Den amerikanske drømmen om «rags to riches» er innbydende, men idealet har ofte blitt trumfet av gode familienavn. Her er historien om landets mest maktkåte familier.

Ideen om at USA skulle være et fristed for maktkorrumpering og familiedynastier, har ikke betydd at det har manglet på dominante etternavn i politikken. Dersom Hillary Clinton blir president i 2016, er det bare en seksuell lavalder siden mannen satt i samme posisjon. Det ligner et dynasti, men foreløpig er det så langt i fra. La oss bare håpe vi får en kamp mellom henne og bruttern til han som etterfulgte ektemannen, for ikke å glemme hans fatter – som Bill tok over spakene i Det ovale kontor fra.

Bush

Familien Bush fra Texas kan uten tvil regnes blant de mest suksessrike dynastiene i amerikansk historie. Det startet i 1952, da Prescott Bush ble senator for Connecticut. Tiåret etter vant hans sønn George H. W. et sete i Huset for Texas, og han skulle som kjent klatre helt opp til å bli Ronald Reagans «veep» mellom 1981-89. Så tok han fatt på en periode som president fra 1989, før han ble kastet ut av Bill ved valget i 1992.

Heldigvis hadde ambisjonene satt seg i familien. I løpet av 90-tallet skulle hans sønner, George W. og Jeb, begge bli guvernører i henholdsvis Texas og Florida. Med et nytt millennium ble den som ble ansett som den minst lovende av dem, førstnevnte, attpåtil president. Da Dubja hadde sittet i to perioder i 2009, hadde far og sønn styrt USA i 20 av 28 år. Hvis Jeb vinner i 2016 og sitter i åtte år, vil familien ha styrt i 28 av 44 år.

Men også Jebs sønn ventes en lysende politisk karriere. George Prescott Bush, sjølsagt oppkalt etter oldefar, har vunnet det republikanske primærvalget til den mektige posten som land commissioner i Texas. Det betyr så å si at posten er hans. Med en sterkt økende latinobefolkning i USA, er det praktisk at han også er halvt meksikansk, og for øvrig ser uforskammet godt ut.

Kennedy

Alle som har sett Kennedys-serien husker at det var storebroren til John Fitzgerald, Joe Jr., som skulle bli president. Så døde han, og nestemann i rekka måtte trå frem. Faren var tidligere ambassadør til Storbritannia og steinrik, noe som gjorde det mulig for ham å få Jack inn i Det hvite hus, og Robert til å bli justisminister. Yngstemann Edward fikk ta til takke med å bli senator for Massachusetts – slik var hierarkiet.

Men Jack skulle bli drept som president, og Bobby i sitt forsøk på å bli det, så da var det Ted sin tur til å søke seg helt til topps. Året var 1980 og han måtte utfordre sittende president Jimmy Carter. Men familien som «aldri taper», slik patriarken Joe Sr. alltid formulerte det, kunne ikke bare kjøpe seg til Det hvite hus.

Ted skulle likevel sitte som senator helt frem til han døde i 2009, den fjerde lengste perioden noensinne. Sønnen til «The Liberal Lion», Patrick, satt i Huset to år til før han også ga seg. Da var det for en stakket stund ingen Kennedys igjen på Capitol Hill, noe som var første gang siden 1947. Men dynastiet var ikke over av den grunn. I fjor kom nemlig et nytt Kennedy-medlem inn i Huset: Joe Kennedy III, Bobby Kennedys sønnesønn.

Roosevelt

At to av de mest markante presidentene i amerikansk historie er i familie, er ikke til å stikke under en rullestol. Selv om koblingen er noe tynn – de var femmenninger – hadde Theodore og Franklin D. Roosevelt en felles stamfar langt oppe i familietreet. Tettere var det mellom Franklins kone Eleanor og Teddy, for de var niese og farbror. Hun møtte Franklin på en mottakelse i Det hvite hus i 1902, holdt av president Theodore Roosevelt.

I 1900 hadde Teddy blitt visepresidenten til William McKinley, men måtte ta over landets spaker allerede året etter, da presidenten ble skutt. At han var mann til å ta over denne oppgaven, får skulpturene i Mount Rushmore svare for. Han hadde vært guvernør i New York før han ble hentet til Det hvite hus, og den stillingen besatte FDR noen tiår etter ham. Så ble også han president i 1932, og han skulle rekke en verdenskrig og tre gjenvalg før han døde i 1945.

FDRs sønner, James og Franklin Jr., ble valgt inn i Kongressen for California og New York, men de politiske karrierene deres kom ikke lenger enn til Huset. Sistnevnte maktet imidlertid å bli visesamferdselsminister under Kennedy, siden de to var nære familievenner. Men da JFK døde falt han fra alle maktposisjoner raskt.

Franklin D. Roosevelt var i slekt med totalt elleve presidenter. To av dem het Adams, to av dem het Harrison og én het Taft.

Adams, Harrison og Taft

Adams-dynastiet blir ofte kalt USAs første. John Adams var grunnlovsfar, landets første visepresident, og den andre til å bli president. Han var ikke særlig imponerende i noen embeter, og ble landets første one term president. Eldstesønnen, John Quincy, fikk i oppgave å rette opp familienavnet, da han ble president i 1825. Han endte opp med å bli kritisert av både sine fiender og kolleger. Hans oldebarn igjen, Charles Francis Adams III, avsluttet familiedynastiet på en grei måte som marineminister mellom 1929 og 1933.

De første Harrisons satt i Kongressen i 1793, og seks til skulle få seg et sete gjennom i alt tjue Kongresser. I tillegg skulle to av dem sendes til Det hvite hus: Først Virginia-guvernør William Henry Harrison i 1841, som rakk å sitte i imponerende 32 dager før han strøk med; så hans barnebarn Benjamin i 1888, etter å ha vært Indiana-senator. «Little Ben» var liten av vekst, men hadde ingen problemer med å slå ut oksen Grover Cleveland. Dessverre fikk han bare én periode, før «Uncle Jumbo» Cleveland kom tilbake og kuppet Det hvite hus.

Taft-familien startet på topp, med William Taft som president i 1908. Han kalte det å drive valgkamp som «noen av de mest ukomfortable fire månedene i mitt liv», og vant heller ikke noe gjenvalg. Sønnen Robert A. Taft var Ohio-senator i en årrekke, og stilte til presidentnominasjonen hele tre ganger – samtlige med tap. Sønnen Robert Jr. fikk seg også en periode som senator, og hans sønn igjen, Bob Taft, ble Ohio-guvernør. Sistnevnte klarte å påføre familielakken en solid ripe, da han ble dømt for ikke å ha rapportert inn alle gavene og all smurninga han mottok i embetet sitt.

«Started from the top, now we’re here», si.