WASHINGTON, D.C.: Norge er i nyhetsbildet — en sjeldenhet i Verdens Mektigste By.
Nordmenn som bor i USA — bortsett fra i de grisgrendte delstatene våre forfedre valgte å bosette seg i — støter ofte på en ydmykende sannhet: Folk flest vet null og niks om Norge. Tradisjoner som lutefisk og lomper lever fremdeles i Dakota-ene, men i de delene av landet der folk faktisk bor, er Norge ofte hovedstaden i Sverige. Reinsdyr ligger på samme nivå som drager og enhjørninger.
Det hjelper ikke at Norge de siste årene har produsert få samtaletemaer som har festet seg i folkeminnet. Glem Osloavtalen. Glem Nobels fredspris. Til og med 22. juli er på vei ut. Jeg lander ofte på OL på Lillehammer i ‘94 (gratulerer med 20-årsdagen!), uten at det hjelper. Det sier litt.
Denne uken sto Norge for to snakkiser i USA: Først en fargeklatt av en sak i The New York Times om det norske curlinglagets nye bukser (antrekket fra Vancouver er allerede glemt), deretter senator John McCains utspørring av ambassadørspiren George Tsunis. Men i begge tilfeller dreide debatten fort vekk fra Norge.
Curlinglagets nye dresser fikk fort konkurranse fra USAs glorete strikkejakker, og fort var sikksakkmønsteret glemt. Ambassadørfadesen ble fort et angrep på Obama. Tsunis ga $50,000 til McCain i 2008, men ble raskt en Obama-supporter ved å samle inn over en million dollar før valget i 2012. Sånt blir man ambassadørkandidat av, selv om en million tydeligvis kun er nok til å bli sendt til et land som Norge.
“The Fox” hjalp oss i 2013, men sist gang noe liknende skjedde var i 1985, med a-has “Take on Me.” Det er vel egentlig greit. Vi er på samme størrelse som delstaten New Mexico. Vi har litt færre folk enn Philadelphia-området. Man kan kanskje ikke forvente mer?
Etter å ha bodd her borte i seks og et halvt år kan jeg meddele at Norge verken har blitt mer eller mindre kjent blant amerikanere. Jeg introduseres ofte som “Carl. He’s from Norway.” Reaksjonen er som oftest “Cool,” uten at personen kan finne noe å spørre om. Det er egentlig helt greit.
