Barack Obama og Vladimir Putin i Putins dascha utenfor Moskva sommeren 2009. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.
Barack Obama og Vladimir Putin i sistnevntes datsja utenfor Moskva sommeren 2009. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

Putins militære innmarsj i Ukraina representerer den største utenrikspolitiske utfordring som Obama har vært stilt overfor. Dersom Obama ikke klarer å hindre en russisk fremprovosert maktovertakelse i Kiev, kan denne saken bli et vendepunkt i internasjonal politikk og for USAs lederrolle.

Det som nå skjer i Ukraina er et skudd for baugen for den grunnfilosofi som den amerikanske presidenten har bygd sin utenrikspolitikk på.

Mye tyder imidlertid på at Putin har flere mål for sin opptreden. Han er åpenbart ute etter å sette en effektiv stopper for det han oppfatter som vestlig maktpolitisk ekspansjon inn i Russlands interessesfære. Både den militære inngripen i Georgia i 2008 og nå i Ukraina må sees i et slikt perspektiv. Trolig er Putin også ute etter å reversere utviklingen, for dermed å skape en viss usikkerhet vedrørende posisjonen til selv de nyere medlemslandene i NATO. Oppstår det tvil om NATOs troverdighet vil dette svekke USAs plass i Europa.

Nettopp det å påføre USA en generell maktpolitisk nedtur er trolig det overordnede mål for det meste den russiske presidenten foretar seg internasjonalt. Det er dette perspektivet som den amerikanske administrasjonen nå må legge til grunn for sin håndtering av Ukraina-krisen.

Det dreier seg med andre ord om mye mer enn bare Ukraina.

Doktrinen

Obama bygde fra starten av sin utenrikspolitikk på en tese om at ivaretakelsen av amerikanske interesser nødvendiggjorde et større samsvar mellom omfanget av internasjonale engasjementer og egne ressurser. Derfor måtte man ikke bare avvikle pågående kriger, men utvise stor varsomhet med å involvere seg i nye. Man måtte samtidig forsøke å implementere mer av sin politikk gjennom bruk av kollektive ordninger og gjennom diplomatisk dialog med USAs tradisjonelle motstandere. Bruken av NATO i forbindelse med Libya og «reset» politikken overfor Russland var to typiske utslag av denne linjen.

Bak det hele lå en tro på at man gjennom subtil institusjons- og normbygging kunne trekke selv stater som Russland og Kina inn i et USA-dominert internasjonalt nettverk. Dette var igjen fundert i en post-moderne tro på at interessepolitikken nå kunne forlate den kalde krigens nullsum-spill og kanaliseres inn i andre former, noe EU prosessen syntes å bekrefte riktigheten av.

Men om utviklingen i vesten kunne forstås som et uttrykk for slik post-modernisme, forholdt det seg ganske annerledes i de øvrige delene av verden. Her ble Obamas forsøk på en avansert intellektuell form for utenrikspolitikk i stedet oppfattet som tegn på amerikansk vegring mot bruk av militærmakt, og et symptom på at USA ikke lenger hadde den nødvendige politiske vilje til å bruke sine maktkapabiliteter.

Obama og hans politikk ble med andre ord oppfattet som et tegn på svakhet.

Svakheten

Det endelige beviset for at det forholdt seg slik fikk man ved Obamas ubesluttsomme håndtering av spørsmålet om bruk av amerikansk militærmakt i Syria-konflikten. En amerikansk motvilje mot bruk av militærmakt som opprinnelig var styrt av storstrategiske hensyn endte på grunn av presidentens tvilrådighet i at Putin fikk økt innflytelse i Midtøsten og at Assad ble sittende ved makten.

Besnæret av sitt eget utenrikspolitiske intellekt evnet heller ikke Obama-administrasjonen å forstå at andre land som Putins Russland fortsatt opererte ut fra tradisjonelle maktpolitiske prinsipper. Således var det ganske slående å høre utenriksminister John Kerry betegne Russlands opptreden overfor Ukraina som utslag av 1800-talls politikk. På dette vis har den amerikanske ledelsen trolig feiloppfattet Putin, og derved ikke evnet å komme hans politikk i forkjøpet.

Trusselen

Det er mot denne bakgrunnen at Ukraina-krisen nå utgjør en alvorlig trussel mot Obamas lederrolle, og ganske spesielt mot USAs troverdighet som global supermakt.

USAs maktposisjon hviler i avgjørende grad på at landets allierte rundt om i verden kan feste lit til inngåtte sikkerhetsgarantier, og at USAs motstandere oppfatter amerikansk maktbruk som troverdig. Putin tester nå begge disse aspektene ved USAs maktposisjon, og det på en alvorlig måte. Skal Obama hindre at det oppstår avgjørende tvil ved USAs maktpolitiske vilje må han således sørge for at Putin ikke når sine operasjonelle mål i Europa.

Ingen enkel oppgave

Slik Ukraina-saken har fått lov til å utvikle seg, ikke minst ved at Obama lot EU styre vestens forhold til landet, er dette i sannhet ingen enkel oppgave. Det snakkes mye om økonomiske sanksjoner, kansellering av samarbeidsordninger og å frata Russland G-8 status.

Obama er trolig nødt til å gå lenger.

Man kommer neppe utenom å øke den militære beredskapen i NATO, og ved å markere i tydelige ordelag viljen til å stå ved artikkel 5-forpliktelsene. Landene i vesten bør anerkjenne den nye regjeringen i Kiev og yte omfattende økonomisk hjelp. Hjelpen bør trolig også omfatte militær assistanse.

Det kreves selvsagt en fin balanse mellom å vise fasthet og å gi Putin en viss mulighet til å slå retrett. For Obamas del er det imidlertid helt avgjørende å opptre på en slik måte at persepsjonen av amerikansk tvilrådighet og sviktende vilje til maktbruk endres.

USAs internasjonale lederrolle står på spill.

4 Kommentarer

  1. […] “Putin utfordrer Obama”, av Svein Melby (AmerikanskPolitikk.no): “Putins militære innmarsj i Ukraina representerer den største utenrikspolitiske utfordring som Obama har vært stilt overfor. Dersom Obama ikke klarer å hindre en russisk fremprovosert maktovertakelse i Kiev, kan denne saken bli et vendepunkt i internasjonal politikk og for USAs lederrolle.” LINK […]

  2. […] “Putin utfordrer Obama”, av Svein Melby (AmerikanskPolitikk.no): “Putins militære innmarsj i Ukraina representerer den største utenrikspolitiske utfordring som Obama har vært stilt overfor. Dersom Obama ikke klarer å hindre en russisk fremprovosert maktovertakelse i Kiev, kan denne saken bli et vendepunkt i internasjonal politikk og for USAs lederrolle.” LINK […]

  3. Melby skriver et sobert norsk – med all den politur en er vant med fra artikler hjemmehørende i et flertall tenketanker i USA.. Den jevne amerikaner -i den grad han ennå finnes – ville nøye seg med et par kraftuttrykk a la Independence, MO og deres store sønn, Harry S Truman.
    Den nåværende President ville ikke hatt noe å stille opp mot verken Reagan, Nixon eller Eisenhower!! BHO kan være glad fortiden ligger under seks fot jord og ikke står med slepne kniver for å hugge ham ned.. Imidlertid har han hittil vært åte for den Russiske Bjørn!! Kan riksretten i USA være langt unna nå, kfr. de sju demokrater i Senatet som stemte mot BOs radikale kandidat – Adelgade..??

  4. Melby skriver et sobert norsk – med all den politur en er vant med fra artikler hjemmehørende i et flertall tenketanker i USA.. Den jevne amerikaner -i den grad han ennå finnes – ville nøye seg med et par kraftuttrykk a la Independence, MO og deres store sønn, Harry S Truman.
    Den nåværende President ville ikke hatt noe å stille opp mot verken Reagan, Nixon eller Eisenhower!! BHO kan være glad fortiden ligger under seks fot jord og ikke står med slepne kniver for å hugge ham ned.. Imidlertid har han hittil vært åte for den Russiske Bjørn!! Kan riksretten i USA være langt unna nå, kfr. de sju demokrater i Senatet som stemte mot BOs radikale kandidat – Adelgade..??