Tidenes første tv-sendte presidentdebatt fant sted høsten 1960, tre år før John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas. Debatten sees som et vendepunkt i amerikansk politikk, og hendelsen utgjør en viktig del av Kennedys omfattende ettermæle.
Den første tv-sendte debatten mellom de to presidentkandidatene Richard M. Nixon og John F. Kennedy har blitt stående som et symbol på at en ny æra var i emning i amerikansk politikk. Det holdt ikke lenger å være veltalende og ha gode argumenter, utseende og presentasjon ble en viktig faktor i kampen om Det hvite hus. Det er nok ikke tilfeldig at Jimmy Carter, Ronald Reagan, Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama alle hadde en fyldig hårmanke, et strålende smil og et sjarmerende glimt i øyet da de kjempet om velgernes gunst.
Valget i 1960 var utrolig jevnt. Kennedy vant med kun 100 000 stemmer og hans tv-personlighet anses for å være helt avgjørende for seieren.
Historien er velkjent. Kennedy framsto som solbrun, velkledd og offensiv. Han takket klokelig ja til å bli sminket før sending, og gjorde seg bra på tv-skjermen. «Jeg har aldri sett ham så kjekk som den kvelden», skrev Nixon senere i sine memoarer.
Nixon hadde på sin side ordentlig uflaks på debattdagen. Han var nettopp skrevet ut fra et sykehusopphold etter en kneoperasjon og var mager og blek. På vei inn i studio dunket han det andre kneet (det gode) inn i en kant for deretter å slå hodet like etterpå. Han avviste tv-selskapets faste sminkører og lot i stedet medlemmer fra sin egen stab slenge på litt pudder – med dertil resultat. Under debatten måtte han stadig tørke svetten av pannen og ble sittende å riste nervøst med benet. Tv-seerne syntes Nixon så sliten og tarvelig ut.
Myten sier at de som så debatten på tv kåret Kennedy til vinner, mens radiolytterne mente Nixon vant. Dette er imidlertid omstridt. Det bør også nevnes at hele 80 prosent av amerikanske husstander hadde et tv-apparat i 1960, så man kan anta at de som valgte å følge sendingen på radio i utgangspunktet var konservative og dermed holdt med Nixon.
Nyheten slo likevel ned som en bombe: Var det virkelig mulig at den uerfarne, katolske (noe som var nokså kontroversielt) senatoren fra Massachusetts var i ferd med å rykke fra USAs visepresident i to perioder i valgkampen? Før debatten var det få som trodde at Kennedy hadde en reell mulighet til å sikre seg presidentembetet foran Nixon. Det kan riktignok virke som vinden allerede var i ferd med å snu. New York Times rapporterte at en folkemengde hadde samlet seg utenfor tv-studioet for å demonstrere i Kennedys favør. Ingen var der på vegne av Nixon, bemerket avisen tørt.
Som visepresident under Eisenhower var Nixon betraktet som en politiker som i stor grad behersket det nye mediet. Bransjebladet Variety skrøt flere ganger av Nixon og skrev til og med at han kunne satse på en tv-karriere dersom han ikke lyktes som politiker. Nixon gjorde heller ikke en dårlig jobb under debatten. Det var snarere kontrasten til Kennedy som var slående. Kennedys medfødte overklassesjarm var fryktet av samtidens politikere. Han hadde en selvsikkerhet få kunne matche.
En artikkel i magasinet The New Yorker, datert 8. oktober 1960, gir et litt annet inntrykk av de to kandidatene enn det som har blitt stående i ettertid. Begge var svært nervøse i forkant av sendingen, skriver The New Yorker. Videre går man langt i å antyde at Kennedy tok et amfetaminpreparat («pep pills») for å øke prestasjonen. Han beskrives som «jumpy» og ville ikke hvile til tross for sine rådgiveres gjentatte formaninger. Nixon hadde smerter og nerver om hverandre – «kjøkkendebatten» med Nikita Khrushchev var ingenting i forhold til dette.
Utfordreren Kennedy hadde muligheten til å være mer offensiv enn Nixon, som forsvarte den gjeldene politiske linjen. Formatet passet også Kennedy bedre. Han var poengtert og presis mens Nixon hadde lett for å snakke seg bort med digresjoner og anekdoter.
The New Yorker var likevel ikke spesielt imponert av senatoren. Han er for kort i formen, skrev magasinet, nesten avvisende i møter med sine tilhengere. Nixon var derimot et oppkomme av gode historier og kunne kunsten å snakke med folk. Kennedy evnet tilsynelatende ikke å forføre massene, slik en president må kunne, fastslo The New Yorker.
Antagelig var også dette grunnen til at han omga seg med så mange universitetsutdannede taleskrivere. Nok til å fylle en flyplass, skrev bladet. Det kan bli et problem for Nixon at hans rådgivere ikke er fra akademia, spådde magasinet. Kennedy representerte dermed en ny måte å drive valgkamp på.
Den neste presidentdebatten fant ikke sted før seksten år senere. President Lyndon B. Johnson nektet å gjennomføre en slik duell, noe som antagelig ikke var den sjenerte Barry Goldwater imot. Etter den fatale sendingen høsten 1960 avsto Nixon fra en tilsvarende seanse i 1968 og 1972. I 1976 oppsto formatet igjen og har vært et fast innslag i amerikansk valgkamp siden.
I senere år har det blitt diskutert hvor avgjørende presidentdebattene egentlig er. Om en slik debatt kan føre til et reelt vendepunkt eller «game change», er omstridt. Myten om det utilgivelige tv-mediet står likevel fast. Når man i dag velger presidentkandidater vurderes det om kandidaten har medietekke, om de er dyktige debattanter og om de kommer gjennom tv-skjermen. Å være en god kommunikator er utslagsgivende i amerikansk politikk.
Hva velgerne ser er imidlertid kanskje like viktig som hva kandidatene sier.
Her ser du hele den berømte debatten:
