John F. Kennedy er den eneste amerikanske presidenten som har vunnet en Pulitzer-pris. Her er historien om Kennedys bøker.

Da han var 18 år, i 1935, reiste John F. Kennedy for første gang utenlands: Han skulle begynne sin akademiske karriere i London. Her ville han studere internasjonal politikk på London School of Economics under den kjente britiske politiske teoretikeren, Harold Laski, som senere skulle bli sjef i det britiske arbeiderpartiet.

Kennedy kom aldri så langt. Etter kort tid i London ble han syk og måtte reise hjem. Ett år senere, i 1936, begynte han på Harvard i Boston, også her for å studere internasjonal politikk. Den unge Kennedy oppnådde stor suksess. Han fikk tidlig plass på både fotball- og svømmelaget og markerte seg som en aktiv og dominerende skikkelse i livet på campus. Også som akademiker skilte han seg ut.

Kennedy reiste mye i Europa i løpet av tiden på Harvard. Dette for å samle stoff til sin hovedoppgave om britisk deltakelse i München-avtalen. Han fløy hjem fra London den 1. september 1939, dagen Tyskland invaderte Polen. Kun to dager senere ble han selv involvert i krigen. Han bidro som flyver da amerikanske hjelpemannskaper reiste til England etter at det første britiske skipet, SS Athenia, ble senket. Men dette satte ingen stopper for den kommende presidentens akademiske ambisjoner.

Året etter, i 1940, leverte han hovedoppgaven sin. Han ga den navnet «Appeasement in Munich», men den har senere blitt kjent som «Why England Slept», som var en allusjon av Winstons Churchills bok fra 1938, «While England Slept». Oppgaven til Kennedy ble til bok og toppet etter hvert bestselgerlistene i USA.

Ikke alle var enige i at dette var en god bok. Kennedy ville egentlig at hans store akademiske idol, Harold Laski, skulle skrive forordet, men måtte ta til takke med mediemogulen Henry R. Luce. På spørsmål fra Kennedy om han ville skrive forordet svarte Laski: «Det er en bok av et umodent sinn. Hadde den ikke vært skrevet av sønnen til en veldig rik mann, ville den aldri blitt publisert».

Laski hadde kanskje, eller ganske sikkert, et poeng. For det første var teksten var aldri ment som noe mer enn en universitetsoppgave fra Kennedys side. For det andre fikk den ikke toppkarakterer og var følgelig ikke spesielt god. At teksten til slutt fikk bokform må Kennedys svært innflytelsesrike far, som Laski så korrekt mistenkte, gis æren for.

Kennedys neste verk, «Profiles in Courage», var mer en historisk biografi enn en akademisk tekst, og kom 16 år senere, i 1956. Også for denne bokens suksess skulle pappa Joseph vise seg å spille en sentral rolle.

Ideen til boken fikk Kennedy av journalisten Herbert Agars bok «The Prize of Union», som tok for seg John Quincy Adams’ heltemot som senator. Den inspirerte ham til å skrive en bok om modige senatorer. Han var selv senator da han skrev boken, og visste godt hvor vanskelig det kunne være for en senator å handle på en god måte under press fra partifeller og folkeopinionen.

Opprinnelig var planen å skrive en artikkel, men senator Kennedys berømte taleskriver og trofaste medhjelper, Ted Sorensen, fant nok godt stoff til en bok. Da ble det bok. Kennedy fikk tid til å arbeide med boken fordi han måtte ta pause fra jobben etter en alvorlig ryggoperasjon.

Boken ble raskt en bestselger, og vant Pulitzer-prisen i kategorien biografi i 1957. Dette på tross av at den opprinnelig ikke var nominert. Heldigvis for John F. Kennedy var et av medlemmene i utdelingskomiteen en nær venn av og den politiske rådgiveren til – gjett hvem – hans far, Joseph P. Kennedy. Etter litt lett overtalelse ble Kennedys bok nominert og kåret til vinner.

8 Kommentarer

  1. Men hvor mye av boken ble egentlig skrevet av Kennedy? Er det bare en myte at Ted Sorensen var den egentlige forfatteren?

  2. Men hvor mye av boken ble egentlig skrevet av Kennedy? Er det bare en myte at Ted Sorensen var den egentlige forfatteren?

Comments are closed.