Foto: Chuck Kennedy, Det hvite hus
Foto: Chuck Kennedy, Det hvite hus

«Alt er avhengig av alt», skal Finlands daværende utenriksminister Pär Stenbäck ha sagt en gang under den kalde krigen. Slik er det også i amerikansk utenrikspolitikk, der det alltid opereres med et globalt perspektiv og hvor tilstrekkelig kontroll med den maktpolitiske utviklingen i eurasia utgjør det styrende premisset.

Å hindre dannelsen av en eurasisk hegemon dannet således bakteppet for USAs inngripen i både første og andre verdenskrig og for oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen under den kalde krigen. Det samme perspektivet ligger også til grunn for president Obamas globale strategi der Kina nå oppfattes som den maktpolitiske hovedutfordringen.

Ut fra dette perspektivet vil situasjonen et sted i Eurasia alltid bli vurdert ut fra et helhetsbilde, og amerikansk politikk vil bli utformet ut fra hva som best bidrar til å nå det nevnte overordnede maktpolitiske målet. Derfor vil situasjonen i Ukraina og forholdet til Russland automatisk bli koplet sammen med situasjon i Asia og håndteringen av Kina og den delikate sikkerhetspolitiske situasjonen i dette området. For USA er det aldri noe enten eller med hensyn til å prioritere de ulike delene av Eurasia, men alltid et både og. Man vet også at de andre aktørene i verdenspolitikken alltid følger nøye med på amerikansk opptreden ett sted, og at dette har stor betydning for persepsjonen av amerikansk politikk andre steder.

USA har nå i mange år basert sin politikk på at Europa utgjør en stabil og fredelig del av det eurasiske kontinentet, og at et visst «vedlikehold» av det etablerte kollektive sikkerhetssystemet i denne regionen var alt som trengtes for å opprettholde denne situasjonen. Europa var fortsatt like viktig for USA, men ressursene og det strategiske fokus kunne med fordel forskyves mot Asia. Et hovedspørsmål som mange har reist på grunn av krisen i Ukraina er om hva som nå vil skje med USAs strategiske fokus. Vil Asia fortsatt dominere eller vil Europa atter skyves mot toppen av agendaen? Som allerede antydet er dette imidlertid en skjev problemstilling. USA er nemlig nødt til samtidig å håndtere både de nye utfordringene i Europa og det økende konfliktpotensialet i Asia og Midtøsten.

Skal imidlertid USA, med mer begrensede ressurser enn før, makte denne oppgaven er det nærliggende å anta at NATO vil fremstå som et svært sentralt instrument. Det forventes derfor at USA både øker presset for større europeisk forsvarsinnsats og samtidig styrker sitt eget militære nærvær, ikke minst i en del av de nyeste medlemsstatene i NATO.

I tråd med dette er Kongressen allerede i ferd med å vedta økt amerikansk militært nærvær i Europa. Selv om USA fortsatt ikke vil tillegge Russland noe maktpolitisk dominanspotensial, har man ikke strategisk råd til å la Putin destabilisere Europa og skape berettiget tvil vedrørende USAs verdensomspennende sikkerhetsgarantier. Skal USA forhindre dette er en økt militær profil i Europa avgjørende. Det holder ikke kun med politiske protester og halvhjertede økonomiske straffetiltak mot Russland.

En økt militær profil i Europa er ikke bare viktig for å sikre en stabil kollektivisert sikkerhetsorden i denne regionen. Det er også helt avgjørende for USAs evne til å bekle rollen som balansemakt i Asia der behovet for å avskrekke Kina og berolige USAs allierte er blitt klart større både som følge av Putins atferd overfor Ukraina, og av Obamas egen ubesluttsomhet med hensyn til bruk av militærmakt i Syria.

En klarere amerikansk militær profil både i Europa og i Asia er nå blitt ganske avgjørende for å hindre feilpersepsjoner både hos USAs motstandere og USAs allierte. For får persepsjonen av et maktpolitisk svekket USA lov til å utvikle seg kan president Obama fort komme i den situasjon at han tvinges til å bruke militærmakt i situasjoner som man med en klar politikk kan unngå å havne i.

Det ville være tragisk både for amerikansk utenrikspolitikk og for internasjonal sikkerhet om USA skulle måtte se seg nødt til en militær konfrontasjon med Kina over striden om to folketomme miniøyer i Øst-Kina havet.