US-Capitol-blurry

Etter to uker i Washington, D.C. sitter jeg igjen med noen betraktninger om det politiske landskapet og veien fram mot mellomvalget i 2014 og presidentvalget i 2016.

Amerikansk politikk preges fremfor alt av sterke motsetninger og en bitter atmosfære. Dette er imidlertid ikke noe nytt, og siden jeg har skrevet mye om det tidligere så lar jeg det ligge her. Nedenfor tar jeg for meg fire saker: Etterspillet etter nedstengningen av de føderale myndighetene, helsereformens problemer, den interne striden i Det republikanske partiet og fraværet av fokus på utenrikspolitikk den siste tiden.

1. Goverment shutdown, en tilbakelagt sak

Det ble skrevet mye om de politiske konsekvensene for Det republikanske partiet etter stegningen av de føderale myndighetene for noen uker siden. Som forventet er dette nå i hovedsak glemt, og ingenting tyder på at denne saken vil være av betydning for utfallet av kongressvalget neste år. Dette avhenger imidlertid av at vi ikke får noen reprise når neste runde i budsjettstriden skal avgjøres rett over nyttår. Gitt de store politiske motsetningene og en svekket lederstruktur i Washington skal man ikke utelukke nye tøffe tak.

Jeg tror det meste taler for at man finner frem til en ny kortsiktig budsjettløsning, men at man heller ikke denne gangen vil evne å inngå noe bredt kompromiss som kan gi den langsiktige stabiliteten som landets økonomiske vekst er avhengig av.

Det skal imidlertid legges til at republikanernes steile budsjettholdning og stegningen av føderalregjeringen trolig var en hovedårsak til at partiet tapte guvernørvalget i Virginia, der svært mange offentlig ansatte bor. Hadde man istedet fokusert fullt og helt på problemene med implementeringen av helsereformen kunne resultatet fort blitt et annet.

2. Helsereformen er den klart viktigste saken om dagen

De mange problemene rundt innføringen av Obamas helsereform dominerer totalt amerikansk politisk debatt om dagen. Også dette spørsmålet kan ha begrenset levetid og behøver ikke ha noen avgjørende betydning for valget i 2014. Det meste tyder likevel på at dette er i ferd med å bli en megasak som ikke bare vil toppe dagsordenen i lang tid fremover, men som også kan ha avgjørende innflytelse på utfallet av valgene både i 2014 og 2016.

Det er fortsatt mye fokus på dataproblemene knyttet til helsereformens nettside, HealthCare.gov. Dette er i og for seg ille nok. Jeg tror imidlertid at disse problemene vil bli løst, og at det ikke er her den største langsiktige utfordringen ligger. Man skal dessuten alltid være forsiktig med å trekke vidtrekkende konklusjoner ut fra slike overflate-fenomener. Det er de strukturelle endringene i samfunnet som driver politikken. Således er de store demografiske og sosiale endringene den bakenforliggende årsak til at selv en demokratisk kandidat med ytterst frynsete rykte vant guvernørvalget i Virginia.

Det som kan gjøre at problemene med helsereformen kan få større politiske virkninger, ligger derimot i langtidseffektene innføringen av reformen vil ha på folks forsikringer og på hva de må betale. Vi vet heller ikke hvordan helsereformen på sikt vil virke inn på selve forsikringsmarkedet.

Mister sin forsikring. Innføringen av Obamacare ble hevdet å ikke ville berøre den brede majoritet av befolkningen som allerede hadde tilfredsstillende forsikring, og den ble fremstilt som om den ikke skulle gjøre at de med individuell forsikring trengte å endre denne. Dette ble gjentatte ganger understreket av Obama selv, både i forbindelse med vedtaket om reformen og så sent som for to uker siden.

Nå viser det seg at flere millioner som har individuell forsikring mister sin forsiktig. De må tegne ny for å tilfredsstille kravene i den nye helsereformen. Dette burde ikke kommet som noen overraskelse all den tid Obamacares intensjon ble formulert med sikte på å restrukturere hele sektoren av individuelle forsikringer. Derfor blir nå mange påført store tilleggsutgifter.

Vil det stoppe her? Og hvilken tillit vil man heretter kunne ha til den forsikring som majoriteten har gjennom sin arbeidsgiver? Spørsmålet er også hvor mange og hvilken type personer som tegner forsikring, og hvor stor del av disse som kjøper dette på det private markedet. Hele systemet er avhengig av at mange nok unge, friske folk kjøper privat forsikring.

Uansett har alle problemene med dette prosjektet skapt betydelig usikkerhet ute i det brede lag av folket. Får man ikke ryddet opp og skapt ro omkring helseforsikringene i løpet av de kommende månedene kan dette bli et enormt problem for Det demokratiske partiet foran kongressvalget, der man i verste fall kan miste sitt flertall i Senatet.

Saken dreier seg ikke lenger kun om å gi dekning til de som ikke har vært forsikret, men om fremtiden til hele det amerikanske helseforsikringssystemet. Med andre ord er dette nå en sak som berører alle, og Obamas forsøk på å dekke over sine tidligere garantier viser hvor nervøs han og hans partifeller er for de politiske virkningene.

Det er avgjort en mulighet nå for et internt opprør mot Obama fra demokratiske kongresspolitikere som kommer fra «røde» valgkretser, med et krav om at viktige deler av reformen må utsettes. Bill Clintons utspill om at Obama må stå ved sine løfter om at folk skal beholde forsikringer de er fornøyd med øker også den interne temperatur hos demokratene ytterligere. I sum kan dette påføre prosjektet en avgjørende knekk, og dessuten er det i praksis svært vanskelig å foreta endringer.

Derfor må Obama få orden på helsereformen, og det rimelig fort.

For Obama har imidlertid saken allerede fått store konsekvenser. Den underbygger en eksisterende oppfatning av at presidenten og hans administrasjon mangler både kompetanse og politisk handlekraft. Og enda verre, de mange forsøk på å omskrive og bortforklare tidligere løfter gjør at folk også mister tilliten til presidenten. Presidentens manglende vilje til å innrømme feil gjør saken enda mer politisk belastende. Forsøket på en form for betinget offentlig unnskyldning er neppe nok til å rette på dette.

Mer kritiske medier. Typisk nok er media nå i ferd med å innta en langt mer kritisk holdning til Obama enn tidligere. Helsereformen, som skulle være hans store merkesak, kan fort utvikle seg til å bli den saken som senker hans presidentskap på linje med den effekt gisseldramaet i Teheran hadde for Jimmy Carter og orkanen Katrina hadde for George W. Bush. Isåfall vil Obama ikke lenger evne å få gjennomført sin agenda, og kan allerede tidlig neste år bli å betrakte som en «lame duck» president.

Det som likevel letter situasjonen noe for Obama er at republikanerne synes å være ute av stand til å formulere et positivt politisk alternativ, og nyter minst like liten tillit i opinionen som presidenten.

Denne saken kan også nå lett utvikle seg til å bli avgjørende for den sentrale ideologiske strid i amerikansk politikk, nemlig om statens rolle.

Lykkes Obama kan hans helsereform bli et epokegjørende skritt i retning av etableringen av en europeisk-lignende velferdsstat. Mye tyder på at dette også er hans langsiktige intensjon.

Mislykkes Obama kan dette tvert om bli et skritt i den motsatte retning, og innlede en ny periode med «the era of big government is over», slik man fikk etter Clintons fremstøt for en helsereform på 1990-tallet.

3. Den interne strid i GOP

Det foregår et innbitt internt oppgjør i Det republikanske partiet. Noe forenklet er det en nesten klassisk strid mellom en ideologisk preget grasrotskonservatisme (Tea Party) og en mer pragmatisk elitepreget og næringslivsdominert konservatisme. Dette oppgjøret vil sette sitt preg på partiet, i alle fall frem til presidentvalget i 2016, trolig også i tiden etter det.

Som man forstår er dette også en strid om partiets vilje til å finne frem til politiske kompromisser med demokratene. Først og fremst er det imidlertid en strid mellom de som ønsker å bevare et desentralisert USA basert på de tradisjonelle anglo-protestantiske verdiene, og på den andre siden de som anser det som helt nødvendig at GOP moderniseres og tilpasser seg det multikulturelle USA og en sterk sentralmakt.

På sikt kommer partiet til å tilpasse seg, for ellers vil det bli et permanent mindretallsparti, eller gå i oppløsning. Motkreftene til en slik endring er sterke, og den interne strid kan ta tid og innebære betydelig uforutsigbarhet. (Jeg skal komme tilbake til denne saken i et senere innlegg).

Den interne striden i partiet vil danne bakteppet for den kommende nominasjonskampen i 2016. Etter sin sterke seier i guvernørvalget i New Jersey er Chris Christie uten tvil den fremste målbærer for den pragmatiske retningen. Med mindre Jeb Bush (og kanskje Paul Ryan) kaster seg inn i kampen vil Christie bli denne retningens fremste kandidat for 2016-valget.

Ted Cruz og Rand Paul er Tea Party-retningens frontfigurer, mens Marco Rubio forsøker å ha et bein i hver leir. Spiller han sine kort med fin hånd kan det være en vinnerposisjon, men da må han vise bedre form og ikke minst humør enn det han har vist i den senere tid. Sure kommentarer til Christies brakvalg var ikke akkurat presidentaktig.

Uansett personer går det mot et tøft politisk oppgjør med høy temperatur, og utfallet kan fort avgjøre hvilket republikansk parti vi vil ha å gjøre med fremover. Utfallet vil derfor være svært avgjørende for utviklingen i amerikansk politikk.

4. Hvor er utenrikspolitikken?

Det er nesten ikke tegn til utenrikspolitikk i den generelle offentlige debatten om dagen. Selv overvåkningssaken har druknet i alt styret rundt helsereformen. Kun diskusjonen om en mulig avtale om Irans kjernefysiske program har klart å tilrive seg en plass i nyhetsbildet. At både den internasjonale utviklingen og strukturelle trekk i amerikansk innenrikspolitikk er i ferd med å endre rammebetingelsene for amerikansk utenrikspolitikk og USAs rolle i verden synes ikke å interessere andre enn de som lever av å analysere slike spørsmål.

Bak denne stillheten brygger det likevel opp til et større oppgjør også om utenrikspolitikken. Ikke minst i Det republikanske partiet der de to hovedretningene står for svært forskjellige syn på hvilket ambisjonsnivå landet skal anlegge i sin omgang med omverdenenen. Vi har allerede hatt en konfrontasjon mellom Christie og Paul om overvåkningen, og mens førstnevnte står for en tradisjonell republikansk hardliner-profil anlegger Paul en forsiktig og mindre engasjementsvillig tilnærming. Disse motsetningene kommer garantert til å bli enda mer fremtredende når vi nærmer oss nominasjonstriden. I en krigstrøtt nasjon vil trolig denne debatten spille over på hva som skjer i Det demokratiske partiet. Med andre ord enda et forhold som tilsier at vi nå går inn i en svært spennende epoke i amerikansk politikk.

Svein Melby er senior­forsker ved Senter for trans­at­lan­tiske stu­dier ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier. Han skriver en fast spalte annen­hver uke her på AmerikanskPolitikk.no.

Twitter: @svmelb

2 Kommentarer

  1. […] «To uker i USA: Noen betrakt­ninger om det poli­tiske land­skapet», av Svein Melby (AmerikanskPolitikk.no): «Etter to uker i Wash­ington, D.C. sitter jeg igjen med noen betrakt­ninger om det poli­tiske land­skapet og veien fram mot mel­lom­valget i 2014 og pre­si­dent­valget i 2016. Ame­ri­kansk poli­tikk preges fremfor alt av sterke mot­set­ninger og en bitter atmo­sfære. Dette er imid­lertid ikke noe nytt, og siden jeg har skrevet mye om det tid­li­gere så lar jeg det ligge her. Nedenfor tar jeg for meg fire saker: Etter­spillet etter ned­steng­ningen av de føde­rale myn­dig­he­tene, helse­re­for­mens pro­blemer, den interne striden i Det repub­li­kanske par­tiet og fra­været av fokus på uten­riks­po­li­tikk den siste tiden.» LINK […]

  2. […] «To uker i USA: Noen betrakt­ninger om det poli­tiske land­skapet», av Svein Melby (AmerikanskPolitikk.no): «Etter to uker i Wash­ington, D.C. sitter jeg igjen med noen betrakt­ninger om det poli­tiske land­skapet og veien fram mot mel­lom­valget i 2014 og pre­si­dent­valget i 2016. Ame­ri­kansk poli­tikk preges fremfor alt av sterke mot­set­ninger og en bitter atmo­sfære. Dette er imid­lertid ikke noe nytt, og siden jeg har skrevet mye om det tid­li­gere så lar jeg det ligge her. Nedenfor tar jeg for meg fire saker: Etter­spillet etter ned­steng­ningen av de føde­rale myn­dig­he­tene, helse­re­for­mens pro­blemer, den interne striden i Det repub­li­kanske par­tiet og fra­været av fokus på uten­riks­po­li­tikk den siste tiden.» LINK […]