Mange går fortsatt med et håp om at Barack Obama vil ta et oppgjør med tenkemåten bak krigen mot terror. Det kommer neppe til å skje så lenge den gir presidenten såpass mye makt.
I kjølvannet av 11. september 2001 erklærte president George W. Bush en «krig mot terror». Dette var selvfølgelig ikke en ordentlig krig, av den typen Kongressen må erklære. Sist gang man gjorde det var andre verdenskrig. Senere kriger har hatt ulike kreative betegnelser, blant annet såkalte «police actions» (Korea og Vietnam) og intervensjoner (Afghanistan og Irak). Disse ble satt i gang av presidenten og godkjent av Kongressen, ofte etter at krigen var godt i gang.
Krigen mot terror var mer en rekke omstendigheter som tilsa at presidenten og etterretningsapparatet måtte få utvidede fullmakter til å bruke militær makt. Dette inkluderte for eksempel konseptet ”illegale krigere,” definert som fiender uten Genevekonvensjonens beskyttelse. På etterretningssiden fikk man Patriot Act, som ga svært utvidede fullmakter til å overvåke amerikanske borgere. Man reverserte i stor grad lover som hadde blitt vedtatt som et motsvar til Nixon-administrasjonens maktmisbruk.
Obama tar over
I 2008 ble Barack Obama valgt som Bush sin etterfølger. Obama var en kandidat som utstrålte ny tenkning og ”change.” En kandidat som ikke var redd for å kritisere den tilsidesettelsen av Kongressen som hadde funnet sted under Bush-administrasjonen.
Etter valget skjedde det lite, eller rettere sagt mer av det samme. Man fortsatte de delene av Patriot Act som var tidsbegrenset, og i fjor avslørte systemadministratoren Edward Snowden hvordan National Security Agency (NSA) har drevet utstrakt overvåkning både hjemme og ute, også i årene etter at Obama overtok som president.
Flere kommentatorer mener Obama burde gjøre en større innsats for å innfri løftene fra 2008 om å temme USAs utøvende makt, og de mange byråer og direktorater. Men kandidat Obama og president Obama har ulike utgangspunkt. Verden ser veldig annerledes ut fra innsiden av Det hvite hus, der man sitter med ansvaret hvis ting skulle gå fryktelig galt enda en gang. I etterkant av NSA-avsløringene konstaterte Obama at man i stor grad vil opprettholde status quo når det gjelder etterretning. Frykten for terror i en verden full av masseødeleggelsesvåpen overgår den mer abstrakte omsorgen for privatliv.
Krigen mot terror
Obama vil aldri avslutte krigen mot terror, konstaterer Michael Hirsh og James Oliphant i et essay i National Journal. De mulighetene en president nyter er rett og slett for store til at en president vil gi avkall på dem, hevder de.
Begrepet al Qaeda har blitt tilnærmet meningsløst etter at mange års iherdig etterretning har gjort det temmelig umulig for bevegelsen å ha noe som minner om en kommandostruktur. Dette passer Obama godt, for han kan da ta æren for å ha tatt knekken på al Qaeda og Osama bin Laden, men samtidig fortsette kampen mot al Qaeda tilknyttede/inspirerte terrorister gjennom utstrakt bruk av droner. USA driver for tiden dronekrig i både Pakistan og Yemen, for det aller meste godt utenfor offentlighetens søkelys.
Obama har ikke bare overtatt Bush-adminstrasjonen sin krig mot terror, men også kommet med sine egne innovasjoner i sikkerhetspolitikken.
2008-Obama var klar på at en president ikke hadde autoritet til å foreta et militært angrep i situasjoner hvor USA selv ikke var truet, uten å konsultere Kongressen. War Powers Resolution (1973) er klar på at Kongressen skal ha kontroll over når det amerikanske militæret går inn i såkalte ”hostilities.”
Vedtaket ble fattet over Nixons veto, og innebærer at en president må gi Kongressen beskjed om at en militær aksjon er igang innen 48 timer, og få en godkjennelse innen 60 dager. Presidenter har med svært få unntak fulgt vedtaket, selv om Obama er den første presidenten til å akseptere gyldigheten av det.
President Obama så seg derimot fri til selv å definere hva som utgjør ”hostilities,” og fant ut at operasjonen i Libya ikke var intens nok til at man trengte å involvere Kongressen (les mer om det her).
”Hostilities were only hostilities if an American was killed; mere wars, on the other hand, the president can fight as he pleases,” skriver David Bromwich i en analyse av Obama. Man mistenker at den amerikanske presidenten — Obama overgår her i praksis sine forgjengere — mener bruk av bortimot hele spekteret av det høyteknologiske arsenalet tilhører Det hvite hus alene.
Presidenter vil ha makt
Dette burde ikke komme som noen overraskelse. Ingen moderne president har villig gitt avkall på makt, men heller forsøkt å utvide den. Krigen mot terror har bare gjort denne prosessen raskere, både under Bush og Obama. Det er nok fåfengt å håpe på en president som er helgenaktig nok til å ta risiko for å begrense sin egen makt. Det ansvaret ligger hos Kongressen.
På 1970-tallet, etter at Vietnamkrigen og avsløringene rundt Watergate hadde diskreditert både president Lyndon B. Johnson og Richard Nixon, klarte Kongressen å iverksette en rekke tiltak for å begrense den utøvende makt, bla. den nevnte War Powers Act og restriksjoner på overvåkning av amerikanske borgere. Uthulingen av det nye regelverket begynte under Reagan, og fortsatte i alle de senere administrasjonene.
Det har vært svært liten vilje i Kongressen til å bli beskyldt for å hindre presidenten i å gjøre landet tryggere, eller forsvare USAs interesser i verden. Kongressen vil stå fritt til å kritisere, men unngår i det lengste å sitte med noe ansvar.
Det er allikevel små tegn til endring.
I januar 2014 foreslo senatorene John McCain (R-Arizona) og Tim Kaine (D-Virginia) å stramme in War Powers Resolution. I det nye forslaget skal presidenten konsultere med Kongressen før en operasjon iverksettes, hvis den er ventet å vare i mer enn 7 dager (humanitære og hemmelige operasjoner er unntatt). Kongressen skal deretter stemme for å godkjenne eller avvise gyldigheten av en operasjon innen 30 dager. Hvis dette skulle bli vedtatt, og etterfulgt, vil det ansvarliggjøre Kongressen på en helt ny måte.
Man tar seg i å tvile på at flertallet av de folkevalgte ønsker seg et slikt ansvar.
