Mer

    Verdens Mektigste By: God bedring

    ObamaSebelius
    President Obama klemmer avtroppende helseminister Kathleen Sebelius etter pressekonferansen der hennes avskjed ble kunngjort.

    WASHINGTON, D.C. — Helsereform har vært snakkisen i Verdens Mektigste By siden President Obama flyttet inn. Seks år senere står det fortsatt øverst på dagsorden.

    Obama feiret i forrige uke at mer enn åtte millioner amerikanere har bestilt helseforsikring. Vi vet ennå ikke hvor robust dette tallet er, men resultatet gav ham grunn til å puste lettet ut, om ikke juble. Siden nettstedet HealthCare.gov åpnet dørene (og lukket og åpnet og lukket og åpnet, osv.) i oktober, har det sett stygt ut for at reformen i det hele tatt ville nå det reviserte målet på syv millioner.

    Republikanere fant også litt å juble for: Helseminister Kathleen Sebelius, som sammen med justisminister Eric Holder og skatteetatdirektør Lois Lerner har rokkert om å være folkefiende nr. 1, har trukket seg. Hun leverte oppsigelsen allerede forrige høst, klar til å bli skammebukk, men Obama lot henne ikke gå.

    Et halvt år senere er Sebelius’ omdømme på ingen måte reparert, men hun kan pensjonere seg til Kansas med hodet noe hevet. Hun trakk seg “fordi Obamacare har vunnet,” mente Ezra Klein, tidligere Washington Post-smarting.

    For folk som faller utenfor det amerikanske helsesystemet, er reformen kanskje det — i hvert fall hvis man bor i en delstat som har tatt imot føderale penger for å utvide Medicare (helseforsikring for fattige). Mange av de som allerede har helseforsikring, ofte gjennom jobben, vil kanskje merke at de må betale mer.

    Kompromisset som vant frem i Kongressen i 2010 tetter noen hull, men det systemet som skal implementeres i løpet av de neste årene er langt fra det vi ser i Norge, Canada eller Storbritannia. Delstater som Vermont vil derfor fortsette å eksperimentere med sine egne modeller for å dekke alle sine innbyggere og, aller viktigst, kutte kostnader. Kanskje kan en slik lokalmodell iverksettes på landsplan?

    Jeg flyttet til Washington i august 2011 for å studere journalistikk. Før jeg dro kort sagt tryglet et forsikringsselskap meg om å ikke stole på at norske helsetjenester ville dekke kostnadene hvis jeg skadet meg eller ble syk. Etter 18 måneder var mastergraden i boks, og uten studentstatus gikk reiseforsikringen (som jeg heldigvis aldri brukte) ut på dato.

    Men pytt, tenkte jeg, som usårbare 24-åringer ofte tenker. Så fort jeg får meg jobb, er det problemet løst. Det tok et halvt år — seks måneder med sykling uten hjelm, gåing på rødt lys og diverse andre småfarlige aktiviteter som hører med til byliv.

    Dramatikken stanser der. Jeg måtte aldri innom legevakten, og bortsett fra en liten forkjølelse i juni, holdt jeg meg frisk.

    Det var uansett fullstendig uansvarlig. Å bo i USA uten helseforsikring — enten i seks måneder eller seks dager — er å leke med ilden.

    Et par måneder senere var jeg på fjelltur med familien i Colorado. På vei ned en isete sti mistet mannen min fotfestet og tok seg imot for å stanse fallet. Blodet sprutet fra det som viste seg å være et rent og pent kutt i håndleddet.

    En liten time og fem sting senere forlot vi legevakten for å fortsette juleferien. Noen uker senere fikk vi regningen i posten: $240, en prislapp som ikke inkluderte fellesavgiften på $50. En ergelse, men ikke noe man blir slått konkurs av.

    Verre er det hvis man ikke har forsikring. I liten skrift sto det at inngrepet — hvis man kan kalle litt saltvann, nål og tråd og en bandasje et inngrep — da ville ha kostet mer enn det tidoblete: $2 400, eller rundt 14 000 norske kroner.

    Det er den hverdagen folk uten helseforsikring her i USA lever med, og som helsereformen i første omgang vil prøve å gjøre noe med. Et uheldig fall koster deg en avbetaling på boliglånet. Lengre tids sykdom kan gjøre deg til gjeldsslave.

    Carl Fredrik Straumsheim
    Carl Fredrik Straumsheim
    Utdannet journalist ved University of Maryland, College Park. Har bodd i USA siden 2007.

    Les også