Dokumentarfilmen «Mitt» følger Mitt Romney i hans to mislykkede forsøk på å nå Det hvite hus. Fredag lanseres den på Netflix.
Greg Whiteley fulgte Mitt Romney, kona Ann og resten av Romneyfamilien fra slutten av 2006 til utgangen av 2012. Han ble etter hvert en del av Romney-klanen, og filmet det hele. Avtalen var at de ferdigredigerte filmsnuttene skulle lanseres etter 2012-kampanjen dersom han tapte, og etter Romneys tid i 1600 Pennsylvania Avenue dersom han vant.
Produktet – «Mitt» – følger Romneys forsøk på å nå Det hvite hus i både 2008 og 2012. Vi er med på forberedelsene til annonseringen i 2007, på valgnederlaget til John McCain i 2008, og på 2012-maratonet – fra håpet i Iowa til nederlaget i Boston.
Det hele avrundes i det Romney vender hjem til Belmont, Massachusetts etter valgnederlaget mot Obama. Mitt – med kodenavnet «Javelin» – sier farvel til Secret Service-agentene, og plutselig er han og Ann helt alene.
Fra «True Strength for America’s Future» til «Believe in America»
Den tidligere Massachusetts-guvernøren (2003-2007) fulgte i farens fotspor da han kunngjorde sitt presidentkandidatur i februar 2007. Faren George, tidligere American Motors president og populær Michigan-guvernør, kom til kort i 1968 med sloganet «For a Better America».
40 år senere brukte sønnen i underkant av 10 dollar av sine egne penger for hver av de 4,7 millionene stemmene han vant i nominasjonsvalgene.
Romney, med sloganet «True Strength for America’s Future», slo ikke helt an ved første forsøk. Han ble effektivt fremstilt som en værhane av en flip-flopper av motstanderne. I ettertid omtaler Romney karikaturen av seg selv med begrepet «the flippin’ mormon», noe han gjentar flere ganger i dokumentarfilmen.
Fire år senere var han forhåndsfavoritten til å bli republikanernes presidentkandidat. Romney hadde vært igjennom sirkuset tidligere og ble ansett som nestemann i køen. Han hadde mest penger på bok, og republikanernes proffeste valgkampmaskineri.
Lyset, scenen, flagget og trådløsnettet – med passordet «Victory2012» – var klart til å møte Obama allerede i slutten av 2011. Utfordrerne hadde imidlertid andre planer.
Rick Santorum skled forbi i siste sving i Iowa – som Steven Bradbury gjorde i kortbaneløpfinalen i Salt Lake City OL i 2002 – og senere på året nektet han og motstanderne lenge å innse at slaget var tapt, som The Black Knight i “Monthy Python and the Holy Grail.”
Deretter ventet Obama, og valgnederlaget.
Mitt år med Mitt
Jeg møtte en solbrun Romney første gang i Iowa i august 2011.
«Hva tenker du om tv-debatten i kveld?», spurte jeg. «Stemmer det, det er en debatt i kveld,» svarte han, slik jeg husker det. En snau halvtime senere ytret han de berømte ordene «corporations are people my friend,» med den ene foten plantet på en høystakk på The Iowa State Fair.
Fra slutten av desember 2011 fulgte jeg Romney og de øvrige republikanske presidentkandidatene fra stat til stat (Fra Iowa, til New Hampshire, til South Carolina, til Florida, til Nevada, til Colorado osv. osv.) Jeg spiste kanapeer og israelsk cous-cous med Romney og hans bemidlede venner på et par fundraisere i Chicago, og fikk et bilde til (den ikke-eksisterende) skryteveggen hjemme som sikkert hadde fått veggplass dersom han faktisk hadde vunnet.
For min del blir dermed «Mitt» et gledelig gjensyn med et begivenhetsrikt år. Jeg gleder meg imidlertid til å se det hele fra et nytt og annet perspektiv. Traileren lover godt i så måte:
Mer om «Mitt», fra to som fulgte ham tett i 2012:
- Dan Balz (Washington Post): «‘Mitt’ documentary shows Romney’s many sides»
- Ashley Parker (New York Times): «Film Gives a Peek at the Romney Who Never Quite Won Over Voters»
