På dagen 50 år etter at Amerikas Forente Stater erklærte seg uavhengig fra kongedømmet Storbritannia, døde to tidligere presidenter med 5 timers mellomrom. Her er historien om en helt spesiell dag i amerikansk historie.

John Adams var USAs andre president. Han satt fra 1797 til 1801. Thomas Jefferson var Adams’ visepresident og USAs tredje president. Han satt fra 1801 til 1809. De møttes i Philadelphia i 1775, og var begge helt sentrale i arbeidet med Uavhengighetserklæringen.

Adams og Jefferson ble veldig gode venner. De arbeidet tett sammen både før og etter uavhengigheten. De besøkte blant annet William Shakespeares barndomshjem sammen, der de skar av og stjal en bit av en av Shakespeares stoler for å ha med seg som suvenir.

Da de begge begynte å utvikle politiske ambisjoner utover på 1790-tallet, surnet imidlertid forholdet. Det viste seg raskt at de, på tross samarbeidet med Uavhengighetserklæringen, var temmelig uenige når det gjaldt praktisk politikk i et uavhengig USA. Jefferson skrev at han og Adams ofte ble delt av at de «trakk forskjellige konklusjoner fra politisk lesning».

Vennskapet overlevde Adams’ presidentperiode, men kollapset da Jefferson stilte mot ham i 1801. Det siste Adams gjorde som president var å ansette en rekke Jefferson-fiendtlige tjenestemenn i sentrale posisjoner, som han visste ville motarbeide den nye presidenten. Jefferson refererte til denne handlingen da han sa at «kun én handling i Mr. Adams’ liv har virkelig påført meg et øyeblikk av personlig uhygge».

Etter Jeffersons presidentperiode fant de to vennene sakte men sikkert tilbake til hverandre. Fra 1811 til deres dødsdag i 1826, holdt de kontakten gjennom heftige brevvekslinger, hvor særlig politikk og alderdom ble grundig diskutert.

I et av brevene spurte Adams Jefferson om han ville levd sine 73 år om igjen. Jefferson svarte: «Ja. Med deg er verden god.»

John Adams’ siste ord var: «Jefferson vil overleve». Det han ikke visste, var at den gode vennen hadde sovnet stille inn kun 5 timer tidligere.

Tilfeldig?

Mange mener denne historien er for god til å være sann; det kan ikke være rene tilfeldigheter som gjorde at to av «The Founding Fathers» døde på samme dag, nøyaktig 50 år etter den viktigste dagen i amerikansk historie.

Gudommelig intervensjon har vært en vanlig forklaring, og ble særlig mye brukt i tiden kort etter dødsfallene. For eksempel skrev John Quincy Adams, John Adams’ sønn og daværende president, i sin dagbok at dette var en «synlig og håndgripelig manifestasjon av guddommelig favorisering.» Slik ble hendelsen(e) også tolket som bevis for at USA har en spesiell plass hos Gud.

En annen forklaring er at de to gamle, syke mennene forsøkte å holde ut til det viktige jubileet. Når dagen kom kunne de endelig slappe av, og begge tillot seg selv å dø. Denne teorien er blitt avkreftet av nyere forskning som sier at et menneskes evne til å utsette sin egen død er svært liten. Det er også blitt konspirert med at de to tidligere presidentenes nærmeste «holdt de i live» til den store dagen, og lot de dø.

Men en ting kan vi slå fast: Den eller det som forårsaket de samtidige dødsfallene, enten det var Gud, Adams og Jefferson selv, eller deres nærmeste, visste virkelig hvordan å ødelegge en fest.

Stakkars, stakkars John Quincy Adams. Presidenten som fikk to døde tidligere presidenter i fanget – den ene hans far – på en av de største dagene i hans, og nasjonens liv.