Vi foretar et dypdykk i konservative medier, og vi starter med avisene.

De siste tiårene har det vært et økende fokus på det som hevdes å være en politisk skjevhet i dekningen av politiske og samfunnsmessige forhold i amerikanske medier.

Argumentet er at journalister, redaktører og eiere vinkler nyhetsdekningen på en måte som ikke forteller den fulle og hele sannheten. Anklager om at de nasjonale tv-nettverkene er påvirket av venstreorienterte holdninger blir ofte framsatt av republikanske politikere og meningsbærere. Det som omtales som «the mainstream media’s liberal bias» er en av kjernesakene til den amerikanske høyresiden. Venstresiden, på sin side, beskylder store mediehus for å inneha en «corporate bias», det vil si at kapitalistiske hensyn går foran mannen i gaten.

Mellom 1949 og 1987 var amerikansk kringkasting regulert av en lov ved navn «the Fairness Doctrine». Rettferdighetsdoktrinen skulle sikre at amerikansk nasjonal kringkasting var nøytral og dermed ikke underlagt partipolitiske forhold. Loven var kontroversiell og høyresiden argumenterte med at det som the Federal Communications Commission (FCC) oppfattet som upartisk snarere var den demokratiske siden av saken.

Hovedargumentet for opphevingen av rettferdighetsdoktrinen var at den stred mot «the First Amendement» i den amerikanske grunnloven, nemlig ytringsfriheten og pressefriheten. Etter at loven ble opphevet under Reagan i 1987 har man sett en økning i bredden og omfanget av konservative medier. Denne økningen skyldes imidlertid ikke bare innstillingen av rettferdighetsdoktrinen, men også en intensiverende spesialisering i mediene generelt.

Partipolitiske medier er ikke noe nytt i amerikansk sammenheng. Mens radio og tv lenge var underlagt reguleringer, har amerikanske aviser i stor grad alltid operert fritt. Den trykte pressen er også gjenstand for injurielovgivning og lover om opphavsrett, men har vært langt mer beskyttet av grunnloven enn amerikansk kringkasting.

Mens Høyesterett for eksempel valgte å opprettholde rettferdighetsdoktrinen for kringkastingsmedier i Red Lion v. FCC i 1969, avsa den i samme periode flere kjennelser som støttet ytringsfrihet for amerikanske aviser, blant annet New York Times Co. v. United States fra 1971 (som omhandlet publiseringen av Pentagon-papirene – datidens WikiLeaks) og Miami Herald Publishing Co. v. Tornillo fra 1974.

The Wall Street Journal

Den eldste og mest respekterte aktøren blant amerikanske konservative medier er avisen The Wall Street Journal (WSJ). (The New York Post er teknisk sett eldre, men WSJ har vært et konservativt medium lengre enn The Post.) Avisen er per i dag USAs største med 2,1 millioner daglige lesere. Til sammenligning har USA Today 1,8 millioner lesere, og New York Times 1,6 millioner lesere. The Journal var også tidlig ute med å ta betalt for sin nettutgave, og har mer enn 400 000 elektroniske abonnenter. Avisen har vunnet The Pulitzer Prize 33 ganger – senest i 2007.

WSJ ble grunnlagt i 1889 av Charles Dowand og Edward Jones, eierne av Dow, Jones and Company. Både Dowland (som bare gikk under kallenavnet Dow) og Jones hadde bakgrunn fra New Englands avismiljø og så et markedspotensial for et nyhetsbyrå som konsentrerte seg om finansnytt. Amerikanske aviser har tradisjonelt sett dreid seg rundt lokale nyheter og regionale politiske perspektiver, og WSJ skilte seg dermed ut ved å være spesialdesignet for New Yorks finansverden.

Avisen har hatt en jevnt stigende kurve av lesere siden oppstarten på slutten av attenhundretallet, men kunne i tidligere år ikke måle seg med konkurrenten New York Times. I 1939 hadde WSJ en daglig sirkulasjon på 30 000 eksemplarer mot New York Times’ 482 000 eksemplarer. Men i takt med den økonomiske veksten i etterkrigstiden og investeringer i det amerikanske markedet økte antallet lesere raskt. I 1960 nådde antallet daglige lesere én million.

Etter hvert som avisen vokste ble avisens leder og politiske meninger tillagt mer vekt. I tråd med at avisen rettet seg mot finansverdenen var den også imot statlige restriksjoner. Med tiden utviklet WSJ seg til å bli en viktig konservativ stemme blant amerikanske aviser.

To aviser?

I 2007 ble avisen kjøpt opp av den australske mediemogulen Rupert Murdoch. Det britiske nyhetsmagasinet Economist skrev da at WSJ ikke er én avis men to: Avisens nyhetsartikler om finans holder en svært høy standard og gir et korrekt bilde av hendelsene som blir dekket, mens avisens kommentarsider lener kraftig til høyre og er å regne som en bibel for de høyreorienterte konservative i USA.

Det er allikevel verdt å merke seg at det ikke eksisterer en akademisk konsensus om avisens politiske tilhørighet.

En studie utført i 2005 konkluderte med at avisens nyhetsstoff er det mest høyreorienterte ut i fra et utvalg av 400 amerikanske nyhetsaviser. Den ideologiske tendensen ble målt med bakgrunn i avisens bruk av ord og uttrykk foretrukket av republikanere snarere enn demokrater. Denne studien tok ikke hensyn til kommentarsidene i WSJ.

En mindre studie utført på samme tid konkluderte derimot med at The Journal var en av de mest liberale (i amerikansk forstand) avisene i USA. Denne studien tok for seg hvor ofte avisene i studien skrev om høyre- og venstreorienterte tenketanker.

Murdochs innflytelse

Murdoch er en betydelig eier innen amerikanske konservative medier. I tillegg til WSJ, innehar han Fox News Network, The Weekly Standard og The New York Post. Denne fellesnevneren bidrar til at de konservative mediene i USA er preget av et tett nettverk seg i mellom, med samarbeid på kryss og tvers. Kritikerne hevder dette forsterker ekkokammereffekten: Alle sier det samme, mens andre meninger sjelden slipper til.

Til tross for at avisens nyhetsreportasjer er høyt respektert, diskuteres det om hvorvidt WSJ har blitt påvirket av Murdochs eierskap. I etterkant av den britiske hackeskandalen i 2011 publiserte WSJ et intervju med Murdoch der han bestemt hevdet sin uskyld. Avisen fulgte opp intervjuet med en lengre leder som forsvarte Murdoch og anklaget kritikerne for hykleri og skadefryd. De fleste aviser ville riktignok benyttet muligheten til å publisere et intervju med Murdoch i lys av den britiske avisskandalen, men WSJ måtte tåle kritikk for mangelen på kritiske og granskende spørsmål.

Sarah Ellison, tidligere journalist i The Journal, gav i 2010 ut boka “War at The Wall Street Journal: Inside the Struggle to Control an American Business Empire.” I boken argumenterer Ellison for at Murdoch på lang sikt ønsker å påvirke WSJ i retning av Fox News og New York Post. Ellison fikk støtte av andre mediejournalister, blant annet David Carr i New York Times og daværende mediejournalist i Washington Post Howard Kurtz, som også hevdet å se en dreining mot høyre i avisens nyhetsdekning.

Høyrevridingen sies å være subtil og utført hovedsakelig av desken og ikke av journalistene selv. Et eksempel på dette ble nylig framlagt av magasinet The Atlantic i forbindelse med Obamas andre innsettelsesseremoni. Mens journalistene Carol E. Lee og Peter Nicholas skrev en reportasje om hvordan Obama planlegger (min oversettelse av «plan»), har desken valgt en overskrift som sier at Obama plotter (min oversettelse av «plots») sin neste termin. Planlegger og plotter betyr det samme, men sistnevnte uttrykk kan sies å ha en mer negativ klang.

New York Post

Murdochs medieimperium er så stort at han har mulighet til å la aviser gå med underskudd år etter år, noe som er tilfellet med New York Post. The New York Evening Post ble grunnlagt i 1801 av USAs første finansminister og grunnlovsforfatter Alexander Hamilton. Avisen var høyt respektert i sine tidlige år, og ble til og med rost av den britiske filosofen John Stuart Mill.

I løpet av det tjuende århundret gjennomgikk The Post flere forandringer. Etter et oppkjøp ble avisen i en kort periode omgjort til en ikke-sensasjonssøkende tabloid i 1933. Kort tid etter dette fikk avisen ny eier; Dorothy Schiff. Under Schiffs eierskap var The New York Post en sterk tilhenger av liberalisme, fagforeninger og sosiale velferdsordninger. Blant avisens faste spaltister i denne perioden var størrelser som Eleanor Roosevelt, Max Lerner og Peter Hamill.

Mot midten av 1970-tallet hadde antallet daglige lesere steget med to tredjedeler, men på grunn av sterk konkurranse og vanskelige distribusjonsforhold (New Yorks tette trafikk) gikk avisen med underskudd. I 1976 kjøpte Rupert Murdoch avisen for 30 millioner dollar.

Murdoch transformerte avisen til en tabloid etter britisk modell.

The New York Post utfordrer stadig grensene for hva som er regnet som akseptabel journalistikk. Under Murdochs ledelse, og spesielt fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til i dag, har avisen blitt et høylytt konservativt talerør. Den daglige sirkulasjonen har imidlertid fortsatt å synke siden 1970-tallet, og avisen går årlig med underskudd.

The Washington Times

Washington Times har ikke like lange tradisjoner som The Wall Street Journal og The New York Post, men har allikevel markert seg i de tre tiårene den har eksistert. Avisen ble grunnlagt i 1982 av The Unification Church, også kjent som Moon-sekten. Kirkesamfunnets leder Sun Myung Moon sto oppført som grunnlegger og styreformann. The Times ble etablert ett år etter at The Washington Star ble nedlagt etter hundre år som «den andre avisen i Washington». Over halvparten av staben hadde tidligere jobbet for The Star. The Times ble etablert som et konservativt motstykke til The Washington Post, men også, ble det sagt, fordi Washington Posts dekning av The Unification Church hadde vært svært negativ.

The Washington Times har aldri vært i stand til å måle seg med The Washington Post. Rundt 1990 lå The Times’ daglige sirkulasjon på rundt 100 000 mot The Posts 800 000. I 2010 solgte The Times 85 000 eksemplarer daglig, sammenlignet med The Posts 600 000.

Avisens største problem var likevel ikke den sterke konkurrenten, men snarere å bli regnet som en seriøs nyhetsleverandør. Blant folk flest gikk avisen under kallenavnet «the moonie paper». Til tross for at avisens journalister ikke var medlemmer av kirkesamfunnet slik ryktet sa, var det liten tvil om at The Unification Church subsidierte avisen med store summer årlig.

President Ronald Reagan lovpriste på den annen side avisen og kalte den en bærer av sannheten. Newt Gingrich er en annen tilhenger. Han har omtalt avisen som et friskt pust i kampen mot «the mainstream media.» President George H. W. Bush (41.) var på sin side aldri noen fan, og valgte knapt å inkludere den blant de åtte avisene han leste daglig.

Et av avisens største skup kom i 1989, da den avslørte at den demokratiske kongressmannen Barney Frank benyttet seg av mannlige prostituerte. Saken økte avisens annerkjennelse, men fikk få konsekvenser. Året etter skandalen ble Frank gjenvalgt med 66 prosent av stemmene.

Fellesnevneren

Fellesnevneren for amerikanske aviser, liberale så vel som konservative, er at de går en usikker framtid i møte.

The Wall Street Journal er for tiden en av avisene som klarer seg best, takket være trofaste lesere og innovasjon (avisen var som sagt tidlig ute med å ta betalt på nett). Mange spør seg likevel om Murdochs eierskap og angivelige innflytelse vil påvirke antallet (positivt eller negativt) på lengre sikt. The Washington Times har gått med tap siden oppstart og er i likhet med The New York Post avhengig av en pengesterk eier for å overleve. Spørsmålet er hvor lenge det varer.

Helene Megaard er utdannet Nord-Amerikaviter ved Universitetet i Oslo med en spesialisering i konservative amerikanske medier.

Twitter: @HeleneMegaard