LBJ

Vi stiller USA-eksperter mer eller mindre aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hvem er din favorittpresident, og hvorfor?

Bakgrunn: Det utføres stadig vekk kåringer av tidenes beste presidenter, med en fast gjeng på toppen av listene. Det viser seg også at upopulære presidenter blir mer populære med tiden, noe både Bush senior og junior er to gode eksempler på.

Spørsmål: Hvem er din favorittpresident, og hvorfor?

Illust­ra­sjon: Renate Ton­stad Flaten.
Illust­ra­sjon: Renate Ton­stad Flaten.

Melby-litenSvein Melby (@svmelb), senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier og bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

“Historisk står Abraham Lincoln i mine øyne i en klasse for seg, og det av velkjente grunner. I nyere tid er George H.W. Bush min favoritt. Først og fremst for utenrikspolitisk statskunst av ypperste klasse. Dette kom spesielt til uttrykk i hans innsats i forbindelsen med avslutningen av den kalde krigen. Her bidro Bush til at avviklingen av Sovjetimperiet og gjenforeningen av Tyskland kunne gjennomføre uten at det ble løsnet et skudd – i sannhet en historisk unntaksbegivenhet av stor format. Etter min mening burde Bush selvsagt fått fredsprisen sammen med Gorbatsjov for dette. Men Bush viste også stort lederskap innenrikspolitisk. Ut fra hensynet til USAs langsiktige økonomiske interesser ble han med på et skattekompromiss som viste seg å koste han gjenvalg. Washington har ikke mange politikere av denne typen i dag, noe som gjør amerikansk politikk fattigere.»


PanelSnoenJan Arild Snoen (@jasnoen), kom­men­tator for Minerva:

“Ronald Reagan. Etter en lengre periode der amerikanerne hadde begynt å tvile på seg selv og sin rolle i verden, gjenreiste Reagan med sin optimisme, økonomiske politikk og moderate militære opprustning denne troen. Han hadde noen dype overbevisninger og styrte etter disse, som da han kalte Sovjetunionen et ondt imperium. Men han hadde også en pragmatisk side, som gjorde at han kunne inngå avtaler både med Gorbatsjov og demokratene i Kongressen. Noen mener Reagan var lat. Det er en misfortåelse. Han klarte å konsentrere seg om de store tingene, og ikke drive mikromanagement.»


HilmarMjelde-nyHilmar L. Mjelde (@HilmarLMjelde), universitetslektor, Insti­tutt for saman­lik­nande poli­tikk, Uni­ver­si­tetet i Bergen:

«Min favorittpresident er Lyndon B. Johnson. Denne texaneren nesten helt uten utdanning var en politisk mesterhjerne; han hadde politisk teft, strategiske evner, viljestyrke og gjennomføringsevne som ingen annen president i moderne amerikansk historie. Det var de kvalitetene som også gjorde han til tidenes mektigste senatsleder på 1950-tallet.

Da LBJ kom til Senatet i 1948 (riktignok med hjelp av valgfusk), var Senatet kjent som ‘demningen’; en tilbakeskuende institusjon av gamle og notorisk uavhengige menn som torpederte all progressiv lovgivning gjennom tilstivnede regler og prosedyrer. Særlig var det senatorene fra sørstatene som bremset. Men gjennom sin intense manøvrering, og vennskapet med den mektige og ensomme sørstatslederen Richard Russell fra delstaten Georgia som han opparbeidet seg, klarte LBJ å overtale de gamle senatorene til frivillig å gi fra seg makt til Johnson og hans utkårede medhjelpere, ofte uten å skjønne selv at de gjorde det. Johnson klarte attpå til å få senatorer til å stemme for lovforslag de var imot. Kun slik var The Civil Rights Act of 1957 mulig.

Og selv om senatorer er historisk kjent for å være uavhengige og egenrådige, opparbeidet Johnson seg en slik makt at han i praksis kunne diktere mange andre senatorer. En gang da en avstemning ikke hadde gått slik Johnson ventet, reiste han seg opp og ropte til senator Allen fra Delaware: ‘Change you vote, Allen!’, hvilket senator Allen umiddelbart gjorde.  Observatører i samtiden sa Senatet knapt var til å kjenne igjen.

Da Johnson ble president, brukte han ferdighetene og nettverket fra senatstiden til å dundre gjennom en serie store og svært betydningsfulle lover og reformer, som Medicare, Medicaid, The Civil Rights Act of 1964, The Voting Rights Act of 1965, samt innen utdanning, miljøvern og flere andre felt. Bare i 1965 fikk Johnson gjennom 80 av 83 lovforslag! Da John F. Kennedy ble drept stod hans innenrikspolitiske program kubb fast i Kongressen, inkl. den planlagte skattereformen og den planlagte borgerrettighetsloven. Kennedy hadde ikke klart å få dem gjennom Kongressen i løpet av tre år. Etter syv uker ved makten hadde Johnson så å si fått begge gjennom Kongressen. Johnsons fall ble Vietnam-krigen. Han hadde arvet den, men ville ikke bli den første amerikanske presidenten som tapte en krig, og eskalerte den. Han behandlet også medarbeiderne sine dårlig (‘The LBJ treatment’). Men han var totalt sett en imponerende dyktig president. Robert Caros biografi-serie om LBJ anbefales, det gjøres også et besøk til LBJ-museet i Austin, Texas, og spesielt ranchen til LBJ i Johnson City rett vest for Austin.»


Romarheim-litenAnders Romar­heim (@andersrom), forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«I nyere tid er muligens min favoritt president Ronald Reagan. Men jeg er også svak for Kennedys retorikk og dynastiske mystikk. En hovedgrunn er nok at jeg bodde i Los Angeles i 1986, og ble overveldet av hans emosjonelle respons på Challenger-ulykken. I tillegg er han på et vis den siste klassiske presidenten som omfavnet alle amerikanere (vant 49 stater i gjenvalg), og samtidig den første moderne presidenten som knesatte presidentskapet også som et visuelt TV-embete. Jeg er langt fra enig i all politikken han stod for, men man kommer ikke bort fra at Sovjetunionen ble bragt mot kollaps i hans periode.

Humoren og stilen han brakte inn i Presidential Politics er sårt savnet i dagens politiske klima. Reagan klarte på en naturlig måte å skape optimisme blant amerikanere flest på tvers av partilinjene. Den typen samlende skikkelse ser vi kanskje aldri i Det Hvite Hus igjen. Bush etter 9/11 og Obama i januar 2009 hadde nasjonen bak seg. Men det varte ikke lenge før en skitten politisk kultur innhentet begge.»


Megaard-litenHelene Megaard (@HeleneMegaard), Nord-Amerikaviter og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:

«Som det het under presidentkampanjen i 1968: Nixon’s the One! Richard Nixon (1969-1974) er en fascinerende president av flere grunner. Til tross for at hans politiske ettermæle i stor grad er preget to overskyggende nederlag; Watergateskandalen og tapet i den første tv-sendte presidentdebatten mot John F. Kennedy, er det ingen tvil om at Nixon skapte grunnlaget for Det republikanske partiet som vi kjenner det i dag.

Han pleide å si om seg selv at han var både innadvendt og utadvendt på samme tid. Det er bildet av den introverte, paranoide mannen som har festet seg for ettertiden, men når man ser gamle opptak av Nixon ‘på veien’ er det den selvsikre, sjarmerende politikeren som kommer til syne. Han var kjent for å kunne snakke velgerne trill rundt, noe som gjorde den dårlige opptredenen mot Kennedy til et enda større sjokk for seerne.

Han ble betraktet som slu og skruppelløs – kallenavnet ‘Tricky Dick’ fulgte ham gjennom hele hans politiske karriere, men Nixon var også en hardtarbeidende politiker som ofte viste seg å være rett mann til rett tid. Etter at han med åtte års fartstid som visepresident, tapte for den ukjente Kennedy med bare 100 000 stemmer, for deretter, ydmykende, å tape guvernørvalget i California, krever det sin mann å bli valgt til president kun få år etter.

Johnsons overlegne seier over Goldwater i 1964 fikk enkelte politiske kommentatorer til å spekulere i om Det republikanske partiets tid var over (!). Nixon var en av få prominente republikanske politikere som ikke ble dratt med i dragsuget av Goldwaters feilslåtte valgstrategi. Under valgkampen, i forkant av mellomvalget i 1966, reiste Nixon utrettelig rundt i USA og holdt taler på vegne av republikanske kandidater. På den måten skapte han seg støttespillere, men fikk også et innblikk i hva som rørte seg ute i ‘Middle America’. I 1968 lyktes Nixon med det Goldwater ikke klarte, nemlig å få konservative demokrater over hele landet, ikke bare i Sørstatene, til å stemme republikansk.

Det er lett å glemme hvor populær Nixon-administrasjonen var før Watergate. I Time Magazines ‘1969 Person of the Year’ nevnes visepresident Spiro Agnew – som senere ble dømt for korrupsjon – i samme åndedrag som astronauten Neil Armstrong. I 1972 ble Nixon gjenvalgt med 60,7 prosent av stemmene mot 37, 5 prosent til McGovern og med 520 mot 17 i valgmannstemmer. (Til sammenligning vant Reagan med 58,8 prosent mot Mondales 40,6 prosent, og med 525 mot 13 av valgmannsstemmene, i 1984.) ‘Peace, Strength, Stability’ var gjenvalgkampanjens slagord. Etter det turbulente sekstitallet var det nettopp ro og stabilitet den amerikanske middelklassen ønsket seg. Nixon forsto også antielitismen som bæres med stolthet av mange amerikanere. Agnew, ofte omtalt som Det hvite hus’ bulldog, kom stadig med verbale angrep mot media, og den intellektuelle eliten, til stor forlystelse for ‘vanlige folk’.

Nixon falt til slutt for egne ambisjoner. Antagelig var noe av grunnen til at han kommuniserte godt med Mao og Bresjnev, at de delte det samme maktbegjæret. I et intervju med Henry Kissinger fortalte den tidligere utenriksministeren at kvelden før Nixon skulle søke om avskjed fra presidentembetet, kalte han Kissinger inn på Det ovale kontor. ‘Please pray with me,’ sa Nixon og sammen gikk de ned i knestående for å be. En mann som fryktet sin skjebne med andre ord. For øvrig en litt artig opplysning om Nixon er at han og Bill Clinton var gode venner. De snakket ofte sammen på telefon, og da Nixon døde holdt Clinton tale i begravelsen hans.»


LeifKnutsen-liten2Leif Knutsen (@leifern), kon­sul­tent og skri­bent som har fulgt ame­ri­kansk poli­tikk siden 1976:

“Rangeringer av amerikanske presidenter foretas stadig ved flere ulike metoder og gir mer eller mindre varierende resultater. Det de har til felles er at vurderingene alltid skjer med historisk etterpåklokskap: det glemmes ofte hvor omstridte presidentene var i sin samtid. Og da blir de gjerne selvforsterkende: Mens Franklin D. Roosevelt får æren for å ha navigert USA ut av den store depresjonen og til seier annen verdenskrig, viser det seg at den oppleste og vedtatte nedvurderingen av Herbert Hoover var mye uberettiget.

Dette kommer mye av at presidentens formelle makt ofte overdrives, samtidig som hans evne til å drive politikk gjennom en ‘bully pulpit’ undervurderes. Med andre ord: de presidentene som greide best å bruke ‘bully pulpit’ regnes oftere som ‘store’ enn dem som var effektive i samspillet med kongressen, statene, og sågar høyesterett. Det som gjør det vanskelig i tillegg er at det tar tid å konstatere effektene av mange av de viktigste endringene: det var for eksempel Carter som igangsatte mange av de innenrikspolitiske reformene som Reagan fikk æren for.

Min observasjon er at de presidentene som ettertiden regner som ‘store’ er dem som artikulerte verdier som viste seg å være varige i den amerikanske kollektive psyken: George Washington, Abraham Lincoln, Franklin Delano Roosevelt, John F Kennedy, og Ronald Reagan. De tyngre analysene ser på hvilke saker disse presidentene gikk inn for som skapte varige endringer som verdsettes i dag. Her blir det litt mer sammensatt, for det viser seg at for eksempel John Adams, Teddy Roosevelt, Harry Truman, Eisenhower, blir mer fremtredende.

Jeg tror dagens president og fremtidige presidenter vil slite med kompleksitet som krever en helt annen diskusjon om deres ledelse. Dette kommer både av at de samfunnsmessige problemene er mer innfløkte, og at det politiske miljøet er blitt mer uoversiktlig på grunn av nye media. Antagelig vil dette føre til at fremtidige administrasjoner blir større med mer spesialiserte roller, og at visjon i stadig større grad byttes ut med disiplin.

Jeg har alltid hatt sansen for presidenter som underspilte sine bidrag i sin samtid og som vokste når ettertiden fikk tilgang til deres faktiske arbeid: Lincoln, Truman, Eisenhower, og kanskje nå også Bush den eldre. Som en av mine tidligere sjefer sa ‘there is no limit to what you can accomplish if you don’t insist on taking credit for it.’ En presidents embete er langt langt større enn mannen eller kvinnen som innehar det, og det er de store personlighetene som er ydmyke.»


SteinHernesStein Hernes (@SteinHernes), stats­viter og Ambas­sador Stuart Fellow 1996/97:

Slike rangeringer toppes som regel av Lincoln, FDR, Washington og Jefferson. Kaster derfor inn en brannfakkel med en som vanligvis ikke er på topp 10: LBJ.

Velger ham for hans ‘polical skills’ og ‘The great society’.

Men spesielt godt likt var han ikke. Historien vil ha det til at han spurte en av sine rådgivere om hvorfor folket ikke likte ham, hvorpå svaret var: ‘Because Mr President, you are not a very likeable guy.'»


EirikLokke-litenEirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Ronald Reagan. Ronald Reagan gjenreiste USA som stormakt og var drivkraften for den økonomiske liberalismen som preget verden fra slutten av 70-tallet. Reagans betydning for global markedspolitikk kan knapt overvurderes. Videre evnet Reagan å utnytte rommet som oppsto på slutten av 80-tallet til å fremforhandle avtaler med Sovjetunionen, hvorpå Berlinmuren falt i 1989. Lech Walesa uttalte om Reagan at ‘We owe him our liberty’ forteller mye om hvordan de øst-europeiske dissidentene oppfattet ham. «


MathiasSundin-litenMathias Sundin (@MathiasSundin), blogger på amerikanskpolitik.se:

“Oerhört svårt att välja mellan alla skickliga kandidater, men jag säger nog Lyndon B. Johnson. Politiskt för hans fenomenala utövande av presidentmakten som gav svarta i USA kraftigt ökade rättigheter. Men även för att han i sin person fångar den filosofiska frågan om ändamålet helgar medlen. Han var en skitstövel och utövade makt på ett brutalt sätt, men han uppnådde mycket bra som president. En fascinerande person.»


Og hva med meg?


«Det eneste ærlige svaret på dette spørsmålet er vel egentlig Josiah «Jed» Bartlett, men ettersom vi ikke befinner oss i Aaron Sorkins drømmeverden har jeg etter hvert kommet fram til at svaret må være Bill Clinton. Valget faller ikke på Clinton på grunn av hans politiske plattform eller på grunn av det han gjennomførte som president. Begrunnelsen hviler isteden delvis på kaninene han dro ut av hatten i 1992-valgkampen, men kanskje mer på det faktum at han var president i det min egen interesse for amerikansk politikk ble vekket. Slike ting glemmer man ikke, selv om det ikke gjør ham til tidenes beste president. Det er tross alt et annet spørsmål.»

3 Kommentarer

  1. Flott artikkel! Mitt valg faller definitivt på Teddy Roosevelt. T.R. bygde den legendarisk «bully pulpit» på egenhånd, og endret dermed presidentens rolle for all tid. Hans merittliste er lang or inkluderer Panamakanalen, nobels fredspris, fryktløs trust busting og naturkonservasjon.

    Det finnes også en trist historie om hans dager i statssenatet i Albany, NY, hvor han akkurat rakk hjem til New York City tidsnok til å oppleve hans kones død under fødsel og mors sykdomsdødsfall på samme natt, i samme hus.

    Teddy’s personlighet overskygger det meste av det man noen gang har opplevd i amerikansk politikk, og det er en historisk tragedie at teknologien har begrenset hvor mye vi kan oppleve av USAs 26. president!

  2. Moro å se begrunnelsene for sin favoritt her. Mine favoritter heter begge Roosevelt. Den klare eneren er Teddy, alene for sin modige opptreden i opprettelsen av naturparker av alle slag i en tid da slik var «utenkelig». Videre Franklin for en politikk som omfavnet den vanlige hardt prøvede amerikaner i mange tiår framover.