La meg ta dere med på en ørliten tidsreise, godtfolk. Året er 1993 og Bill Clinton forsøker å få vedtatt sitt første budsjettforslag, med flere skatteøkninger; bla. en høyst upopulær avgiftsøkning på bensin. Det siste utkastet til budsjettet ble vedtatt av Representantenes Hus den 5. august, med stemmetallet 218-216. I Senatet dagen etter måtte visepresident Al Gore avgi stemme, da flere demokrater stemte mot.

Den demokraten som i etterkant er blitt stående som selve symbolet på det politisk farlige ved å stemme for skatteøkninger, er Marjorie Margolies-Mezvinsky. Hun hadde uttalt seg offentlig mot budsjettforslaget, men etter en telefon fra presidenten skiftet hun side (hva man skulle gitt for å ha vært flue på veggen…). Under avstemningen i Huset ropte republikanerne «Goodbye Marjorie», og hun har selv sagt at hun måtte ha politibeskyttelse under folkemøtene i eget distrikt etterpå. I valget i 1994 røk hun ut av Huset sammen med 33 andre sittende demokrater og en haug åpne seter. Hun stilte til viseguvernørvervet for demokratene i 1998, men tok bare 31% mot republikanerne.

Hun var blitt valgt inn med syltynn margin i 1992, fra Pennsylvanias 13. distrikt. Den gang var distriktet en mer moderat versjon av det setet som Allyson Schwartzforlater for å stille til guvernør i delstaten. Setet omfatter etter nytegningene i 2000 og 2010 nordvestlige deler av Philadelphia, og er i dag solid demokratisk (D+14). En del lokale navn har alt meldt seg for å erstatte Schwartz, men opptil flere kan komme til å trekke seg, nå som Margolies stiller.

I løpet av de siste 20 årene har Margolies rukket å bli skilt, så Mezvinsky er nå strøket fra navnet. I tillegg har en av hennes 11 (!) barn/stebarn/adoptivbarn rukket å gifte seg med datteren til mannen som beseglet hennes skjebne i 1993. Investor Marc Mezvinsky giftet seg nemlig med Chelsea Clinton i 2010, og det ventes at både gamlefar Bill og gamlemor Hillary Clinton vil bruke sin ikke ubetydelige innflytelse i delstaten til støtte for Margolies, som i mellomtiden har rukket å bli hele 70 år gammel (hun vil være 72 dersom hun blir valgt i 2014).

Det er langt fra sikkert at selv Bill Clintons støtte er nok. Som nevnt er setet utvidet til deler av Philadelphia, og partimaskinen der ønsker å få valgt delstatsrepresentant Brendan Boyle til Kongressen. De mer ideologisk bevisste vil trolig fortsette å støtte den radikale delstatssenatoren Daylin Leach. Men med nok penger, politisk støtte og en viss gjenklang av svunne tiders martyrium kan kanskje en politisk pensjonist gjøre comeback for en stakket stund? Større undre har skjedd i Philadelphiaområdet.