Avtalen med Iran om landets kjernefysiske programmer har som ventet skapt enorm debatt i USA. Kan det være en strategisk genistrek?

ObamaIran
President Barack Obama diskuterer Iranavtalen med rådgivere i Det ovale kontor. Foto: Pete Souza, Det hvite hus.

melbyKritikere som Charles Krauthammer og Bret Stephens oppfatter atomavtalen som uttrykk for verre amerikansk ettergivenhet enn München-forliket. De hevder at sannsynligheten for at Iran snart skaffer seg kjernefysiske våpen er blitt vesentlig større som en følge av avtalen.

De fleste synes likevel å la tvilen komme Obama til gode. Presidenten gis dermed handlingsrom for å komme fram til en ny avtale i løpet av 2014 som innebærer en reell nedbygging av Irans kjernefysiske anlegg som samtidig reduserer takten i landets anrikning av uran. Vi går et spennende halvår i møte der det vil bli klart hvilken betydning den midlertidige avtalen vil få.

Det finnes flere måter å vurdere denne avtalen på.

Den kan meget vel vise seg å være et resultat av at Iran utnytter anledningen til å kvitte seg med økonomiske sanksjoner, ettersom Obama er i stort behov av en politisk fremgang. Avtalen kan eventuelt sees på som det beste av flere dårlige alternativer for hvordan USA og det internasjonale samfunn kan hindre eller utsette Irans anskaffelse av kjernefysiske våpen.

Det finnes imidlertid også en annen mulighet, nemlig at denne avtalen er første trekk i et epokegjørende geopolitisk sjakkspill av Obama. Et spill, som hvis man lykkes, vil medføre store strukturendringer i internasjonal politikk.

Tidlig på 1970-tallet gjorde Richard Nixon og Henry Kissinger den vurdering at USAs internasjonale maktposisjon i etterdønningene av Vietnamkrigen var avhengig av at USA klarte å etablere et nettverk av regionale makter som kunne avlaste USA. Vi snakker om den såkalte Nixon-doktrinen hvor Sjahens Iran raskt ble tildelt en viktig rolle.

Obamas analyse av internasjonal politikk og USAs maktposisjon har mange paralleller til Nixon og Kissingers, men han har hittil bare i beskjeden grad lykkes i å implementere en politikk som utnytter regionale maktstrukturer til amerikansk fordel.

En visjon

Det både høres ut som, og er foreløpig kun en visjon. Men dersom USA klarte å medvirke til et regimeskifte i Iran er det langt fra usannsynlig at forholdet mellom USA og Iran over noe tid kunne endres totalt. Et slikt forhold ville ikke bare endre maktforholdene i Midtøsten, det ville også være av enorm betydning for USAs evne til å håndtere de store strategiske utfordringene som man er stilt overfor i Asia, som eksempelvis et ekspansivt Kina.

Det er ikke uten grunn at nettopp en slik utvikling i det amerikansk-iranske forholdet fremstår som et skrekkscenario for Israel og Saudi Arabia, og det forklarer deres bitre motstand mot den inngåtte avtalen. En slik utvikling kan være helt avgjørende for en langsiktig sikring av USAs overordnede maktpolitiske interesser.

Mange vil sikkert hevde at den inngåtte avtalen og de kommende forhandlingene vil styrke Iran-regimet. Det er selvsagt mulig, men det motsatte kan også skje.

Hvis disse forhandlingene fører til at regimet etter hvert mister muligheten til å benytte fiendebildet av USA som maktinstrument, og hvis landet som følge av forhandlingene nøstes inn i internasjonale økonomiske og politiske nettverk, kan dette medføre økende press for systemendring. Kanskje er det nettopp å utløse et slikt geopolitisk endringspotensial som ligger bak Obamas Iran-politikk.

Skulle presidenten lykkes i å påskynde en slik utvikling kan det hele i ettertid fortone seg som en storstrategisk genistrek.


Svein Melby er seniorforsker ved Senter for transatlantiske studier. Melby skriver en fast spalte annenhver uke her på AmerikanskPolitikk.no.

4 Kommentarer

  1. […] “Iran­av­talen: Obamas stra­te­giske geni­strek?», av Svein Melby (Ame­ri­kansk­Po­li­tikk): «Avtalen med Iran om lan­dets kjerne­fy­siske pro­grammer har som ventet skapt enorm debatt i USA. Kan det være en stra­te­gisk geni­strek? … Det finnes flere måter å vur­dere denne avtalen på. Den kan meget vel vise seg å være et resultat av at Iran utnytter anled­ningen til å kvitte seg med økono­miske sank­sjoner, ettersom Obama er i stort behov av en poli­tisk frem­gang. Avtalen kan even­tuelt sees på som det beste av flere dår­lige alter­na­tiver for hvordan USA og det inter­na­sjo­nale sam­funn kan hindre eller utsette Irans anskaf­felse av kjerne­fy­siske våpen. Det finnes imid­lertid også en annen mulighet, nemlig at denne avtalen er første trekk i et epoke­gjø­rende geopo­li­tisk sjakk­spill av Obama. Et spill, som hvis man lykkes, vil med­føre store struk­tur­end­ringer i inter­na­sjonal poli­tikk.» LINK […]

  2. […] “Iran­av­talen: Obamas stra­te­giske geni­strek?», av Svein Melby (Ame­ri­kansk­Po­li­tikk): «Avtalen med Iran om lan­dets kjerne­fy­siske pro­grammer har som ventet skapt enorm debatt i USA. Kan det være en stra­te­gisk geni­strek? … Det finnes flere måter å vur­dere denne avtalen på. Den kan meget vel vise seg å være et resultat av at Iran utnytter anled­ningen til å kvitte seg med økono­miske sank­sjoner, ettersom Obama er i stort behov av en poli­tisk frem­gang. Avtalen kan even­tuelt sees på som det beste av flere dår­lige alter­na­tiver for hvordan USA og det inter­na­sjo­nale sam­funn kan hindre eller utsette Irans anskaf­felse av kjerne­fy­siske våpen. Det finnes imid­lertid også en annen mulighet, nemlig at denne avtalen er første trekk i et epoke­gjø­rende geopo­li­tisk sjakk­spill av Obama. Et spill, som hvis man lykkes, vil med­føre store struk­tur­end­ringer i inter­na­sjonal poli­tikk.» LINK […]

  3. Jeg har sett litt for mye politisk spill fra denne administrasjonen. Dette ble satt i gang av en eneste grunn: For å få den offentlige debatten vekk fra den katastrofale helsereformen. Republikanere har i det minste (vanligvis) et godt mål i sikte når de roter til politikken sin. Demokratene er nå kun ute etter egen vinning.

    http://utenfor-velferdsstaten.blogspot.com/2013/11/feilslatt-obamacare-vil-skape-en.html

  4. Jeg har sett litt for mye politisk spill fra denne administrasjonen. Dette ble satt i gang av en eneste grunn: For å få den offentlige debatten vekk fra den katastrofale helsereformen. Republikanere har i det minste (vanligvis) et godt mål i sikte når de roter til politikken sin. Demokratene er nå kun ute etter egen vinning.

    http://utenfor-velferdsstaten.blogspot.com/2013/11/feilslatt-obamacare-vil-skape-en.html