Han er USAs suverent lengstsittende utenriksminister, og en av fem utenriksministere som har vunnet Nobels Fredspris. Likevel er det få som har hørt om ham. Her er historien om Cordell Hull.
Cordell Hull var president Franklin D. Roosevelts utenriksminister i alle hans 2 og ¾ perioder. Han besatt utenriksministerposten i imponerende 4289 dager. Neste på lista er Kennedy og Johnsons utenriksminister Dean Rusk og Lincoln og Johnsons utenriksminister Willian H. Seward. De satt begge i 2921 dager.
Hull var en svært populær mann, og en av demokratenes fremste politiske skikkelser. Han var kjent for å være en lojal og dyktig hjelper for president Roosevelt og ble av mange vurdert som en enda bedre politiker enn sjefen sin. Før Roosevelt gjorde det klart at han skulle stille for periode nr. 3 i Det hvite hus i 1940, ble Hull omtalt som demokratenes beste kandidat.
I 1945, etter andre verdenskrigs slutt, ble Cordell Hull tildelt Nobels Fredspris for sitt arbeid med å etablere FN. I 1943 møtte han sine kolleger fra Storbritannia og Russland, Eden og Molotov, i Moskva, for å legge planer for etterkrigstidens verdensorden. Da han returnerte til USA talte han i Kongressen og sa at «i etterkrigstiden vil det ikke lenger være behov for politiske interessesfærer», og at «Stalin er en bemerkelsesverdig mann, og en vår tids største statsmenn og ledere».
Populær, men glemt
På tross av Hulls popularitet, at han besatt samme viktige post i 11 år, hans Nobelpris for FN-arbeid og ikke minst det faktum at han var USAs utenriksminister under andre verdenskrig, huskes han altså ikke som noen særlig imponerende utenriksminister. Hvorfor?
Fra 1937 – 1943 var Sumner Welles, en nær venn av president Roosevelt, Hulls vise-utenriksminister. I teorien var han Hulls underordnede, men i praksis ikke. På grunn av presidentens nære forhold til og voldsomme tiltro til Welles ble Hull skjøvet inn i hans skygge og vekk fra sitt opprinnelige mandat. Et eksempel på favoriseringen av Welles på bekostning av Hull var at da Roosevelt skulle sende en representant til Europa i 1940, sendte han Welles, selv om Hull gjerne ville gjøre jobben.
I tillegg til at Roosevelt hadde enorm tiltro til Welles, manglet han nok tiltro til Hull. Forholdet var godt i 1933, men skranglet særlig etter 1940. Roosevelt skal ha uttalt at han ikke tok med seg utenriksministeren sin til konferanser med Stalin og Churchill, slik det var forventet av ham, fordi «Hull er vanskelig å ha med og gjøre, og skaper ofte ordensforstyrrelser». Hull på sin side uttalte at «presidenten styrer utenrikspolitikken, jeg aner ikke hva som foregår».
Cordell Hull ble likevel gitt sjefsansvaret for Japan-trusselen. Etter Japans invasjon av Kina følte amerikanerne seg utsatt, og ventet et angrep fra vest. Hull advarte ettertrykkelig mot dette, og forsøkte å begrense trusselen gjennom forhandlinger med japanske myndigheter. Som kjent lyktes han ikke. Resultatet var at Roosevelt stengte ham helt ute. «Etter Pearl Harbour lot han meg ikke hjelpe til med utenrikspolitikk i det hele tatt», sa han etter krigen.
Overkjørt
På tross av disse forklaringene på hvorfor Hull kanskje ikke huskes som noen særlig imponerende utenriksminister, kan en likevel argumentere for at historien har behandlet USAs 47. utenriksminister urettferdig.
Han ble overkjørt av sin undersått Welles og av president Roosevelt, og har blitt, urettferdig vil noen hevde, holdt ansvarlig for Pearl Harbour. Samtidig viste han eksepsjonell lojalitet til administrasjonen på tross av dårlig behandling og falske anklager, han spilte en helt avgjørende rolle i grunnarbeidet med FN og han var arkitekten bak det bedrede forholdet mellom USA og Latin-Amerika på 30- og 40-tallet.
Kanskje fortjener han mer skryt enn han har fått.