Vi stiller USA-eksperter aktuelle spørsmål, og her får du svarene. Denne gangen: Hvilken politisk begivenhet husker du best fra året som har gått?
Bakgrunn: Et meget begivenhetsrikt år i amerikansk politikk nærmer seg slutten. Det har vært et turbulent år for Washington, presidenten, demokratene og republikanerne, både innenriks og utenriks. Det er mye som kan nevnes, og det er sikkert en del som allerede har gått i glemmeboka for mange. AmerikanskPolitikk.no stiller dermed følgende spørsmål til et knippe av de som har fulgt amerikansk politikk tettest i 2013:
Hvilken politisk begivenhet husker du best fra året som har gått?
Illustrasjon av Renate Tonstad Flaten.
Helene Megaard (@HeleneMegaard), Nord-Amerikaviter og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:
«Den eller de politiske begivenhetene som skilte seg ut i 2013 er de forskjellige overvåkningsskandalene som Obama-administrasjonen, i mer eller mindre grad, har vært involvert i. Hver for seg ville de ikke skapt så store bølger, men sett under ett har de hatt en ødeleggende effekt for Obama.
Våren 2013 ble det klart at det amerikanske justisdepartementet hadde overvåket nyhetsbyrået Associated Press, og iverksatt etterforskning av Fox-journalisten James Rosen. I tillegg viste det seg at den amerikanske skatteetaten IRS, som også er underlagt justisdepartementet, med overlegg hadde konsentrert seg om å revidere konservative Tea Party-orienterte grupper.
Senere, i juni, kom Edward Snowdens avsløringer om NSA. Dette var katastrofalt for Obamas internasjonale renommé, men hadde relativ liten innvirkning på hans innenrikspolitiske stilling.
Problemet med de tre førstnevnte overvåkningsskandalene er at de gjorde Obama upopulær blant sine egne. Pressefrihet faller inn under ytringsfrihet og er en viktig prinsippsak i USA – også på venstresiden. Etterforskningen av Rosen skapte oppstandelse i den liberale pressen. Saken satte også fokus på Obama-administrasjonens problematiske forhold til nettopp pressen. På samme måte kan man si at IRS/Tea Party-avsløringen brøt med amerikanernes generelle rettsfølelse selv hos motstandere av bevegelsen.
Det er verdt å nevne at alvorlighetsgraden av de faktiske hendelsene kan diskuteres, men det som er viktig i denne sammenhengen er hvordan episodene ble oppfattet og huskes av folk flest.
I det store og hele har 2013 vært et annus horribilis for Obama, men at det overlegne gjenvalget av Obama skulle drukne i skandaler så raskt etter innsettelsestalen i januar, er noe av det mest minneverdige fra det politiske året 2013. Dette førte til at Obamas popularitet allerede var på gyngende grunn da NSA ble avslørt, og senere i fritt fall under den elendige implementeringen av helsereformen. Konsekvensene av Obamas (gjentatte) feilaktige uttalelser om at de som ønsket det kunne beholde helseforsikringen sin under Obamacare, ville heller ikke blitt så store om ikke tilliten til presidenten allerede var svekket.»
Svein Melby (@svmelb), seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:
“Flere viktige begivenheter, men jeg vil trekke frem to. Først Snowden-saken som har ført til en grunnleggende debatt, ikke bare om metodene i kampen mot terror, men om den omseggripende statlige overvåkning av enkeltmennesker. Dernest avtalen med Iran som innehar et potensial til totalt å endre maktforholdene i Midtøsten og de storpolitiske konstellasjonene på det eurasiske kontinent.»
Hilde Restad (@HildeRestad), førsteamanuensis ved Bjørknes Høyskole og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:
“Den politiske begivenheten jeg husker best fra 2013 er da president Obama erklærte krigen mot terror for over. Dette gjorde han i talen sin ved National Defense University 23. mai.
Som jeg skrev i et innlegg på bloggen min Dagens DC etter talen, tror jeg Obama hadde to mål med talen sin:
- Å utfordre amerikanerne til å endre tankesettet sitt rundt terror og terrortrusler (å gå tilbake til start, med andre ord – til 10. september 2001)
- Å gi tilsvar til sin egen venstreside, som jo har vært kritisk til deler av Obamas krig mot terror, særlig da bruk av droner og GITMOs evigvarende åpningstid.
Krigen mot terror har preget amerikansk utenrikspolitikk – og internasjonale relasjoner generelt – i 12 år nå, og det var på høy tid å avvikle krigsdelen av USAs terrorbekjempelse. Samtidig bedriver jo Obama terrorbekjempelse med metoder som kan ligne på krig til tider og ei heller er USA ute av Afghanistan. Så man kan selvsagt argumentere for at krigen mot terrors varslede død var litt prematur. Dog var dette en meget viktig veiviser på den lange og tunge stien USA har vandret siden 11 september 2001.»
Carl Straumsheim (@carlfss), journalist og skribent på AmerikanskPolitikk.no:
«Da hele landet i sommer ventet i spenning hver mandag og torsdag på nyheter fra Høyesterett. I fjor handlet alt om helsereformen, men i år fikk vi svar på alt fra om de føderale myndighetene kan nekte å anerkjenne kjønnsnøytrale ekteskapslover til kvotering i høyere utdanning.»
Jan Arild Snoen (@jasnoen), kommentator for Minerva:
“Sammenbruddet til Obamacare. Det var forventet at en del ville miste sin gamle forsikring, men i kombinasjon med de tekniske problemene til de nye, delvis subsidierte markedsplassene gjorde dette politisk eksplosivt. Det er for tidlig å si dette sikkert – de tekniske problemene vil etterhvert bli løst og flere vil tegne forsikring. En stor del av dem som nå får tilgang til den utvidede Medicaid-ordningen vil tegne seg. Men jeg tror likevel Obama og demokratene kommer varig svekket ut av dette – ihvertfall dersom ‘varig’ betyr frem til Kongressvalget i november. Opinionsmessig kan dette komme til å bli like fatalt for Obama som Katrina ble for George W. Bush.»
Anders Romarheim (@andersrom), forsker ved Institutt for forsvarsstudier:
«For meg er Syria-krisen, og den famlende håndteringen av den, kanskje det jeg tillegger størst vekt i 2013. Etter en relativt vellykket ‘ad libing’ av Libya, slo Obamas uvilje mot å lede internasjonalt – i de skarpeste krisene – ille ut for Syria. Det er mange som ønsker et mindre markant USA, spesielt Kina, Russland og Iran. Videre ville det vært enda verre om USA stupte hodeløst inn i Syria uten nødvendig internasjonal forankring, spesielt regionalt. Men i perioder har det vært umulig å forstå hvilke tiltak og utfall Obama ønsket seg i Syria. Og USAs president har ikke for vane å sitte passivt mens han blir overkjørt av begivenhetenes gang. I en angloisme: ‘Obama forfeited Syria to Putin.’
Utydelighetene rundt Syria gav et dårlig utfall, spesielt for Syrias befolkning. Dette til tross for noen åpenbare formildende trekk rundt kjemiske våpen og mulig oppmykning til Iran. Min bekymring angår i større grad det langsiktige signalet som sendes med et USA på sidelinjen, som ikke evner å formulere sin sikkerhetspolitiske interesse. Usikkerhet av denne typen anses som en kime til ustabilitet innen klassisk realistteori, fordi den kan friste aggressive stater til å ta seg til rette.
Det er ikke USAs vilje til å ikke intervenere som bekymrer mest, men ubesluttsomheten og uforutsigbarheten. [Tidligere forsvarsminister Robert] Gates hadde for eksempel en markant anti-intervensjonistisk linje overfor Libya. Men den var realpolitisk fundert og tydelig artikulert. Den hadde et politisk rasjonale. Det er noe helt annet enn å vase rundt i Rosehagen rundt Det Hvite hus, for deretter å sende [utenriksminister John] Kerry ut på banen for å holde voldsomme ultimatumstaler for en udefinert politikk. På Syria utviste Obama det motsatte av lederskap. Han bedrev ubesluttsom villeding av sitt eget folk, sine allierte, det syriske folk, sin egen utenriksminister, og verst av alt: sine fiender. I en offensiv liberalistisk ånd må Obama bestemme seg om han vil være ‘Leader of the Free World’, eller om han vil avstå fra å lede i en mindre fri verden.»
Anders Tvegård (@AndersTvegard), NRKs Washington-korrespondent:
«Overvåkningsskandalen med nye drypp hver uke og diplomatiske branner å slukke. Fortsatt er det mye usikkerhet rundt hva NSA gjør og hva mer Snowden sitter på.»
Heidi Taksdal Skjeseth (@heidits), Dagsavisens USA-korrespondent:
«Overvåkingsskandalen. Kontrasten mellom hvordan saken ble tatt i mot i USA og resten av verden var påfallende. Mens medier og statsledere i Europa og Latin Amerika raste, fikk overvåkingen av utenlandske statsledere relativt liten oppmerksomhet i USA. Amerikanerne reagerer mindre og bare når overvåkingen gjelder dem selv.»
Vegard Kristiansen Kvaale (@vegardkvaale), Dagbladets USA-korrespondent:
«De største politiske begivenhetene har vært budsjettkrisa, Edward Snowdens lekkasje av hemmeligstemplede dokumenter fra National Security Agency (NSA) og innføringen av Affordable Care Act, også kjent som Obamacare.»
George Gooding (@GeorgeGooding), president av Monticello Society:
“Jeg husker mye fra året som har gått, men å se Obama vingle frem og tilbake angående Syria – og til slutt bli reddet av Russland – var nok det mest fascinerede.»
Lisa Cooper (@LisaCooper2014), president av Democrats Abroad Norway:
«The Government Shutdown. Senator og Tea Party-sympatisør Ted Cruz fra Texas ledet ‘kampanjen’ om å stenge regjeringen i USA på grunn av den vedtatte helsereformen (Obamacare’). Han fremmet saken, tjente penger på det og hadde en minneverdig 21 timers lang filibuster som han visste ikke ville ha effekt, og til slutt protesterte han og kompisen Sarah Palin sammen med veteraner om hvor urettferdig det var at veteranene måtte lide under budsjettkrisen. Dette politiske spill viser hvor ødeleggende Tea Party-bevegelsen kan være for amerikansk politikk. Den 16 dager lange politiske ‘shutdownen’ er estimert til å ha kostet 25 milliarder US dollar og førte generelt til stor usikkerhet i amerikansk økonomi.»
Og hva med meg?
Are Tågvold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no:
«For min egen del kommer jeg til å huske oktober, og de mange sammenfallende sakene som preget det politiske spillet i Washington i høst. Budsjettkrisen, gjeldstakdebatten og realiteten av en ‘government shutdown’ for første gang siden 1996 resulterte i katastrofale meningsmålinger for republikanerne. Etterspillet av krisen ble imidlertid preget av Obama-administrasjonens manglende forberedelser til implementeringen av Obamacare-portalen HealthCare.gov. Administrasjonen skjøt seg selv og partifellene i foten. Partiet falt på målingene, tynget av Obamas upopularitet, mens republikanerne gjenoppstod med muligheten til å snakke enda mer om helsereformen, som om det skulle være mulig. En titt på trenden av høstens meningsmålinger forteller historien om hvor begivenhetsrik denne høsten faktisk har vært.»
