske kandidaten til viseguvernør blir formelt utpekt på delstatskonventet neste måned.

Comptroller Tom DeNapoli (D) og justisminister Eric Schneiderman har jeg som trolig demokratisk inntil videre; også her blir de republikanske kandidatene avgjort på konventet.

Delstatsforsamlingen (og delstatspolitikken i det hele tatt) er en underlig smørje. Delstatshuset er solid demokratisk og kommer til å forbli det, mens delstatssenatet har et knapt republikansk flertall; dels fordi det er en 5% +/- variasjon for størrelsen på distrikter (i begge kamre) som de har utnyttet til fulle ved å lage en solid gerrymander, og dels fordi de har støtte fra en liten gruppe demokrater som kaller seg uavhengige demokrater. Splittelsen i den demokratiske partigruppen har for øvrig mer med personlige og etniske skillelinjer å gjøre enn med ideologi og politikk – minoritetene har et solid flertall i den demokratiske gruppen, så noen av de hvite brøt ut og ble uavhengige. Legg så til at representanter for begge partier i begge kamre har blitt domfelt i de siste årene for korrupsjon og valgtekniske misligheter, og at en rekke av dem er under etterforskning, og du har New York i et nøtteskall.