Opphetet debatt og polarisering er ikke noe nytt i amerikansk politikk. Men dagens situasjon skiller seg fra det vi har sett tidligere.

Sterke interessekonflikter er ikke noe nytt i amerikansk politikk. Som Hilde Restad fint minner oss om i et tidligere innlegg her på AmerikanskPolitikk.no, har innbitte politiske oppgjør tvert imot vært et gjennomgangstema i USAs historie. Likevel er det trekk ved de aktuelle motsetningene som gjør at vi nå står overfor en kvalitativt ny situasjon. Som nettsiden VoteView.com viser, har vi nemlig å gjøre med den verste partipolitiske polarisering siden tiden rett etter borgerkrigen (1861-65). Svært mye tilsier at avstanden mellom partiene også vil øke i tiden fremover, og at dette utgjør en alvorlig trussel mot USAs beslutningsevne og dermed også landets fremtidige internasjonale maktposisjon.

Tidligere gikk mange av de viktige konfliktdimensjonene i det amerikanske samfunnet på tvers av partiene, og begge partiene var i betydelig grad satt sammen av til dels ganske uensartede velgergrupper. Således huset begge partiene liberale og konservative grupperinger i synet på så vel økonomi som sosiale spørsmål. Dette innebar at det indre liv i partiene var avhengig av at man fant frem til omforente løsninger, og samtidig åpnet det for flertallsløsninger i Kongressen på tvers av partigrensene. Til tross for de mange motsetningene eksisterte det dermed et strukturelt grunnlag for de kompromisser som det amerikanske politiske systemet er helt avhengig av for å fungere.

Fundamental endring av partistrukturen. Fra slutten av 1960-tallet har imidlertid den amerikanske partistrukturen gjennomgått en fundamental endring, en endringsprosess som fortsatt pågår. I stedet for heterogene politiske sammenslutninger er partiene blitt omgjort til nesten rendyrkede ideologiske enheter – et liberalt demokratisk parti og et konservativt republikansk parti. Både moderate demokrater og liberale republikanerne er raskt i ferd med å forsvinne fra det politiske landskapet.

Dermed har vi fått en situasjon der konfliktlinjene i det amerikanske samfunnet i økende grad går langs partigrensene. Og mens partiene tidligere fungerte som en buffer for motsetningene er de nå mer å betrakte som en forsterkende katalysator for disse. Sammen med en ofte ideologisk motivert oppdeling av kongressdistriktene har dette også medført at sentrumsvelgerne blir grovt underrepresentert i den amerikanske nasjonalforsamlingen. Mens de uavhengige er den største velgerkategorien er det tvert imot ideologene som nå dominerer i de to partiene. Konsekvensen av dette er at grunnlaget for nødvendig kompromissbygging er blitt avgjørende svekket.

Partipolariseringen. Til dels sterkt avvikende syn på økonomi og føderalregjeringens rolle står sentralt i den økte partipolariseringen. Men partiene representerer også det man kan betrakte som hovedretningene i verdidebatten og i striden om sentrale sosiale spørsmål. Demokratene dominerer byene og republikanerne har grepet om landsbygda og småstedene. Vi ser også at partiene representerer en tydelig regional splittelse, der GOP dominerer i sør og i midtregionen av USA, mens demokratene har festet et grep om nordøst, deler av midtvesten og ikke minst statene på Stillehavskysten. I tillegg er republikanerne et mannsdominert parti, mens kvinnelige velgere i overveiende grad stemmer på demokratene.

Det kanskje mest alvorlige aspekt ved partipolariseringen er at den også er i ferd med å få en etnisk-kulturell dimensjon. Dersom det utvikler seg på toppen av de konfliktlinjene jeg har nevnt, kan motsetningene mellom partiene etter hvert arte seg som en tilnærmet amerikansk sivilisasjonskonflikt.

Tallene fra presidentvalget i 2012 indikerer at noe slikt er på gang. Det var gjennom å mobilisere de ulike minoritetene at Obama vant valget, mens Romney tapte ved i hovedsak å basere seg på hvite velgere. Hvis denne trenden fortsetter vil demokratene fort bli målbærere for det multikulturelle USA, mens republikanerne vil fremstå som innbitte forsvarere av det anglo-protestantisk dominerte USA. Mens et demokratisk parti med en slik basis må forventes å ville føre USA i retning en sentralisert europeisk velferdsstatsmodell, vil et republikansk parti med fortsatt hvit dominans bli enda mer opptatt av desentralisering og individualisme enn tidligere.

Det nye, det tradisjonelle og Tea Party-bevegelsen. Motsetningene mellom partiene kan derfor lett arte seg som en strid mellom det nye USA som vokser frem og det tradisjonelle USA, en strid som den demografiske utviklingen over tid vil avgjøre til det nye USAs fordel. Veien dit kan imidlertid fort bli husket som en svært turbulent epoke i amerikansk historie.

I hovedsak er Tea Party-bevegelsen, og de styringsproblemer som den skaper, nettopp uttrykk for et krampaktig forsøk på å stanse og helst reversere den pågående politisk-kulturelle endringsprosessen. Det er i dette perspektivet man må forstå hvorfor kampen mot Obamas helsereform fremstår som en eksistensiell strid for Tea Party-bevegelsen. For sett med deres øyne vil denne reformens skjebne være helt avgjørende for hvilken samfunnsmodell USA skal basere seg på i fremtiden.

Tea Party-bevegelsen har lykkes i å influere Det republikanske partiet i så stor grad at dette har økt den partipolitiske avstanden kraftig. Siden det faktisk er denne delen av partiet som utviser størst aktivisme og nytenkning må dette også forventes å være et vedvarende trekk. Det er samtidig klart at den interne maktkampen i The Grand Old Party (GOP) vil kunne bli avgjørende, ikke bare for graden av polarisering, men også for hvorvidt partiet kan opprettholde sin posisjon i amerikansk politikk.

Helt til slutt skal det legges til at både valgsystemet, nye bosettingsmønstre og sosiale relasjoner samt en politisk segmentert nyhetsdekning medvirker til økt partipolarisering. Men disse aspektene får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.