Historien om borgerrettighets-bevegelsen

I 1963 holdt Martin Luther King jr. sin berømte “I have a Dream”-tale i Washington D.C., i forbindelse med et fredelig demonstrasjonstog som samlet 250,000 deltagere. Denne hendelsen er en viktig del av amerikanernes kollektive hukommelse, og er blitt stående som et symbol på afroamerikanernes kamp for bedre rettigheter.

Borgerrettighetsbevegelsen forandret USA på flere vesentlige områder. Avgjørende lover ble vedtatt og maktbalansen i en hel region ble endret. I tillegg ble andre grupper inspirert til å kjempe for bedre vilkår, og i løpet av en periode på 15 år kom det amerikanske samfunnet gjennomgått store omveltninger.

Bli med på en tur tilbake til 1960-tallet.

Forandring i emning

Det var flere faktorer som ledet fram til Loven om borgerrettigheter av 1964 og Loven om stemmerettigheter av 1965. På 1920-tallet migrerte mange svarte fra de segregerte Sørstatene, hvor de ikke fikk lov til å stemme, og til andre stater der de ble mottatt som en ettertraktet velgergruppe. Under Franklin D. Roosevelt (D) ble de inkludert i enkelte av velferdsprogrammene i New Deal. Dette resulterte i at deres støtte til Abraham Lincolns parti – Det republikanske partiet – begynte å avta. Under andre verdenskrig ble mange stasjonert i integrerte deler av USA, som igjen førte til en ytterligere politisk oppvåkning hos svarte amerikanere.

Parallelt med denne utviklingen ble det klart at Det demokratiske partiet ville være avhengig av svarte velgere for å vinne presidentvalg i årene fremover. I 1948 tok president Harry S. Truman (D) en sjanse ved å appelere åpent til denne velgergruppen for å sikre seg gjenvalg. Dette gikk på bekostning av hvite arbeiderklassevelgere i Sør noe som førte til det såkalte Dixiecrat-opprøret på det demokratiske landsmøtet i 1948. Strom Thurmond og andre sørstatsdemokrater dannet et eget parti hvor utestenging av svarte var viktigste kampsak.

Samtidig gjorde interesseorganisasjonen National Association for the Advancement for Colored People (NAACP) stadige framstøt for å endre lovgivningen. I 1954 vant bevegelsen en viktig seier da Høyesterett avgjorde i Brown v. Board of Education at «adskilt men likeverdig» stred mot grunnloven. I Sørstatene bodde svarte og hvite side om side i delte samfunn. Skoler, kirker, underholdningsfasiliteter, sykehus og til og med kirkegårder var segregert. Finansieringen, derimot, var som regel skjev. Hvite skoler i Mississippi mottok for eksempel fire og en halv gang mer pengestøtte enn svarte skoler. «Adskilt men likeverdig» var dermed bare et tomt uttrykk.

En ny retning

Den berømte bussboikotten i Montgomery, Alabama som ble utløst av Rosa Parks’ en-kvinnes-aksjon, kom til å definere borgerrettighetsbevegelsen fram til midten av sekstitallet.

Parks, som jobbet som syerske, var i utgangspunktet kjent for sine hyppige kirkebesøk, rolige væremåte og gode manerer. Hun var også et aktivt medlem i NAACP. En desemberdag i 1955 nektet Parks å flytte seg da en hvit passasjer forlangte å få setet hennes, politiet ble tilkalt og hun ble pågrepet. Arrestasjonen av den respekterte Parks ble startskuddet for en beundringsverdig demonstrasjon i sivil ulydighet.

I over et år boikottet Montgomerys svarte innbyggere byens busselskaper. Det ble arrangert noe transport i form av “car pools”, og svarte drosjeeiere kjørte gamle og syke til samme pris som det kostet for en bussbillett. Flertallet av byens rundt 40,000 svarte innbyggere gikk imidlertid til og fra jobb hver eneste dag. Verken lange avstander – noen gikk flere mil – eller Alabamas stekende sol, satte en stopper for aksjonen.

Boikotten førte til store tap for Montgomerys handelsstand som ivret etter å få slutt på aksjonen. I midten av november 1956 sa Høyesterett seg enig i at segregering på offentlig transport var grunnlovsstridig, og mot slutten av desember ble boikotten opphevet.

I løpet av 1956 pekte Martin Luther King jr. seg ut som en leder for bevegelsen.

King som var en karismatisk, og relativt velstående prest fra Atlanta, mente at den svarte motstanden måtte være ikke-voldelig for at man skulle kunne oppnå de ønskede målene. Det ble klart at dette var en fremgangsmåte som virket, og hvor både kvinner og menn, gamle og unge kunne delta. I årene som fulgte utførte borgerrettighetsbevegelsen en rekke lignende aksjoner, om enn i en mindre skala.

Tv-revolusjonen

De som imidlertid for alvor satte afroamerikanernes kamp for bedre rettigheter på den nasjonale agendaen var de tre tv-nettverkene ABC, CBS og NBC. Tv-team rapporterte fra den pågående konflikten i Sørstatene – noen ganger med livet som innsats – og amerikanerne reagerte med sjokk over hva som foregikk i deres egen bakgård.

Da ni svarte ungdommer ønsket å begynne på en hvit videregående skole i Little Rock, Arkansas, ble de møtt av en rasende folkemengde og staten Arkansas nasjonalgarde. Tv-bildene av en femten år gammel svart jente, som hadde kommet bort fra de andre, alene i kaoset, mens en rasende mobb spyttet på henne og ropte slagord, gjorde inntrykk.

President Dwight D. Eisenhower ble tvunget til å reagere, og beordret soldatene til å beskytte ungdommene slik at de kunne begynne på skolen. Lignende scener utspilte seg i 1961 da en krigsveteran ønsket å studere ved Universitetet i Mississippi. Dette resulterte i store opptøyer og Kennedy-administrasjonen var nødt til å sette inn nasjonalgarden for å holde ro.

Noen av aktivistene levde farlig.

I 1963 ble Medgar Evers, en lokal NAACP-leder, skutt og drept av en snikskytter i Mississippi. I Alabama ble en svart kirke utsatt for et attentat som kostet fire små jenter livet.

Vel så tragisk er skjebnen til de tre frivillige, tilhørende en gruppe som kalte seg “Freedom Riders”, som ble funnet drept i Mississippi i 1964. Mange av demonstrantene, både og svarte og hvite, ble utsatt for grov vold, og noen fikk varige men. Media spilte en viktig rolle i å formidle disse historiene, og bildene av forslåtte menn og kvinner gikk landet rundt.

Få hendelser sjokkerte imidlertid amerikanerne mer enn det dramaet som utspilte seg i Birmingham, Alabama, våren 1963.

Situasjonen i staten begynte å tilspisse seg i januar1963, da den nyvalgte guvernøren George C. Wallace erklærte i sin innsettelsestale at segregering var kommet for å bli.

I mai samme år, deltok tusenvis av afroamerikanske barn og tenåringer i en fredelig demonstrasjon i Birmingham. Til tross for at det hele gikk rolig for seg, gikk politistyrken til angrep som om det var livsfarlige kriminelle som demonstrerte. Tv-bildene av barn, noen under tolv år, som ble overfalt med elektriske støt, brannslanger og politihunder, rystet amerikanerne.

President John F. Kennedy hadde inntil da forholdt seg relativt rolig til konflikten i sør, men dette kunne han ikke ignorere. Under en kringkastet tale i juni sa han at borgerrettighetskampen var et moralsk spørsmål, og at alle amerikanere hadde rett til de samme mulighetene.

Talen er regnet som et viktig vendepunkt og markerte Det demokratiske partiet som borgerrettighetspartiet.

I løpet av noen få år var borgerrettighetsbevegelsen blitt en landsomfattende bevegelse hvor spesielt unge engasjerte seg. Det er ingen tvil om at tv-sendinger bidro til fortgang i denne prosessen. Aviser som New York Times og Boston Globe rapporterte også fra Sørstatene, men det var først og fremst tv-bildene av det som foregikk som virkelig vekket folks rettferdighetssans.

Noen dager etter Kings demonstrasjonstog i Washington, D.C. produserte NBC en dokumentar ved navn “The American Revolution of ’63”, som samlet høydepunktene fra borgerrettighetsbevegelsen i en sending. Programmet, som varte i tre timer, ble forsøkt stoppet av kanalens annonsører fordi man fryktet at motstandere av bevegelsen ville boikotte kanalen. Kanalen sto likevel fast ved sitt, og sendte dokumentaren uten reklameinnslag til tross for økonomisk tap.

ABC, CBS og NBC gikk bare under navnene African-American Broadcasting, Colored Broadcasting og Nigger Broadcasting i sør, og beskyldningene om at disse nettverkene motarbeider republikanerne, begynte så vidt å gjøre seg gjeldende i denne perioden.

Myter

Enkelte seiglivete myter sitter igjen.

At Rosa Parks var en gammel dame er en av dem. Parks var 42 i 1955 og hadde deltatt på flere samlinger i regi av NAACP. Hun var ikke en tilfeldig borger, men visste godt hva hun gjorde da hun nektet å gå bak i bussen.

En annen myte knytter seg til bruken av barn. Barn helt ned i småskolealder ble aktivt brukt i demonstrasjonene av forskjellige grunner. En av kampsakene var retten til skole og utdanning, og da var det naturlig å vise frem barna. En annen grunn var å vekke sympati i resten av landet, men den viktigste grunn var at så få voksne hadde muligheten til å være yrkesdemonstranter. Myndighetene reagerte ofte med å arrestere også fredelige aktivister, og selv om oppholdet bak murene ikke ble langvarig, var det vanskelig å holde på en jobb under slike omstendigheter.

Retten til å stemme

Få dager etter at president Kennedy ble drept, i november 1963, talte USAs nye president Lyndon B. Johnson til Kongressen. Johnson kunngjorde at borgerrettigheter fra nå av ville stå høyt på Det hvite hus’ agenda.

Johnson overtalte flesteparten av republikanerne i Senatet til å samarbeide med demokratene fra nord, og sikret dermed flertall for Loven om borgerrettigheter av 1964. Republikanernes presidentkandidat i 1964, Barry Goldwater, var en av dem som stemte imot.

Lovteksten var langt mer omfattende enn Kennedys opprinnelige lovforslag, og gav myndighetene tillatelse til å oppheve segregering på offentlige utdanningsinstitusjoner, og i det offentlige rom.

Alle lover om borgerrettigheter som blitt vedtatt etter 1957 omhandlet retten til å stemme. Likevel var det vanskelig for mange afroamerikanere å registrere seg for å stemme i 1964. Problemet med tidligere vedtatte lover var at fornærmede måtte bevise i retten at han eller hun faktisk ble utsatt for diskriminering, noe som var tidkrevende og vanskelig. Svarte ledere la stadig press på Johnson for at han skulle vedta en lov som sikret stemmerettigheter for alle amerikanere. Johnson nølte, og argumenterte med at nasjonen måtte få tid til «å trekke pusten» innen det kunne skje.

Borgerrettighetsbevegelsen kjempet videre for at den siste biten i lovverket skulle komme på plass, og demonstrerte videre.

I mars 1965 reiste King til Selma, Alabama for å lede et demonstrasjonstog om stemmerettigheter. Selv om over halvparten av byens innbyggere over atten år var afroamerikanere, hadde bare 1 prosent klart å registrere seg for å stemme. Da et opptog med omtrent 600 deltagere gikk mot byens rettsbygning, ble de møtt av politi til hest som brukte køller og sprayet tåregass på demonstrantene.

Hendelsen, som blir kalt “Bloody Sunday”, ble filmet og kringkastet på tv. Igjen reagerte amerikanerne med avsky, og kun få dager etter talte en beveget Johnson til Kongressen i en tv-sendt tale.

Loven om stemmerettigheter av 1965 ble vedtatt i august samme år, og det ble dermed forbudt å vise til «bestefarklausuler» og å benytte seg av diskriminerende lese- og skrivetester for å fastsette hvem som kunne stemme. Innen 1969 hadde antallet svarte som var registrert for å stemme økt dramatisk, og lå på over 60 prosent i Alabama, Georgia, Louisiana og Mississippi.

Tilbakeslaget

For mange svarte ble årene etter 1965 en skuffelse.

Den økonomiske veksten som hadde preget USA siden andre verdenskrig var i ferd med og avta. Den afroamerikanske befolkningen ble av den grunn rammet av arbeidsledighet og medfølgende sosiale problemer. Integreringen fikk heller ikke den effekten man hadde håpet på. De som hadde mulighet til det flyttet ut av de tidligere segregerte nabolagene og ut til forstedene, mens fattige og de uten utdannelse ble igjen. Dyktige svarte lærere, leger, advokater og andre lederskikkelser fikk jobb ved hvite institusjoner nå som rase ikke lenger var et hinder, noe som fikk negative konsekvenser for de gjenværende. Disse faktorene bidro til at forholdene i afroamerikanske bydeler raskt ble betydelig verre. Frustrasjon førte til voldsomme opptøyer i flere store byer, og støtten til borgerrettighetsbevegelsen sank betraktelig etter dette.

Også andre grupper kjempet om flere rettigheter på sekstitallet.

Kvinner, amerikanske urinnbyggere, latinamerikanere og andre, erklærte ved hjelp av forskjellige aksjonsformer at også de ønsket forandringer i hverdagen og i lovverket.

For mange amerikanere føltes denne rettighetsrevolusjonen påtvunget, og til dels unødvendig. Det amerikanske samfunnet var nærmest ute av kontroll, mente noen. Spesielt den hvite arbeiderklassen hadde sett seg lei på demonstrasjoner og uroligheter. Denne gruppen stemte opprinnelig demokratisk, men i løpet av sekstiårene gikk flesteparten over til Det republikanske partiet, blant annet som følge av borgerrettighetsbevegelsen.

Innslaget av sosial konservatisme og hvit sørstatspopulisme ledet til “det nye høyre”, en politisk retning som ble manifestert ved at Richard Nixon ble valgt til president i 1968, og senere gjenvalgt i 1972.

Svarte amerikanere utgjør i dag 14 prosent av USAs befolkning, og er dermed landets største homogene minoritetsgruppe.

De skiller seg ut ved at de er den eneste gruppen (flesteparten, men ikke alle) som ikke innvandret til USA frivillig, men som en følge av tvang og trusler om vold. Mange folkegrupper har strevd med å få innpass i det amerikanske samfunnet, men få, kanskje med unntak av urinnbyggerne, har blitt utsatt for en tilsvarende systematisk rasisme og undertrykking som den afroamerikanske befolkningen.

De sosiale problemene har vedvart i årene etter borgerrettighetsbevegelsen, og på enkelte områder har ting blitt verre for svarte amerikanere – spesielt etter at finanskrisen var et faktum. Det er allikevel flere lyspunkter.

I Washington, D.C. sitter det nå en svart president i Det hvite hus som har vunnet gjenvalg, og The Mall er prydet av et monument tilegnet Martin Luther King jr., 50 år etter den berømte talen.

Og Rosa Parks? Du finner statuen hennes i Kongressen.