Vi stiller norske USA-eksperter (mer eller mindre) aktu­elle spørsmål, og her får du sva­rene. Denne gangen: Hvem anser du for øyeblikket som demokratenes og republikanernes sterkeste kandidater i 2016?

Hillary-Christie
Mange har tro på Hillary Clinton og Chris Christie som henholdsvis demokratenes og republikanernes presidentkandidat i 2016 om dagen.

Bakgrunn: Det er to og et halvt år igjen til 2016 – 864 dager og 123 uker! – men posisjoneringen og spekulasjonene er igang forlengst. Før jeg kommer til spørsmålet legger jeg ved Pollsters gjennomsnitt av 2016-målingene på demokratisk (til venstre) og republikansk (til høyre) side:

Pollster-D-R-130820

Jeg stilte samme spørsmål i desember i fjor, og nå er det på høy tid med en ny runde:

Spørsmål: Hvem regner du som demokratenes og republikanernes sterkeste kandidater i nominasjonskampen i 2016?

Illust­ra­sjon av Renate Ton­stad Flaten / AmerikanskPolitikk.no.

ronnebergKristoffer Rønneberg (@ronneberg), Aftenpostens nye USA-korrespondent:

«Clinton vs Rubio.»


Jan Arild Snoen (@jasnoen), kom­men­tator for Minerva:

“Blant demokratene er situasjonen frosset inntil Clinton bestemmer seg, og mine tips er de samme som i desember: Clinton hvis hun stiller, noe jeg tror det er mindre enn 50% sjanse for. Ellers Cuomo som knapp favoritt. Biden tror jeg ikke på.

Blant republikanerne er det større bevegelse. Jeg har fremdeles Rubio som favoritt, selv om han har utfordret viktige deler av sitt parti i innvandringssaken og gått litt tilbake på meningsmålingene som følge av det. Tror finalen i nominasjonskampen vil stå mellom Christie på den liberale siden, Paul eller Cruz på den konservative og en som er plassert mellom dem. Jeg tror den siste vil vinne. Christie har imidlertid en sjanse, fordi målingene konsekvent viser at han er den som gjør det best mot demokratene. Andre aktuelle sentrumskandidater er Paul Ryan, som jeg tror er for sterkt assosiert med kutt, og Jeb Bush. Jeg mener partiet ville være mer tjent med en yngre og friskere kandidat som Rubio, særlig dersom Clinton blir motstanderen, fremfor en retro-kamp mellom Bush og Clinton, og tror at partiets velgere er enige med meg i det.»


Svein Melby (@svmelb), senior­forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

“Selv om det er over tre år til neste presidentvalg er posisjoneringen innen partiene allerede i gang. Det er likevel viktig å understreke at tiden frem til valgkampen starter for alvor, og selve valgkampen, fort kan endre på styrkeforholdet mellom kandidatene, og ennå vet vi jo heller ikke hvem som til slutt vil stille som kandidater.

Pr. i dag kan det synes opplagt at Hillary Clinton vil bli demokratenes presidentkandidat, hvis hun selv vil. Svært mye tyder da også på at hun kommer til å stille. Likevel er jeg langt fra skråsikker på at hun vil få det så lett som de fleste synes å mene. Det ligger alltid en i fare i å være den helt dominerende forhåndsfavoritt, og jeg tror i likhet med Maureen Dowd at Clinton ser bedre ut ‘in the abstract’ enn hun vil gjøre i praksis. Det skal også minnes om at det finnes et betydelig latent anti-Clinton segment i partiet. Men hun er storfavoritt. Joe Biden kan være et alternativ hvis Hillary ikke stiller. Men i det tilfellet dukker det nok opp flere andre som Martin O’Malley, Andrew Cuomo og Kirsten Gillibrand. Men tar man Hillary ut av regnestykket blir situasjonen ganske uklar på demokratisk side, og det er for øyeblikket svært vanskelig å peke ut noen naturlig favoritt.

Dominerer en mulig kandidat hos demokratene, har republikanerne flere betydelige politikere som trolig vil kaste seg inn i nominasjonskampen. Chris Christie, Marco Rubio, Rand Paul, Bobby Jindal, Paul Ryan, Scott Walker og  Rick Perry for å nevne navn som går igjen i spekulasjonene. I tillegg vurderer nok fortsatt Jeb Bush muligheten og Ted Cruz har høye nok tanker om seg selv til å ville forsøke. Vi skal heller ikke se bort fra at John Kasich vil forsøke seg. Og det kan komme enda flere. GOP-nominasjonen kan bli helt avgjørende for utviklingen i partiet og dets posisjon i amerikansk politikk. Skal man velge den pragmatiske form for konservatisme eller skal man legge seg på en enda mer rendyrket høyre-ideologisk kurs. Ut fra min vurdering er Jeb Bush partiets klart sterkeste politiker, og også den som best kan forene de ulike delene av partiet. Ingen er heller i tvil om at han er klar for oppgaven som president. Men det er nok mindre enn 50% mulighet for at han stiller. Mye tilsier at det er en fordel å være guvernør (eks-guvernør) fremfor å komme fra Kongressen. Derfor fremstår Chris Christie pr. i dag som det sterkeste alternativ hvis Bush ikke stiller. Men han er en pragmatiker og uglesett i deler av partiet. Flere utviklingstrekk i amerikansk politikk tilsier også at Rand Paul blir å regne med. Mange oppfatter ham som en for ekstrem liberalist, men han er i ferd med å gjøre seg spisbar også hos sine kritikere. Bildet hos republikanerne kan også fort endres ut fra hvilke hovedproblemstillinger som preger dagsorden i tiden fremover. Etter valget neste år kan derfor forutsetningene, og prognosene, se helt annerledes ut.»


Anders Tvegård (@AndersTvegard), NRKs Washington-korrespondent:

«Om det var valg i dag, ville republikaneres Chris Christie og demokratenes Hillary Clinton være de sterkeste kandidatene i nominasjonskampen. Ingen av dem har sagt at de vil stille og det er heller ikke gitt at de blir nominert tre år fram i tid.

Hillary Clinton har signalisert sterkest at hun ville trekke seg tilbake, hvile, skrive, tenke, men nå er hun i gang med en foredragsserie om politiske standpunkter. Republikanerne tror også på Hillary siden de kjører hardt på Benghazi i Kongressen samtidig som den republikanske nasjonalkomiteen (RNC) sier at de ikke vil la CNN eller NBC moderere nominasjonsdebatter dersom de sender planlagte Hillary-serier neste år.

Joe Biden er ikke utelukket som kandidat for demokratene, men skulle partiet ikke få en kvinne, er det mulig de heller ser mot en som er noe yngre som f.eks Martin O’Malley. Demokratene har også flere in-the-making som Corey Booker, Andrew Cuomo, Julian Castro, Kristen Gillibrand og Antonio Villaraigosa.

På republikansk side vil Jeb Bush også ha solid støtte i etablissementet. De mer ‘opprørske’ kandidatene er Ted Cruz og Rand Paul, mens Marco Rubio, Paul Ryan og Bobby Jindal har mistet noe av piffen de hadde.

Bildet i dag ser ut som Christie-Clinton, men tre år er lenge også i amerikansk politikk. Nok av tid til å tabbe seg ut eller skaffe seg hittil ukjente, sterke utfordrere.»


Elin Sørs­dahl (@ElinsTVno), TV2s nylig avtroppede USA-korrespondent:

«Hvis Hillary Clinton på ett eller annet tidspunkt signaliserer at hun stiller, er veien lagt for henne. Avhengig av helsen til både fru og herr Clinton. Hun har penger, politisk tillit tross sortien i lys av Benghazi og ikke minst utsikten til å bli landets første kvinnelige president. Andre kandidater kan være visepresident Joe Biden, New York-guvernør Andrew Cuomo, og New York-senator Kirsten Gillibrand. Jeg tror det er for tidlig for tvillingbrødrene Castro, klare velgermagneter for latino-velgerne på et senere tidspunkt.

På republikansk side er det tett med kandidater. New Jersey-guvernør Chris Christie har fått bedre kontroll på vekten, men helsetilstanden hans vil også være en medvirkende faktor. Han har høy folkelig faktor. Paul Ryan har erfaring fra en valgkamp og har lært av feilene. Vil ganske sikkert stille opp i primærvalget. Det samme gjelder Marco Rubio, som har fått mer erfaring og som fortsatt er et republikansk stjerneskudd. Langt mellom opplagte kvinnelige kandidater. Jeg har liten tro på Condoleezza Rice, som aldri har vært folkevalgt. Da tror jeg heller på at Jeb Bush, som har mexikansk kone og som er populær blant latinovelgere, vil kaste seg inn i kampen. Bush vs Clinton?»


HilmarLMjeldeHilmar L. Mjelde (@HilmarLMjelde), sti­pen­diat, Insti­tutt for saman­lik­nande poli­tikk, Uni­ver­si­tetet i Bergen:

«De som bygger en noenlunde bred velgerkoalisjon bak seg og utvikler det beste private valgkampapparatet fremover. Seriøse kandidater begynner med dette typisk 3-4 år før valget, og vi ser tegn til at bl.a. Chris Christie og Hillary Clinton har begynt allerede.»


Anders Romar­heim (@andersrom), forsker ved Insti­tutt for for­svars­stu­dier:

«Det er skrekkelig lenge igjen. Men to kandidater som virker godt posisjonert per i dag er Chris Christie og Hillary Clinton.»


Carl Straums­heim (@carlfss), bidrags­yter på AmerikanskPolitikk.no:

«Demokratene: Hillary Clinton. Punktum.

Republikanerne: Det er en grunn til at vi i dag ikke snakker om president Rudy Giuliani eller president Donald Trump. Det er fortsatt mer enn tre år til valget i 2016, og hva som helst kan bokstavelig talt skje. Kanskje partiet samler seg rundt en kandidat? Kanskje partiet er i ferd med å rives i to, med den harde konservative fløyen på én side og den libertarianske på den andre — noe som kan føre til et knusende nederlag nå, men samling og seier i fremtiden (tenk Barry Goldwater og 1964-valget).

Det som taler i republikanernes favør (og jeg nøler med å bruket ordet ‘kaos’) er at velgerne har flere muligheter enn demokratene, siden Clinton virker, på godt norsk, ‘inevitable.’ Hvis partiet vil satse konservativt, er Sen. Marco Rubio et godt valg. Libertariansk? Senator Rand Paul. Moderat? Guvernør Chris Christie. Disse karene tvinnet tommeltotter mens den eldre garden oppfylte sine ønsker om å stille til presidentvalg i 2012. Og hvis det ikke ordner seg i 2016, er de og andre republikanere unge nok til å være tålmodige.

Men aller viktigst: Før de bestemmer seg for hvem de vil nominere, må de bestemme seg for hvilket retningsvalg partiet skal ta.»


HeleneMegaard-litenHelene Megaard (@MsHeleneMegaard), Nord-Amerikaviter og bidragsyter på AmerikanskPolitikk.no:

«Det republikanske partiets frykt er at en at en voksende demokratisk majoritet, som følge av USAs endrede demografi, vil gjøre det nærmest umulig for dem å vinne presidentvalg i fremtiden. Partiet leter først og fremst etter en dyktig kommunikator i håp om å snu utviklingen. De to foregående republikanske presidentkandidatene, McCain og Romney, maktet ikke å vekke lidenskapen i Det republikanske partiet. De ble kandidater fordi det var ‘deres tur’ (McCain) eller fordi ‘de sto løpet ut’ (Romney). Denne fellen skal for enhver pris unngås denne gangen, derfor har jakten/kampen begynt tidlig.

Hos republikanerne ser New Jerseys guvernør, Chris Christie, og Ron Pauls sønn, Rand Paul ut til og foreløpig skille seg ut som klare kandidater til primærvalgene. I helgen kom nyheten om at Christie er i ferd med å bygge opp et større valgkampnettverk, noe som kan tyde på at han lader opp mot 2016. Christie er folkelig, men også konservativ. Han er mot abort og ekteskap mellom homofile, og motstander av Obama-administrasjonens foreslåtte våpenlover – holdninger som appellerer til republikanerne. Det ble imidlertid sett på som illojalt at han skrøt åpenlyst av Obamas innsats i etterkant av orkanene Sandy, kun få dager før valget i fjor. Det spørs om Christie er red-state nok til å stikke av med seieren i 2016.

Sentator Rand Paul (Kentucky) tilhører partiets høyreorienterte fløy, og vil nok vinne mange velgere i sør. Men, med nylige uttalelser om at Milton Friedman burde bli ny sentralbanksjef (Friedman døde i 2006) representerer han også en form (les Sarah Palin) som mange moderate republikanere ønsker seg bort fra.

Rick Santorum fra forrige runde har vist tegn til å begynne og røre på seg igjen, og Paul Ryan og Jeb Bush er absolutt ikke ute av racet. Spesielt sistnevnte kan vise seg å være en god kandidat.

På demokratisk side diskuterer man (med skrekkblandet fryd) hva som vil skje hvis Hillary ikke stiller. New Yorks guvernør Andrew Cuomo har lenge vært en favoritt. Det har også, selv om få tror at det faktisk vil skje, visepresident Joe Biden. Biden er kjent for sine verbale blundere, men framstår som ærlig og snill. Amerikanske medier har merket seg at senator Amy Klobuchar (Minnesota) var i Iowa forrige uke – en event som neppe er tilfeldig. Det demokratiske feltet overskygges likevel helt av Hillary, som alle går og venter på: Vil hun eller vil hun ikke stille?»


EirikLokke-litenEirik Løkke (@EirikLokke), råd­giver i Civita:

«Det er veldig lenge til 2016 og det eneste som er sikkert er at mye er usikkert. Men om jeg skulle trekke frem tre potensielle øyeblikkskandidater vil jeg trekke frem: Paul Ryan, Chris Christie og Marco Rubio for Republikanerne (Rand Paul som en liten joker). For Demokratene vil jeg trekke frem: Hillary Clinton, Andrew Cuomo og Mark Warner.»


Steinar Ottesen (@SteinarOttesen), redaktør av PolitiskeNyheter.no:

“På demokratisk side er Hillary Rodham Clinton ikke storfavoritt, men superfavoritt. Det meste tyder på at hun vil legge et grunnlag frem til 2015 før hun offisielt annonserer sitt presidentkandidatur. Den demokratiske nominasjonen er hennes å tape hvis hun igjen vil forsøke å bli verdens mektigste person. Den tidligere førstefruen, senatoren og utenriksministeren er det sterkeste kortet til demokratene hvis det skal bli fire nye år i Det hvite hus etter åtte år med styringsslitasje. Et viktig poeng er at det vil bli en anti-Hillary kandidat i 2016, hvem blir denne personen? Hvis det ikke blir en Clinton-kampanje er det helt åpen om hvem som vinner nominasjonskampen. Joe Biden og Andrew Cuomo blir nevnt som mulig kandidater, men jeg har vanskelig for å se at en av disse kan vinne 270 valgmenn. Kirsten Gillibrand kan bli farlig hvis ikke Hillary Clinton stiller, og hun har også en høyere mediaprofil enn tidligere.

På republikansk side er det mer åpent. Når Chris Christie mest sannsynlig blir gjenvalgt i november vil han nok flytte fokus til den republikanske nominasjonkampen. Christie er guvernør i en blå delstat (New Jersey), kan vinne uavhengige velgere i Iowa og New Hampshire og kan vinne vippestater i november 2016. På dette tidspunktet ser jeg på Christie som det sterkeste kortet til The Grand Old Party. Marco Rubio har ikke hatt en god start på 2013 og har mistet litt av momentumet før et eventuelt kandidatur i 2016. Jeb Bush har fortsatt det samme etternavnet, men kan bli en sterk kandidat hvis han velger å gjøre som andre medlemmer av familien. Paul Ryan er den eneste som har vært med på verdens største politiske sirkus tidligere og har dermed en unik erfaring som kan bli meget viktig. Rand Paul kan gjøre det godt, men min mening er at han blir for ekstrem til å vinne nominasjonen. Susana Martinez (guvernør i New Mexico) vil være annerledes og et friskt pust for det republikanske partiet. Hvis hun velger å stille kan hun være en Dark Horse. Det samme kan man si om Bobby Jindal som er guvernør i Louisiana.»


Og hva med meg?


AreFlaten2Are Tåg­vold Flaten (@AreFlaten), redaktør av AmerikanskPolitikk.no:

“Hillary Clinton kaster en enda større skygge over det demokratiske feltet av potensielle presidentkandidater enn hun gjorde på samme tidspunkt i 2005. Hun er favoritten som gjør det som skal til for å stille, med Joe Biden trippende med lignende planer i hennes og Obamas skygge. Sånn sett er det ikke noe nytt med det demokratiske feltet i 2013 sammenlignet med situasjonen to og et halvt år før nominasjonsvalgene i 2000, 2004, og 2008: Feltet preges av en klar favoritt.

Det er imidlertid verdt å merke seg at John Kerry lå langt bak på målingene på samme tidspunkt i 2004-racet, og at Barack Obama ikke en gang var å se på 2008-målingene i 2005. Mye kan skje, og Hillarys skakkjørte 2008-kampanje er et eksempel på at hun kan snuble selv om hun skulle stille. Og det er mange demokrater som har planer i 2016, uavhengig av Hillary.

Et tilbakeblikk på de samme målingene på republikansk side viser at styrkeforholdet innad i dagens felt av potensielle presidentkandidater skiller seg fra situasjonen i tidligere nominasjonskamper. Det er mange om beinet og langt jevnere i teten enn tilfellet var i for eksempel 1997, 2005 og 2009. 2012-valgkampen ga ikke noen klar tronarving til 2016 – slik tilfellet kan sies å ha vært med McCain og Romney – selv om Rick Santorum (og til dels Paul Ryan) vil si seg uenig i det.

Nominasjonskampen vil nok en gang bli en kamp om hvilken retning partiet skal ta. Her vil kampen til dels stå mellom de som prioriterer Iowa (og deretter South Carolina), og de som prioriterer New Hampshire (og deretter Florida); mellom de som håper på et Huckabee/Santorum-øyeblikk i Iowa og de som ser for seg en Romney-aktig vei til nominasjonen (‘Republicans fall in line’). Det er verdt å merke seg at ingen har vunnet både Iowa og New Hampshire siden 1976, selv om Romney nesten klarte det i fjor. Her kan en mann som Marco Rubio spille på flere strenger, mens Chris Christie har både tyngden og pengemennene i ryggen til å forme nominasjonskampen i sitt bilde uten å prioritere Iowa. Mellomvalget i 2014 vil gi svaret på hvem som planlegger veien videre etter Des Moines og Manchester.»


Hvem har du troen på? Kommentarfeltet venter.

9 Kommentarer

  1. Jeg har mer tro på Rand Paul enn de fleste i panelet, men det er avhengig av om de økonomiske realitetene får innpass i republikansk mainstream eller ikke. Han virker å ha et godt tak på ungdom, og kan skape engasjement blant ung amerikansk høyreside for første gang på lenge.

    Jeg har ikke noe særlig tro på Christie, men kanskje Rubio kan klare å posisjonere seg riktig hvis Paul skulle mislykkes i sitt prosjekt med å bringe sammen libertarianerne og mainstream.

    Drømmedebatten hadde vært mellom Paul og Warren, da jeg ser på begge som veldig oppriktige og ‘ideologisk redelige’, og ville gitt en meget interessant valgkamp. Hvis Clinton stiller igjen vil den ungdommelige bølgen som Obama red på være borte, så jeg tror faktisk at Warren vil ha en større sjans til å vinne hovedvalget enn Clinton.

  2. Jeg har mer tro på Rand Paul enn de fleste i panelet, men det er avhengig av om de økonomiske realitetene får innpass i republikansk mainstream eller ikke. Han virker å ha et godt tak på ungdom, og kan skape engasjement blant ung amerikansk høyreside for første gang på lenge.

    Jeg har ikke noe særlig tro på Christie, men kanskje Rubio kan klare å posisjonere seg riktig hvis Paul skulle mislykkes i sitt prosjekt med å bringe sammen libertarianerne og mainstream.

    Drømmedebatten hadde vært mellom Paul og Warren, da jeg ser på begge som veldig oppriktige og ‘ideologisk redelige’, og ville gitt en meget interessant valgkamp. Hvis Clinton stiller igjen vil den ungdommelige bølgen som Obama red på være borte, så jeg tror faktisk at Warren vil ha en større sjans til å vinne hovedvalget enn Clinton.

  3. Helene Megaard fremstiller det som om Rand Paul ikke viste at Friedman er død, og det stemmer ikke. Han sier tydelig i intervjuet at han er død, og kritikken mot Paul er vel mer for at han ikke kom med eksempel på en levende person eller/og at Friedman ikke sto for den økonomiske linjen Paul innehar.

  4. Helene Megaard fremstiller det som om Rand Paul ikke viste at Friedman er død, og det stemmer ikke. Han sier tydelig i intervjuet at han er død, og kritikken mot Paul er vel mer for at han ikke kom med eksempel på en levende person eller/og at Friedman ikke sto for den økonomiske linjen Paul innehar.

  5. […] «Panelet om Veien til Det hvite hus: Favo­rit­tene til å kapre pre­si­dent­no­mi­na­sjo­nene i 2016″, av Are Tåg­vold Flaten (AmerikanskPolitikk.no): Jan Arild Snoen, Svein Melby, Anders Romar­heim, Anders Tvegård, Elin Sørs­dahl, Kris­toffer Rønne­berg, Hilmar L. Mjelde, Eirik Løkke, Steinar Ottesen, Carl Straums­heim, Helene Megaard og Are Tåg­vold Flaten deltar i Panelet. LINK […]

  6. […] «Panelet om Veien til Det hvite hus: Favo­rit­tene til å kapre pre­si­dent­no­mi­na­sjo­nene i 2016″, av Are Tåg­vold Flaten (AmerikanskPolitikk.no): Jan Arild Snoen, Svein Melby, Anders Romar­heim, Anders Tvegård, Elin Sørs­dahl, Kris­toffer Rønne­berg, Hilmar L. Mjelde, Eirik Løkke, Steinar Ottesen, Carl Straums­heim, Helene Megaard og Are Tåg­vold Flaten deltar i Panelet. LINK […]