Om denne polariseringen

Det er gjerne gjengs oppfatning – både i amerikansk og norsk media – at amerikansk politikk er historisk polarisert og splittet.

Ok. Vel. Da er det viktig å ha den historiske konteksten friskt i minne. Amerikansk politikk er på en historisk politisk polarisert høydare hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig («Red Scare», anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen. Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på.

Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.

For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Forhandlingene om budsjettet (som jo ikke skjedde og derfor førte til en «shutdown») samt de kommende gjeldsforhandlingene (over det såkalte «debt ceiling») virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg. Dette så vi også i forhandlingene om gjeldstaket i 2011, for øvrig.*

Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av «røde» (republikanske) og «blå» (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.

Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som «abort er galt, men må være lovlig likevel». Det handler, som oftest, om hvordan spørsmålene stilles. I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater.

Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad. Det finnes noen gode grunner til at man kan kalle Kongressen mer polarisert i dag enn det forrige tiåret. Det er dessverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (dessverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):

  1. Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn generelt på 1900-tallet. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har sakte forsvunnet siden 1960- og 70-tallet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette (se mer nedenfor).
  2. Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme. Se her for en forklaring av hvordan de gamle sørstatsdemokratene ble republikanere og hvorfor dette har ført til ideologisk «renere» partier.
  3. Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn «nøytral» og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.

Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne.

Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte «wedge issues» (kontroversielle saker). Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker. Se for eksempel denne undersøkelsen fra Pew.

Forholdet mellom elite- og massepolarisering kan jo være en slags runddans. To av de viktigste strukturelle årsakene til Kongressens polarisering er nok 1) endringen i nominasjonsvalgssystemet på 1970- og 80-tallet, som gjorde at partiaktivister fikk mye mer makt over hvem som i det hele tatt blir nominert til å stille til valg enn den «vanlige» velger. I tillegg så er det et faktum at 2) hvert parti endrer grensene på valgdistriktene når de har anledning, noe som da betyr mer overvekt av «sine» velgere innenfor hvert valgdistrikt. Det gjør det lettere for ett parti å vinne valg, og færre incentiver for denne Kongressrepresentanten til å inngå kompromisser i Kongressen da hans/hennes velgere er enten lengre til høyre eller til venstre (avhengig av om det er et demokratisk eller republikansk distrikt) enn det nasjonale gjennomsnitt.

Altså kan det være at en av de viktigste grunnene til at det virker som om amerikanere generelt er mer polariserte nå enn før er at partiaktivister har fått mer makt i den politiske prosessen på grunn av strukturelle endringer.

Det som er viktig å huske på er at av de store amerikanske politikerne har det som som oftest vært noen som har vært villig til å være statsmenn og statskvinner og inngå kompromisser når det er nødvendig. Om noen av disse i dag befinner seg i Kongressen, gjenstår ennå å se.

*Faktisk er dette en oppdatert blogg fra 2011. Er det ikke skjønt at nesten alt som skjedde sommeren 2011 skjer i reprise nå… Herregud, Boehner.

8 Kommentarer

  1. Mye riktig her… Inntil artikkelens siste slutt. Du kunne selvsagt ikke dy deg du heller, men måtte legge skylden for dagens krise på Boehner og republikanerne.

    I avsnittet før skriver du at store statsmenn inngår kompromisser, men at det kanskje ikke finnes noen av dem i den nåværende kongressen. Men hvorfor inkluderer du ikke Det hvite hus i denne sammenhengen? Mener du at det sitter en stor statsmann der?

    Vitner det om storhet når Obama nå ber partilederne lyve overfor media og si at de ikke vet hvor mange som har meldt seg inn i Obamacare? Alle skjønner at det er et forsvinnende lite antall. Ville ikke en stor statsmann vært ærlig nok til å innrømme dette?

  2. Mye riktig her… Inntil artikkelens siste slutt. Du kunne selvsagt ikke dy deg du heller, men måtte legge skylden for dagens krise på Boehner og republikanerne.

    I avsnittet før skriver du at store statsmenn inngår kompromisser, men at det kanskje ikke finnes noen av dem i den nåværende kongressen. Men hvorfor inkluderer du ikke Det hvite hus i denne sammenhengen? Mener du at det sitter en stor statsmann der?

    Vitner det om storhet når Obama nå ber partilederne lyve overfor media og si at de ikke vet hvor mange som har meldt seg inn i Obamacare? Alle skjønner at det er et forsvinnende lite antall. Ville ikke en stor statsmann vært ærlig nok til å innrømme dette?