ObamaKinesiskemur
President Barack Obama på den kinesiske mur i Badaling, Kina, i november 2009. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

USA spiller en helt avgjørende rolle som balansemakt i Asia, og rollen er i ferd med å måtte omdefineres.

I motsetning til Europa mangler Asia kollektive sikkerhetsordninger. Regionen som har utviklet seg til verdenspolitikkens kraftsenter preges i stedet av en klassisk maktbalansestruktur. Situasjonen er ikke ulik den man hadde i Europa før 1. verdenskrig, ikke minst fordi man i hovedsak står overfor rivaliseringen mellom en ekspanderende autokratisk stat og demokratier som sliter med å beholde sin maktposisjon. Fraværet av et institusjonelt sikkerhetsnett gjør at motsetningene mellom de regionale stormaktene har et betydelig potensial for å føre til direkte konfrontasjoner og krig.

Muligheten for tradisjonell storkrig er ikke større noe annet sted i verden enn i denne regionen. På samme måten som skuddene i Sarajevo utløste 1. verdenskrig kan en asiatisk storkonflikt komme som resultat av et uhell eller en mindre episode. Den pågående striden mellom Kina og Japan om små øyer i Øst-Kina-havet er en påminnelse om nettopp dette, og om den den skjøre storpolitiske orden som råder området.

USAs rolle

Alt dette danner bakteppet for USAs rolle i Asia. I lang tid har USA vært den dominerende makt i regionen og har gjennom denne posisjonen lenge maktet å legge et lokk på mulighetene for en større konflikt. Kinas økte maktpolitiske tyngde gjør imidlertid at USAs rolle er i ferd med å måtte omdefineres. For å beholde størst mulig innflytelse og samtidig bidra til å redusere konfliktrisikoen søker USA nå primært å bekle rollen som stabilisator for den asiatiske stormaktbalansen.

USA skal på den ene siden hindre kinesisk dominans og på den andre siden sørge for å dempe muligheten for en rendyrket nasjonalisert sikkerhetsorden der de ulike statene selv tar vare på sin egen sikkerhet med det konfliktpotensial dette medfører. For at USA skal makte dette kreves det evne til en delikat balansegang mellom et militært nærvær og troverdige sikkerhetsgarantier til land som Japan og Sør-Korea på den ene siden, og samarbeid med Kina og forståelse for landets nye maktposisjon på den andre.

USA søker med andre ord å påta seg en rolle som alle hovedaktørene i Asia, Kina inkludert, ser seg tjent med. Visepresident Joe Bidens reise i Asia for to uker siden illustrerer godt den vanskelige oppgaven USA her er stilt overfor.

Nøkkelen

Skal USA lykkes med denne strategien må man makte å opptre med troverdighet, og det på en tillitsskapende måte. Obama-administrasjonen har gjennom sin «Pivot-Asia»-strategi signalisert at det å oppnå en slik rolle i Asia er et storstrategisk hovedmål som langt på vei vil avgjøre om USA kan beholde sin dominerende rolle internasjonalt. Det er derfor avgjørende at president Obama sørger for at den konkrete militære tilstedeværelse i Stillehavet/Det indiske hav er i overensstemmelse med denne strategien.

Minst like viktig er det at USA klart signaliserer en politisk vilje til å leve opp til det varslede fokus på dette området, og blant annet makter å unngå på nytt å bli «slukt» av engasjementer i Midtøsten. Fremfor alt er det helt avgjørende at Obama selv viser en utenrikspolitisk besluttsomhet og klarhet som fjerner enhver tvil hos aktørene i Asia om USAs vilje og evne til å stå ved sine forpliktelser i Asia.

Skal Obama makte det må han for enhver pris unngå flere «Syria»- episoder av ubesluttsomhet. Allerede nå henger Obamas troverdighet i denne regionen i en tynn tråd. Stilles det ytterligere tvil om USAs politiske vilje vil det ikke bare svekke USAs maktposisjon, men også medføre enda større risiko for konflikter i Asia.