Siden årsskiftet har diskusjonen om Hillary Clintons potensielle presidentkandidatur tiltatt for fullt i amerikanske medier. Hva gikk galt i 2008, og hva må Clinton endre for å lykkes bedre i 2016?

Time Magazine vakte nylig reaksjoner med en provoserende forside som stilte spørsmålet: ”Can Anyone Stop Hillary Clinton? ” I helgen fulgte New York Times Magazine opp med overskriften ”Planet Hillary”, der coveret forestiller den tidligere utenriksministeren (på en svært lite flatterende måte) som en klode i et univers av svarte hull, kometer og stjerner. Illustrasjonen er ment som en metafor på nettverket av medarbeidere og kontakter ekteparet Clinton omgir seg med.

Den store interessen kan tyde på at Clinton snart må komme med et svar på om hvorvidt hun stiller i 2016 eller ikke. Mens Hillary har mye å tjene på å la eventuelle konkurrenter leve i uvisshet, er ubesluttsomheten ødeleggende for Det demokratiske partiet i sin helhet. Andre potensielle kandidater er nødt til å starte om kort tid, dersom de skal ha en sjanse.

Hva gikk galt i 2008?

Clinton-kampanjens kollaps i 2007-2008 var av episke proporsjoner. I utgangspunktet ble det regnet som helt usannsynlig at noen andre enn Clinton ville ende opp som demokratenes presidentkandidat. Da hun kom inn på tredje plass i Iowa var hun uforberedt, og mediene hamret løs.

Da regnskapet etter den feilslåtte valgkampen skulle gjøres opp ble det pekt på flere faktorer som førte til tapet:

• Man undervurderte motkandidaten(e)
• Kampanjen var dårlig organisert
• Clinton framsto som en dårlig leder som ikke klarte å styre i eget hus
• Hun hadde ikke noe klart budskap i kontrast til Obamas politisk forførende slagord ”Change”

De fleste trodde Bill ville være en ressurs i valgkampen, men i stedet virket han misunnelig og opptrådde tidvis smålig overfor Obama, noe som bidro til å ødelegge for Hillary.

Hvis Clinton skal vinne i 2016 – først demokratenes nominasjon og deretter selve presidentvalget – må hun frigjøre seg fra fortiden, argumenterer Amy Chozick (New York Times Magazine) i artikkelen ”Planet Hillary”.

Obama gjorde det meste riktig i 2008. Begge Obama-kampanjene var såpass godt organisert og gjennomført, at de har satt en ny standard for fremtidens presidentkandidater. Men det var også et annet aspekt som var viktig for Obama i 2008. I motsetning til Clinton var Obama et ubeskrevet blad og det var vanskelig å finne noe å bruke mot ham. Hillary entret valgkampen med nokså tung bagasje. Hun måtte svare for sin tid i Det hvite hus på nittitallet, og for sine beslutninger som senator. At hun stemte for Irak-krigen var for mange unge en avgjørende faktor i valget mellom Clinton og Obama. Bagasjen er der fortsatt, og i 2016 må hun i tillegg drasse på Obamas åtte år i Det hvite hus.

En ny tid

Hvis Clinton skal ha en sjanse i 2016 må hun tenke nytt og annerledes. Hun må presentere seg selv og sin politiske plattform på en måte som gjør at velgerne glemmer de mindre flatterende sidene av forhistorien hennes. Hun må framstå som sulten og ivrig etter å lede landet, i stedet for en som fortjener USAs gjeveste posisjon for å ha holdt ut i flere tiår. Forrige gang virket ekteparet Clinton nesten selvgode og syntes å mene at erfaring burde være nok til å vinne amerikaneres stemmer.

Nøkkelen kan ligge i teamet rundt Clinton. Bill og Hillary er dyktige nettverksbyggere og pleier et kontaktnett som strekker seg langt tilbake i tid. Det kan imidlertid tenkes at noen av de nærmeste medarbeiderne har vært med for lenge, skriver Chozick.

Utfordringen ligger i å slippe til friskt blod (hvem er 2016-versjonen av 2008s David Plouffe og 2012s Jim Messina?) uten å fornærme gamle venner og allierte.

Det kongelige rådet

I dag består den innerste kretsen, omtalt som Det kongelige rådet, av en håndfull lojale støttespillere.

Da Clinton takket ja til å bli utenriksminister, var det med en betingelse om at hun kunne ta med seg sine egne folk inn i administrasjonen. Hillarys nærmeste medarbeider er Huma Abedin, kona til den skandaleomsuste Anthony Weiner. Abedin startet sin politiske karriere som praktikant i Det hvite hus i 1996 og Hillary har sagt at hun ser på henne som sin andre datter. Clinton ble rådet til å bytte ut Abedin da furoren rundt Weiner raste som verst, men viste aldri tegn til å bry seg om kontroversene. Lojalitet er viktig i Clinton-land.

Det kongelige rådet nyter familiærstatus, men hva med den egentlige familien?

Chelsea har etter hvert fått en lederposisjon i Team Clinton og representerer overgangen mellom den gamle Clinton-administrasjonen og ”nye” Hillary.

Bill Clintons rolle innebærer kanskje et av de største problemene dersom skal Hillary bli president. Til tross for at han var og er regnet som en av amerikansk politikks dyktigste politikere, utviser han ofte svak politisk teft i saker som omhandler kona. Han var en klamp rundt foten i 2008, og synes mer interessert i å snakke om seg selv, og tidligere bragder, når han skal promotere Hillary.

Bill er først og fremst en evig påminnelse om fortiden, både på godt og vondt. Det er vanskelig å se hvor den tidligere presidenten skal plasseres i en framoverskuende valgkamp. Bill Clinton har riktignok fortsatt sine øyeblikk – talen på demokratenes landsmøte i Charlotte i 2012 gir en liten pekepinn på Clintons gjennomslagskraft.

Obama-administrasjonen

Clinton har brukt de siste seks årene på å distansere seg fra feilskjærene som ble begått i 2008.

Det blir ettertrykkelig lagt vekt på at kaoset som hersket i Clinton-kampanjen ikke gjentok seg da hun ledet Utenriksdepartementet. Tilsvarende kan ting tyde på at hun nå prøver å unngå og bli assosiert med Obama-administrasjonen.

Foruten et felles intervju med «60 Minutes» – til Joe Bidens forargelse – og en lunsj i Det hvite hus med en påfølgende fotosession, har hun ikke vært å se sammen med sin tidligere arbeidsgiver siden hun forlot administrasjonen.

Det er en strategi som kan slå begge veier.

Obamas meningsmålinger er lave for tiden, og det er lett å forstå at Hillary ikke vil bli forbundet med den nåværende regjeringens problemer. Men hun bør også passe seg for å ikke overskygge presidenten helt. Hun vil utvilsomt trenge drahjelp fra Obama dersom hun skal overta jobben hans.

Et skritt til venstre

I forrige måned satt ekteparet Clinton på første rad under innsettelsesseremonien til Bill de Blasio, New York Citys nye borgermester.

De Blasio, som ledet Clintons første senatskampanje, er en uttalt venstrepopulist, og tilslutningen blir betraktet som et tegn på at Clintons politiske plattform har beveget seg et skritt til venstre. En annen tolkning er at Clinton er klar over at dette steget må tas dersom hun skal vinne partiets gunst i 2016.

Det er ventet at utjevning av (inntekts)forskjeller kommer til å være Clintons hovedbudskap dersom hun stiller på nytt. Andre kampsaker som Clinton har omtalt den siste tiden inkluderer ønske om å redusere ungdomsledigheten, og et økt fokus på menneskerettigheter. Hun har også, i følge Time Magazine, tatt til orde for flere militære intervensjoner om nødvendig.

Lyspunktet fra 2008

Mens Obama sanket stemmer hos førstegangsvelgere, de utdannede elitene i Det demokratiske partiet og hos den svarte befolkningen, stemte latinamerikanerne og den hvite arbeiderklassen på Clinton i 2008.

Den latinamerikanske befolkningen seiler opp som den mest ettertraktede velgergruppen fram mot 2016, noe som kan styrke Clinton vis-a-vis andre kandidater.

Etter at det første sjokket over Obamas formidable kampanje hadde lagt seg, klarte Hillary å samle seg i en slik grad at hun representerte reell motstand i nominasjonskampen våren 2008. Som følge av motgangen viste hun flere menneskelige sider ved seg selv, og hun lyktes i å fremstå som en person mange kunne identifisere seg med.

Hun har vært igjennom dette tidligere, og vet hva som kreves i 2016. Men stiller hun?