Obama-Congress
(Official White House photo by Pete Souza)

Spørsmålet om å gi president Obama autorisasjon til å bruke militærmakt i Syria vil trolig bli en av de viktigste og mest interessante sakene Kongressen har hatt til behandling på svært lang tid. Debatten inneholder en rekke problemstillinger som har betydning langt utover Syria-saken.

Debatten begrenser seg ikke bare til utenrikspolitikk. Den har flere viktige innenrikspolitiske aspekter, og kan meget vel ha betydning for forløpet og utfallet av neste presidentvalgkamp.

Jeg skal kort liste opp en del av de problemstillingene som må forventes å prege behandlingen i Kongressen.

Omfanget av operasjonen

Debatten vil selvsagt fokusere på problemstillinger knyttet til bruken av militærmakt og hvilke målsetninger som søkes oppnådd i Syria. Hensynet til ikke-spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen (spesielt Iran) vil måtte veies mot det geopolitisk begrunnede ønsket om å distansere seg fra konflikter i Midtøsten.

Mye vil dreie seg om forholdet mellom en begrenset operasjon og mulighetene for å påvirke Assad.

Mange i Kongressen frykter opptrapping og vil enten stemme mot eller ha en svært snever resolusjon mens andre ønsker å fremprovosere regimeskifte og derfor gi presidenten vide fullmakter.

Obamas troverdighet

Hvordan et vedtak vil påvirke USAs og presidentens troverdighet internasjonalt vil bli en gjenganger. Spørsmålet er om hvor stor del av republikanerne som tenker nasjonalt og hvor mange som primært ønsker å svekke Obama ytterligere.

Taper Obama denne saken i begge kamre er han langt på vei sluttkjørt som president, også internasjonalt. Dette er nok noe som vil veie tungt hos mange av hans partifeller som ellers ville stemt mot autorisasjon.

En del tyder på at Obama gjennom å rådføre seg med Kongressen ønsker å få delt ansvaret for en feilslått politikk der det nå kun er dårlige alternativer å velge mellom. Men mange republikanerne, ikke minst innen lederskiktet, er nok enda mindre interessert i å stemme mot og så bli gjort ansvarlig for at Obama ikke bruker militærmakt i Syria.

Alibi og strategi

USA er en krigstrøtt nasjon og opinionen er sterkt skeptisk til et nytt militært engasjement.

Dette vil prege kongressbehandlingen, og mange vil kreve at presidenten gir dem bedre politisk alibi for å stemme for autorisasjon enn han har gjort hittil. De ønsker mest av alt å få høre hvilken politisk strategi som en slik militær operasjon er ett ledd i. Problemet her er imidlertid at Syria-aksjonen helt bryter med Obamas egen storstrategi om fokus på regionen rundt Stillehavet/Det indiske hav.

Debatten om Syria vil også skje samtidig med at en ny budsjettkrise er under oppseiling, ny konflikt om heving av gjeldstaket og utnevnelsen av ny FED-sjef. USAs militære kan forventes å være svært tvilende til Obamas planer, og til hans lederegenskaper i denne sammenheng.

Kombinasjonen av dette og økonomi vil bli en viktig del av debatten. De tradisjonelle økonomiske frontlinjene kan derfor også ha betydelig innvirkning på politikerne stemmegivning om Syria-resolusjonen.

Splittelsen i GOP

Et uhyre viktig aspekt blir å se hvordan den gryende splittelsen om utenrikspolitikken i GOP slår ut. Senator Rand Paul (R-Kentucky) kan forsøke en ny filibuster, og vil garantert benytte anledningen til ytterligere å befeste sin stilling som en seriøs utfordrer i 2016. Spørsmålet er hvor mange han får med seg. Det er i så henseende interessant å notere at senator Marco Rubio (R-Florida) stemte mot autorisasjon i utenrikskomiteen.

Vi kan fort få en underlig, men kraftfull, allianse mellom den Tea Party-inspirerte delen av GOP og demokratiske anti-intervensjonister.

Noe avhengig av hvordan USAs innblanding i Syria-konflikten utvikler seg kan stemmegivning i denne saken bli av betydning i presidentvalg-sammenheng. Vi husker hvordan Obamas nei til Irak-krigen avgjorde nominasjonen i 2008.

Maktforholdet mellom presidenten og Kongressen

Måten Kongressen ble koplet inn i denne saken gjør at utfallet også kan ha langsiktige virkninger på maktforholdet mellom presidenten og nasjonalforsamlingen når det gjelder bruk av militærmakt.

Presidenten trengte ikke gå til Kongressen. Det er dog klokt å be om tilslutning, men da bør dette bli signalisert tidlig og være en naturlig del av presidentens arbeid for å bygge sin sak. Nå artet det hele seg som en politisk retrett, og sier Kongressen nei kan resultatet også bli svekket presidentmakten på sikt.

Vi står med andre ord foran en uhyre spennende debatt med mange viktige problemstillinger og politikere som gjennomgående vil operere med mer enn én agenda. Trolig vil vi med rette høre at mange klager over at man bare kan velge mellom dårlige alternativer. Men likevel vil ventelig flertallet, i alle fall i Senatet, finne støtte til presidenten å være det minste ondet.


Svein Melby er senior­forsker ved Senter for trans­at­lan­tiske stu­dier ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier. 

Twitter: @svmelb