WASHINGTON, D.C.: Verdens Mektigste By går til stemmeurnene i dag, og hundretusenvis av potensielle velgere tygger fremdeles på et spørsmål: Er det valg?
Washington har et avslappet forhold til lokalvalg.
Jeg sier det igjen: Washington, D.C., byen som knapt ville ha eksistert uten Kongressen og det enorme politiske samfunnet som har blomstret rundt den, bryr seg knapt om hvem som har på seg ordførerkjedet.
Det er kanskje fordi Washington er et enevelde. I 2010 klarte ikke republikanerne en gang å finne en kandidat til å stille i november. Demokratenes kandidat, Vincent Gray, fikk nesten 75 prosent av stemmene. Et sammensurium av write-in kandidater, blant dem sittende ordfører Adrian Fenty, fikk rundt 20 prosent.
Det er med andre ord primærvalget som avgjør. Blir man demokratenes kandidat, blir man sannsynligvis ordfører. Dermed er det trangt om plassen. Gray stiller til gjenvalg i år, og han utfordres av rundt en tredjedel av byrådet — der 11 av 13 medlemmer er demokrater — pluss en gjeng lokalkjendiser.
Mot slutten av februar bodde det 446 194 registrerte velgere i Washington. 337 980 av dem — altså mer enn tre fjerdedeler — var demokrater.
Man skulle dermed tro at et actionfylt primærvalg ville lokke velgerne til valglokalene. Men neida. Selv i 2010, da den yppende ordførerkandidaten Gray utfordret det han kalte en “arrogant” Fenty, gadd ikke mer enn 37 prosent av velgerne å forlate sofaen.
I år trues Gray av Muriel Bowser, som har hatt en knapp ledelse på de siste målingene, men det er lite som tyder på at det kommer til å føre til høyere valgdeltakelse. Selv om byen har åpnet flere stemmelokaler og blitt flere tusen innbyggere rikere, har kun 14 000 velgere stemt tidlig, en nedgang fra 22 000 for fire år siden.
Washington har altså hundretusenvis av demokrater og nok av intrapartiske intriger. Hvorfor står de ikke i kø for å stemme?
Det er nok ikke (bare) på grunn av latskap. Det er kanskje fordi de sitter igjen med ettersmaken at det å stemme ikke betyr noe.
Siden 1979 har én mann dominert lokalpolitikken: Marion Barry. Han ble valgt til ordfører tre ganger på rad, men ble fanget i en crack-kokain-stingoperasjon i 1990. Svart-hvitt-videoen av Barry som røyker crack — stoffet som ødela byen — på et hotellrom i sentrum, er fremdeles et sårt minne blant lokalbefolkningen.
Men verre skal det bli.
I 1992, etter å ha sonet seks måneder i fengsel, vant han en plass i byrådet. I 1994, med 58 prosent av stemmene, valgte Washington ham til ordfører en fjerde gang.
Selv om han ikke stilte til gjenvalg i 1998, kalles Barry fortsatt “Mayor for life.” Han sitter fortsatt i byrådet, er byens ultimate kingmaker, og han har stilt seg bak Gray. De er som skapt for hverandre: Gray etterforskes om dagen for å ha bestukket en kandidat til å angripe Fenty i 2010.
Etter 40 år med noe selvstyre er Washingtons byråd og ordfører fortsatt byens barnebord. De kan bestikke hverandre, avkriminalisere cannabis og røyke så mye crack-kokain de vil, men det er storebror Kongressen som alltid har siste ord i saken. Vår eneste representant, kongresskvinnnen Eleanor Holmes Norton, har ikke stemmerett engang.
Jeg har heller ikke stemmerett, men jeg liker å tro at jeg holder meg oppdatert på lokalnyheter. Likevel sto jeg som et spørsmålstegn på vei hjem fra jobb i forrige uke, da jeg la merke til kampanjeplakaten øverst i artikkelen: Re-Elect Paul Strauss, Democrat for U.S. Senate.
Etter litt googling hadde jeg lest meg opp om Paul Strauss, en privatperson som lobber for Washingtons rettigheter. Han har holdt på siden 1997 uten hell. Han ble også arrestert for fyllekjøring i 2008.
For å oppsummere: I dag skal det velges ordfører og byråd, en representant uten stemmerett og en senator som ikke anerkjennes av Senatet.
Godt valg!
