ChrisChristieGS
Foto: Gage Skidmore

Republikanernes kanskje fremste vinnerhåp ved presidentvalget i 2016 er i hardt vær. Hans politiske fremtid synes å henge i en tynn tråd, men hardkjøret kan også styrke Christies muligheter.

Det hele startet som kjent med «Bridgegate», der New Jersey-guvernør Chris Christies (R) medarbeidere skapte trafikkaos ved å stenge to av tre kjørefelter på broen mellom Fort Lee, New Jersey og New York City 9. september i fjor. Det som angivelig var en trafikkstudie antas i stedet å ha vært en politisk motivert hevnaksjon mot Fort Lees demokratiske borgermester Mark Sokolich som ikke ville støtte Christie foran guvernørvalget.

På en pressekonferanse 9. januar nektet Christie for enhver befatning med saken, og han avskjediget også et par av sine mest betrodde medarbeidere. Selv om Christie kom godt fra selve pressekonferansen, og fremstod som ytterst kompetent til å håndtere kriser, gjorde han likevel dette på en slik måte at det skal lite til før han oppfattes som løgner.

Nye opplysninger i saken som reiser berettiget tvil ved Christies fremstilling kan således bety at alle hans planer for presidentvalget i 2016 tar en brå slutt.

Slik saken står, er det all grunn til å tro at både demokratene i delstatsforsamlingen og det nasjonale mediekorpset vil fortsette å jakte på nye opplysninger i saken. Og som ikke det skulle være nok har også føderale revisorer innledet gransking av guvernørens bruk av noen av de midlene som Kongressen bevilget i nødhjelp til New Jersey etter orkanen Sandys herjinger i oktober 2012.

Selv om Christie ser ut til å ha ridd av den første stormbølgen, utgjør denne saken fortsatt en betydelig trussel mot hans presidentkandidatur. Kanskje er det allerede avdekket sider ved Christie som gjør at hans muligheter til å vinne sitt partis nominasjon er blitt klart svekket, selv om det ikke avdekkes flere misligheter.

Christies styrker og svakheter

Christie er kjent som en tøff og handlingsorientert politiker med et folkelig preg. Sammen med stor vilje til å finne praktiske og samlende politiske løsninger bidrar dette til å gi ham et betydelig potensiale til å oppnå bred velgertilslutning, noe som er avgjørende for å vinne et presidentvalg.

Christie har imidlertid alltid demonstrert et nesten grenseløst politisk ego, og har gjennomgående hatt en røff stil der skjellsordene sitter løst. Mye kan tyde på at alt dette har bidratt til å skape en atmosfære blant hans medarbeidere der selv politiske hevnaksjoner ble oppfattet å være akseptabelt, ja faktisk et uttrykk for lojalitet overfor sjefen. I så fall har man å gjøre med en Nixoniansk politisk opptreden som er ganske uforenlig med det etiske nivå som kreves av en president.

Skal han vinne GOP-nominasjonen må Christie nå ettertrykkelig bevise at han og hans medarbeidere kan leve opp til en helt annen standard enn det som har blitt avdekket gjennom denne skandalen. Ikke minst betyr det at mange av Christies typiske «I» og «me» må erstattes av «we» og «us».

«Det som ikke dreper deg…»

Christies pragmatiske form for konservatisme og hans velutviklede evne til å vinne valg har gjort ham populær hos den republikanske eliten. De samme egenskapene har samtidig gjort ham til en fryktet politiker både hos Tea Party-segmentet i Det republikanske partiet og blant demokratene.

«Bridgegate» og det påfølgende fokus på Christies lederstil innebærer at de to sistnevnte grupperingene nå ser sitt snitt til å påføre Christie politiske banesår, mens den republikanske eliten tvinges til å gjøre en ny vurdering av hans kandidatur. Godt hjulpet av «blodtørstige» medier utsettes Christie nå for et hardkjør fra sine politiske og personlige motstandere som han aldri har opplevd tidligere. Alt dette kan raskt ta knekken på hans presidentmuligheter, men det representerer også en gylden mulighet for Christie til å vise både politiske styrke og klokskap.

Klarer ikke motstandere og media å komme opp med nye «drepende» opplysninger skal man ikke se bort fra at Christie faktisk kan komme styrket ut av det hele. Det er nemlig en av USAs tøffeste politikere man her har å gjøre med. Vi skal ikke se bort ifra at den perioden vi har foran oss faktisk kan bane veien, ikke bare for hans nominasjon, men for at han også kan gi Hillary Clinton (hvis hun stiller) reell kamp om presidentvervet i 2016.

Mange uavklarte spørsmål, ett politisk lysår unna 2016

Det er imidlertid mange spørsmålstegn her, spørsmål som ikke minst den republikanske eliten nå tvinges til å måtte stille seg. Kanskje er det deres sluttkonklusjon som utgjør den største trusselen mot Christie.

Foto: Gage Skidmore
Foto: Gage Skidmore

Hovedspørsmålet blir om de skal tørre å ta sjansen på å stille seg bak Christie med alle de ressurser de har til rådighet, ikke minst i form av enorme mengder valgkampmidler. For har Christie snakket sant, og har han lagt alle kortene på bordet? Kanskje stilner mediestormen av utover vinteren 2014 for så å dukke opp igjen med full styrke i form av et veritabelt «October surprise» i ukene før presidentvalget i 2016. Den republikanske eliten kan risikere å sitte tomhendt tilbake nok en gang.

Det er vanskelig å forutsi hvilke konklusjoner GOP-eliten trekker om Christie, men alt oppstyret rundt ham synes å danne et faretruende mønster. «Bridgegate» er nemlig ikke det første stikket i Christies retning.

I følge en bok av Mark Halperin og John Heilemann (Double Down: Game Change 2012) om presidentvalgkampen i 2012 mente nemlig Romney-kampanjen at Christie innebar en for stor risiko til at de ville velge ham som visepresidentkandidat. Romney har selv benektet disse opplysningene, men det spørs om ikke den pengesterke eliten i partiet heller vil satse på det sikre ved å stille seg bak Jeb Bush enn å gamble på Christie som det moderate alternativ, hvis da Bush velger å gi dem en slik mulighet.

Det er ett politisk lysår frem til 2016, men en viktig komponent i den kommende valgkampen kan fort bli formet av hva som skjer allerede i de kommende ukene.

1 kommentar